Av: Kari Olstad og Torunn Gjelsvik, foto: Ebba Køber

Arendalsuka vokser seg stadig større, men fortsatt var følelsen av velsmurt festival dominerende, godt hjulpet av været (solskinn, men ikke for varmt), stolte seilskuter som fylte Pollen og de frivillige og politiske organisasjonene med sine fargeglade t-skjorter og ballonger. Aldring og helse lot folk hilse på robot-selen sin, Arendal vannverk delte ut kranvann i irrgrønne plastflasker til en imponerende kø voksne og barn, og i alle lokaler med plass til mer enn fire stoler foregikk det ett eller annet arrangement. To av dem i regi av Fleksibel utdanning Norge (FuN).

Allerede klokka åtte tirsdagsmorgen fylte vi «Kløckers telt» med spørsmålet «Trenger vi et Spotify for livslang læring?» Det blåste hustrig, og vi hadde fått altfor lite kaffe, men det la ingen demper på engasjementet. Kunnskapsavisen Khrono hadde på forhånd meldt at temaet «Livslang læring» skulle toppe debattene på Arendalsuka så det var ingen overraskelse at mange hadde mye å si. Både panelet og publikum dekket et bredt kunnskaps- og erfaringsfelt, men vi prøver oss på en oppsummering:

Arbeidslivet er i omstilling fordi folk må stå i jobb lenger, fordi det grønne skiftet i stor grad påvirker norsk næringsgrunnlag og fordi digitaliseringen fører til raske endringer. Oddrun Samdal, viserektor for utdanning ved universitetet i Bergen, mente universitetet er både spørsmålet og svaret: Flere kan ta mer utdannelse med fleksible løsninger, små moduler, og MOOC-er. UiB vil bruke læringsanalyse og spotify-liknende algoritmer til å utvikle læringsressurser og struktur, kanskje til og med gi kompetansebevis basert på nettbaserte aktiviteter. En god kunnskapssirkel med teknologisk støtte. «Nå er det nettbasert og uten samlinger som gjelder.», sa fagskolerektor Ola Småkasin fra Fagskolen i Vestfold.

Fra arbeidslivsorganisasjonene kom det krav om at utdanningen må være arbeidslivsrelevant. Spisskompetanse fra arbeidslivet må hjelpe skolene med oppdatert faginnhold. Aud Marit Sollid fra Forbundet for Ledelse og Teknikk sa: «Vi vet hva som skal til for å lykkes med etter- og videreutdanning: Realkompetanse, arbeidsintegrert opplæring, at utdanningen er godkjent i det formelle utdanningssystemet og valgfrihet for den enkelte.» Til paradokset om at deltakelsen i etter- og videreutdanning er synkende til tross for at behovet for ny kompetanse er stort, sa avtroppende direktør i Kompetanse Norge, Gina Lund: «Det er time for action! Vi har kunnskapsgrunnlaget, nå trengs det:
1) Mer motivasjon for den enkelte for livslang læring
2) Økning av kapasiteten for utdanning
3) Justering av gratisprinsippet (dele på gratisheten mellom grunnutdanning og etter- og videreutdanning)
4) Omdisponere mer penger til sektoren

Hva så med metaforen vår; «Trenger vi et Spotify for livslang læring?» Er en kontinuerlig strøm av tilgjengelige utdanningstilbud tilpasset den enkelte realistisk? Høyres Mathilde Tybring-Gjedde har et lignende forslag med et pilotprosjekt kalt “Netflix for utdanning”, men panelet var delt i hvor raskt realistisk en slik løsning var på kort sikt. Ingen hadde troa på at individet skal betale for hele abonnementet selv, og det var enighet om at en skikkelig satsning på kontinuerlig oppdatering av arbeidsstyrken ville bli en del dyrere enn musikkstrømmetjenesten. Alle mente at staten måtte åpne lommeboka, men det er diskusjon om fordelingsbrøken og virkemidlene. Arbeiderpartiet er tilhenger av et kompetansefond etter- og videreutdanning, en modell LO-forbundet FLT har hatt stor suksess med for sine medlemmer. Men hvordan finne balansen mellom den enkeltes ønsker og samfunnets behov? Vil ikke en Spotifytjeneste nettopp bare gi oss mer av det vi har kjennskap om fra før? I NAV har vi snudd logikken på hodet, fortalte kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt. De tar utgangspunkt i det enkelte yrke og samler data om hvilken kompetanse som til enhver tid trengs for å være oppdatert i jobben. Da kan arbeidstageren vite hva hen trenger, og til og med få pushvarsler. Eller «brev i postkassa», som han sa til vennlig erting fra de andre.

