5. episode: Innovasjon er noe mer enn forbedringsarbeid

Olaug Gardener er læringsdesigner ved avdeling for fleksibel og livslang læring på Høyskolen Kristiania, og leder av sandkasseprosjektet som denne episoden skal handle om. Hun er også gründer, mor til en niåring og har en til på vei. Og så er hun veldig glad i å reise -både langt og lenge -og har bodd både rundt omkring i Europa og i New Zealand.

Spørsmål: Du leder sandkasseprosjektet ved Høyskolen Kristiania, det høres jo veldig lekent ut?

Svar: Ja – det ligger jo litt i konseptet også. Sandkasseprosjektet handler om å gi plass til å kunne eksperimentere med ny teknologi, konsepter og ideer. Målet er å finne forbedringsmulighetene i krysningspunktet mellom teknologi og pedagogikk. Sandkassa er ikke et laboratorium, men et prosjekt som gir rom eksperimentering -og leking. I sandkasseprosjektet skal det være lov å tenke stort, bygge høye tårn, men også å rase alt sammen om man ikke blir helt fornøyd med resultatet.

Oppfølgingsspørsmål: Er sandkassa bare til å leke og lære i eller henger den sammen med utviklingsarbeidet ellers?

Svar: Den henger absolutt sammen med måten vi utforsker mulighetsrommet for å utvikle nettemnene og det fleksible utdanningstilbudet vårt. Men det er jo meningen at man skal kunne prøve uten å være sikker på å lykkes. «Fail fast» er et konsept jeg har tatt med meg fra gründertiden min, og det handler om å rigge mini-piloter slik at man kjapt og uten store kostnader får svar på om man er på riktig vei eller ikke. Vi har som mål om at en «proof of concept» (eller POC) som vi kaller disse mini-pilotene, skal kunne gjennomføres i løpet av et semester – og så tar vi en vurdering på om vi krasjer tårnet eller igangsetter en større pilot på bakgrunn av det vi har lært. Sandkasseprosjektet er rigget slik at vi forventer ikke at alle POC-ene skal lede til noe mer. Målet er kun at 2-3 av de 10 POC-ene vi gjennomfører i løpet av et år implementeres og blir del av høyskolens fremtid.  Det høres kanskje litt rart ut at vi er fornøyde med en 20% ‘suksess-rate’, men lærdommen er ofte viktigere enn resultatet i disse pilotene.

Spørsmål: Om noen av disse POC-ene er «liv laga», hva gjør dere da?

Svar: Da er det viktig å ha forankring hos ledelsen. Og det er en del av konseptet. For det er visse kriterier for at en ide skal få bli en POC. Og det handler litt om at dette skal være innovasjon, og at det er noe annet enn det kontinuerlige forbedringsarbeidet (som vi også skal drive med), at det skal tilføre noe mer enn effektivisering, at det skal øke den pedagogiske verdien. Det skal være raskt å få innsikten om det er noe som er verd å gå videre med. Det handler om å koke det ned til små enheter og konsepter vi kan teste.

Spørsmål: Hva kjennetegner en POC?

Svar: Det skal være kjapt å få innsikt i noe som gir oss et bedre beslutningsgrunnlag på om en ide er verdt å ta videre. Og så skal det være litt ambisiøst og nytt. Så vi skal både være klare for å rive ned det som ikke virker og for å ta vare på det som lykkes. Og det som lykkes kan da i neste omgang bli et prosjekt.

Spørsmål: Kan du dele et konkret eksempel på en POC fra sandkassa deres?

Svar: Videobaserte «branching-simuleringer»! Dette har vi bare så vidt påbegynt, men det virker veldig lovende. Vi ser på muligheter for å gjøre et case interaktivt – å imitere en situasjon studenten vil kunne møte på arbeidsplassen. Studentene får gjennom å prøve ut ulike valg og alternative handlinger med konsekvenser, mulighet til å øve seg på ferdigheter i en trygg setting. Det er et område vi vet fra forskning at kan ha stor effekt, men som er lite brukt i utvikling av soft skills. Denne POC-en er også litt ekstra gøy fordi vi kan gi våre egne studenter innen manusskriving, skuespill, spilldesign o.l. – muligheten til å bidra i utviklingen.

