Av Torunn Gjelsvik, direktør i Fleksibel utdanning Norge Da jeg for snart 20 år siden, nærmest ved en tilfeldighet begynte å jobbe med det som den gang kaltes fjernundervisning, havnet jeg i det man typisk kan kalle en nisje. For meg var det totalt ukjent mark, jeg var nyutdannet nordisk-filolog og kunne ingenting om teknologi. Internett var i sin spede ungdom, og jeg hadde så vidt fått meg egen mobiltelefon, som for øvrig hadde den imponerende nyvinningen «polyfone ringetoner». Nettstudier, som vi etter hvert gikk over til å kalle det, ble sett på som både smalt og rart, i tillegg til å være en mindreverdig studieform. Det ble til nød akseptert som supplement og et alternativ for folk som bodde usentralt og/eller var bundet opp med jobb og forpliktelser i livet som gjorde at de ikke kunne studere på en «ordentlig skole» på dagtid.

Det har vært litt av en tidsreise gjennom 2000-tallet å jobbe på dette feltet, men etter alle disse årene kan jeg nå annonsere at nerdenes hevn er kommet. Den 11.-13. februar samlet 340 delegater fra over 35 land seg til en internasjonal konferanse om livslang læring på Lillehammer. Konferansens tittel var «Lifelong learning for lifelong employability», og den ble arrangert av Høgskolen Innlandet ved Senter for livslang læring (SELL) og ICDE, den globale medlemsorganisasjonen for nettbasert og fleksibel utdanning. Fleksibel utdanning Norge var en av mange norske partnere, i godt selskap med blant annet Kompetanse Norge, DIKU, NHO, Unio, NAV og Forskningsrådet og internasjonale partnere som UNESCO og Commonwealth of Learning. I tre dager diskuterte og debatterte vi problemstillinger og løsninger for livslang læring på en møteplass som trakk både arbeidsliv, utdanning og politikere.

Jeg fikk gleden av å lede to sesjoner som tok opp finansieringsordninger for livslang læring og regulering av etter- og videreutdanning, første dag med et knallsterkt og fullstendig kvinnedominert panel der politikere fra tre ulike partier alle understreket viktigheten av fleksible læringsløsninger med bruk av teknologi. Sammen med deltakere fra NTNU, NHO og Teknologirådet diskuterte de både hindringer og muligheter for en bedre finansiering og regulering av etter- og videreutdanningstilbudet, der også spennende internasjonale eksempler ble trukket fram. På dag to hadde vi med Lånekassen og Høyskolen Kristiania i tillegg til Teknologirådet, hvor vi fikk belyst blant annet hvordan studiefinansieringen, som i hovedsak er innrettet mot den tradisjonelle bachelor- og masterstudenten, ikke er fleksibel nok til å omfavne fleksible studier for alle oss som trenger å lære hele livet.

For livslang læring handler ikke bare om voksne som mangler basiskompetanse og står utenfor arbeidslivet, eller de som droppet ut av videregående skole og trenger en ny vei til utdanning og jobb. Det handler om alle oss som studerte noe helt annet enn det vi jobber med i dag (for eksempel meg selv), og som opplever at jobbinnhold og arbeidsmåter endrer seg med voldsom fart, som trenger oppdatering for at samfunnshjulene skal gå raskt nok til at vi kan henge med i den internasjonale konkurransen og oppnå ønsket produktivitetsvekst. Ikke minst handler det om digitalisering og automatisering som gjør at vi alle må lære oss ikke bare nye ting, men vi må også lære på nye måter, ved hjelp av teknologi og digitale læringsformer.

På konferansens dag to holdt statsminister Erna Solberg et innlegg med tittelen: «Strategies for learning throughout life and the digital shift». Hun understreket blant annet at våre høyere utdanningsinstitusjoner må prioritere undervisning som foregår utenfor campus, og at vi trenger fleksible læringsløsninger for å oppnå målet om livslang læring for alle. Flere av mine utenlandske kolleger uttrykte stor forbauselse og beundring etter hennes tale. «I mitt land er det utenkelig at statsministeren i det hele tatt kommer til en konferanse som handler om utdanning», sa en av dem. En annen lurte på om det faktisk kunne stemme at statsministeren var fra «the Conservative Party», ettersom hun klart og tydelig sa at livslang læring bør være en rettighet for alle.

Nettbasert læring er ikke lenger smalt og rart. Det er en forutsetning for det kompetanseløftet vi alle må være med på, både som enkeltindivider og samfunn, nasjonalt og globalt. Det er nerdenes hevn. Og jeg har statsministeren ved min side.