Konklusjonen kom i første replikk da Ola Småkasin innledet debatten med å fortelle at han har kjøpt all musikken sin fire ganger: Først på LP, så kassett, deretter CD og til slutt online. Det kan være på sin plass å advare mot å legge de gamle arbeidslivskursene på nett og kalle det utvikling. Eller «sette strøm på gammel moro» som Morten Irgens, ny dekan for School of Economics, Innovation and Technology ved Høyskolen Kristiania sa da han oppsummerte FuNs lunsjarrangement litt senere på dagen.

For vi hadde knapt dukket ut av teltet før vi dukket opp på Tyholmen hotell for å spørre «Trenger vi kunstig intelligente lærere?» og det var et retorisk spørsmål fra vår side. Et kjapt søk i Arendalsukas program viste at det var 14 arrangementer med kunstig intelligens i tittelen, og like mange som hadde det i beskrivelsen. FuN var til stede på flere av dem, og GDPR og utviklingen i land som Kina og USA var gjentagende bekymringer. Vårt arrangement hadde fokus på hvordan kunstig intelligens påvirker læring og utdanning, og til å besvare spørsmålet, hadde vi et fagtungt panel.
Fra SLATEs Barbara Wasson, professor ved UIB, fikk vi en rask «AI 101»: Kunstig intelligens er mer enn maskinlæring. I opplæring kan det brukes til virtuell hverandrevurdering, simuleringslab eller støttet læring med tilpassede hint og tilbakemeldinger. Men utfordringen er at gode programmer er dyre å utvikle. Norge ligger dessuten bakpå i kunnskap om både hva og hvordan.

Hvis man først har ressursene til å utvikle kunstig intelligens, kan maskinene gjøre og tenke det mennesker kan gjøre og tenke raskere, billigere og bedre. Teknologien endrer dagens arbeidsliv og skaper behov for rask kompetanseheving -en utfordring den også er med på å løse. Teknologirådets direktør Tore Tennøe mente trendene går fra MOOCs til nanolæring og fra karrierestige til flettverk, fra felleskurs til persontilpasning. Nye aktører er på banen, som Learn with facebook og LinkedIn Learning. De vet mye om oss, og de er eksperter på å aktivisere folk på nett. For de av oss som fortsatt står og glor tørrøyd på MOOC-plattformene og lurer på hvor disrupsjonen ble av, kan det kanskje være en ide å se seg i bakspeilet med jevne mellomrom.

For endringen skjer rundt den lærende, i et hav av store datamengder. Vi snakke ikke bare om de smale datasettene vi får i læringsprogram som Duolingo og Knewton, men enorme datasett om våre omgivelser og vår utvikling. Som IBMs Nina Wilhelmsen minnet oss på, er også hjemmesituasjon, kosthold, helse og relasjoner en del av elevenes læringsdata. Og mens maskinene kan samle, sortere og analysere enorme datamengder, har vi i Norge og Europa et regelverk som hindrer full utnyttelse av disse mulighetene. Dermed er det fortsatt læreren av kjøtt og blod som er best egnet til å forstå eleven og tilpasse undervisningen til hele læringssituasjonen. Utdanningsforbundets Tormod Korpås var også inne på dette temaet. Både han og Kent Gudmundsen (H) fra Utdannings- og forskningskomiteen manet begge til grundighet, analyse og etikk i all teknologioptimismen. «Vi må skynde oss forsvarlig» sa Gudmundsen. En holdning som kom frem i mange teknologidebatter på Arendalsuka, men er det egentlig mulig?

For teknologien tas i bruk så snart den er klar, eller gjerne før. Dataene er der, analyseverktøyene er der, og tross all verdens gode intensjoner hos både europeiske og norske lovgivere er det vel få av oss som opplever å ha kontroll. Vi voksne fordyper oss i Duolingo og Facebook og gratis læringsvideoer på Youtube, og bytter villig vekk opplysninger om oss selv. Så det er jo litt artig at vi møtes i lille Arendal og diskuterer hvordan hvem skal ha tilgang til hva slags opplæring. For mens vi snakker og lytter med alvorlig mine er fremtiden vi diskuterer inne i møtelokalene og kafeene i ferd med å bli fortid der ute på gata.