Oppfølgingsspørsmål: Hvordan tester dere en slik POC?

Svar: Det er alltid vanskelig å måle læring, særlig med korte eksperimenter, men vi kan be om tilbakemelding på om studentene og de faglige likte å jobbe med det. Om det syntes det var motiverende og relevant.

Spørsmål: Mange av våre lyttere jobber selv på en utdanningsinstitusjon, noen like store som dere og noen bitte små. Kan de lage en sandkasse, og hvordan gjør de det?

Svar: Man trenger ikke store ressurser, for poenget er jo at det skal være kjapt og enktelt å få erfaring med nye ting. Og nye ting kan være å ta i bruk en ny funksjon av et verktøy man allerede har, eller bruke det på en ny måte.

Et viktig hinder å være klar over er GDPR, som gjør det vanskelig å teste nye leverandører kjapt uten masse papirarbeid og usikkerhet. Noen ganger er det kanskje verdt strevet, kanskje kan POC-en handle om å teste verktøyet ut på en måte som ikke krever en GDPR-vurdering eller på et annet behandlingsgrunnlag (samtykke)?

Det viktigste er å få med seg litt ulike folk. Planlegg for suksess, men hvis alt ender i suksess har kanskje ikke ambisjonsnivået vært høyt nok. Innovasjon er noe mer enn forbedringsarbeid. Og kilder for innovasjon finnes flere steder: trender og ting som skjer i sektoren, nye produkter fra leverandørene, gode ideer fra underviserne eller enkeltpersoner. Men alle gode ideer skal ikke bli en POC. Det må ha i seg å kunne vokse og å ha en overføringsverdi.

Spørsmål: hvis suksess ikke er ensbetydende med at noe varer lenge, men like gjerne kan være lærdom; hvordan kan organisasjonen forvalte denne lærdommen?

Svar: Man må Involvere organisasjonen hele veien. Jeg er streng på at vi alltid skal skrive et erfaringsnotat. Om hva slags «pivots» eller vendinger og justeringer vi gjør. Slik kan alle lære, også utover sandkassa.

Faste spørsmål

Spørsmål: Hva er innovasjon for deg?

Svar: Da går jeg for definisjonen «ny, nyttig og nyttiggjort».

Spørsmål: Har du noen gang forsøkt deg på en nyvinning som gikk skikkelig på trynet?

Svar: Nja.. «fail fast» prinsippet handler jo om å småsnuble litt kontinuerlig, men det er også en slags forsikring mot å gå skikkelig på tygga.

Spørsmål: Har du en innovasjonshistorie du er stolt av? Eller har lyst til å dele av andre grunner?

Svar: Jeg og min mann startet opp et firma, Noddlepod, som jeg har lært meg å være litt mer stolt av etter hvert. Så jeg var gründer i 7 år -kanskje mer fordi bedriften er faktisk operativ ennå. Noddlepod er et verktøy som legger til rette for kunnskapsdeling og sosial læring i nettverk, litt som Slack, som kom senere. Men jeg er stolt av ideen og hva vi fikk til, for det tok oss på en utrolig reise. Vi fikk midler fra Innovasjon Norge, men det skulle ikke brukes til lønn, så vi leide ut huset hjemme og bodde billig i Kroatia og Spania. Så fikk vi investorer, jeg fikk håndhilse på dronning Elizabeth, vi bygget opp et team på seks personer og satset veldig – men som de aller fleste andre start-ups gikk vi deretter på trynet og gikk til slutt konkurs. Men vi fikk heldigvis fikk vi beholde IP-en (patentet), så verktøyet er fremdeles i bruk og min mann har dette som deltidsjobb.

Men jeg tror vi er litt for fokuserte på hvordan ting ender. Da bedriften gikk konkurs var det såpass vondt at det skygget veldig lenge over all den lærdommen og verdien vi skapte i de årene det holdt på. På mange måter var det jo denne gründeropplevelsen og erfaringene som la grunnlaget for de rollene jeg hatt i ettertid. Og disse erfaringene ligger også til grunn for sandkasseprosjektet.