FuN og UHRs frokostseminar om kompetansepolitikk

Dessverre er frivilligheten litt auditivt utfordret, så et forbedret opptak finner du her:

Og her kommer en oppsummering av noen av gullkornene FuN synes det er interessant å ta med videre i vårt arbeid:

Simen Markussen, leder av Frischsenteret innledet seminaret med en oppsummering av positive tiltak siden NOU 2019:12 Lærekraftig utvikling: fleksibilisering av lånekassen med tanke på livslang læring, utvidet rett til videregående opplæring, tiltak for å stimulere til utvikling av nye tilbud gjennom f eks bransjeprogram og endringer i av finansiering i UH-sektoren. Og vi har fått mer kunnskap.

MEN det er et rotproblem vi ikke har klart å løse. Verden endrer seg veldig fort, hva vi trenger av kompetanse endrer seg fort. Kompetansegapet er dermed vanskelig å løse sentralt, og nærmest roper på markedsløsninger. Samtidig er gevinstbildet uklart og veldig mangfoldig. Hvem vinner på de ulike kompetansetiltakene? I noen tilfeller er det samfunnet, i noen tilfeller arbeidslivet, den enkelte bedrift eller den enkelte arbeidstaker. Dette tilsier offentlig inngripen.

Markussen hadde ikke en løsning på dette men hadde følgende konkrete råd til slutt. Han mener det så vidt kan være lønnsomt å drive etter- og videreutdanning i UH-sektoren, men at de kan trenge insentiver i begynnelsen, for eksempel i fem år. Den tar vi videre til både politikere og UH-sektoren selv.

Nina Sandberg, generalsekretær i UHR, ledet samtalene. De første spørsmålene ble stilt til Eileen Fugelsnes, Statssekretær for forskning og høyere utdanning; Mathilde Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Høyre; Kristoffer Myklebust Egset, nestleder i Organisasjon for Norske Fagskolestudenter og Trine Johansen Meza, nestleder i UHR (og rektor på Kristiania). De ble blant annet utfordret på hva slags ansvar de mente deres egen institusjon hadde for kompetanseutvikling i landet, og på samarbeid mellom arbeidsliv og utdanningssektor.

Fagskolestudentene var klokkeklare på at de skal være med å bygge et tosøylesystem og generelt være vaktbikkje for at politikerne følger opp vedtatte tiltak. Fagskolen som arbeidslivets skole betyr like mye at høyere yrkesfaglig utdanning kan tilby skreddersydd etter- og videreutdanning fra universitets- og høyskoleutdannede studenter som det motsatte.

Statssekretæren trakk fram ansvaret for forskning og nevnte spesielt privat finansiering av forskning som sittende regjering er opptatt av å stimulere. Hun var også opptatt av arbeidsdeling mellom høyere og høyere yrkesfaglig utdanning for å tette kompetansegap. Et eksempel er hvordan flere audiografer kunne arbeide med pasientene hvis fagskoleutdannede kunne overta tilpasning av høreapparat. Hun var i det hele tatt opptatt av at fagskolene vil spille en større rolle i EVU, også for folk som allerede har høyere utdanning.

Høyre mener løsningen ligger i hele sektoren, og læring hele livet, fra fagbrev på jobb til at universitetenes må prioritere studier arbeidslivet trenger. Tybring-Gjedde mente også at særlig små og mellomstore bedrifter må ha økonomiske forutsetninger og kunnskap om tilbud for å satse på oppdatering av sine ansatte. Og at det kan mangle insentiver til UH-sektoren for å utvikle og levere kortere og fleksible EVU-tilbud. Hun utfordret også sektoren til å gjøre det mer attraktivt for de ansatte å drive med EVU.

Trine Johansen Meza representerte i debatten UHR da hun understreket hvor viktig det er med samarbeid der utdanningssektor og arbeidsliv sammen tar ansvar, men delte også eksempler på hvordan Kristiania samarbeider med lokale kompetansefora og utdanningssentre.

Sandberg spurte panelet hva de mente om kompetansereformutvalgets forslag om at kun partene i arbeidslivet skal sitte i kompetansepolitisk råd. Selv om statsråden var diplomatisk i sitt svar, fikk vi inntrykk av at panelet var ganske åpent for et bredere samarbeid. ONF mener at studentene bør inn i rådet, og minnet om at svært mange av dem også er arbeidstakere.

Det neste panelet besto av Bendik Samuelsen, prorektor for utdanning på Handelshøyskolen BI; Eirik Hågensen, rektor på Fagskolen i Viken; Lizzie Thorkildsen, nestleder i YS; Silje Slotterøy, bransjeleder for utdanning i Virke og Sigve Næss Røtvold, leder for Norsk studentorganisasjon. De fikk det samme inngangsspørsmålet om hva deres institusjon ville ta ansvar for.

BI mener de allerede tar mye ansvar. Rask utvikling skaper nye rammer som gjør at vi må tenke om igjen om hvordan utdanning og læring foregår. BI som institusjon er opptatt av både interne og eksterne rammevilkår som skal legge til rette for at de voksne andregangstudentene kan komme i gang med utdanning, lykkes og fullføre.

YS legger vekt på å støtte arbeidstakeren som lærende. De skal motivere, engasjere og inspirere. De vil også informere og kreve handling. Thorkildsen ville ha alle med, og trakk også fram viktigheten av uformell utdanning og læring på arbeidsplassen. Folk må få lære der de er, i korte moduler, og med økonomiske ordninger som gjør at også de med lavest lønn kan delta i kompetanseheving.

Virkes viktigste ansvar er å representere arbeidsgiverne i trepartssamarbeidet, særlig er de opptatt av å jobbe videre med etablerte ordninger som virker: bransjeprogrammene og Kompetansepluss.

Fagskolen i Viken snakket for hele høyere yrkesfaglig utdanningssektoren da de lovte å fortsette å være arbeidslivets skole, levere den utdanningen arbeidslivet trenger der folk bor, raskt og fleksibelt. Hågensen trakk i dette panelet fram viktigheten av å dimensjonere tilbudene sammen med partene, og at fagskolenes rolle kan være å være at de er litt mer risikovillige enn UH-kollegene.

UH-studentene vil være premissleverandører på kvalitet i utdanningen. De er bevisst på sin rolle som den kompetansen som skal ut i arbeidslivet, og vil ta ansvar for å ta del i undervisning og emneevalueringer. Men Røtvold understreker at de trenger gode rammevilkår for å kunne oppfylle dette ansvaret.

Panelet diskuterte bransjeprogrammene som et av svarene på å utvikle studier raskt etter arbeidslivets behov og i samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv. Studentene står på en måte med et bein i hver leir, og det er enighet om at det må være en gevinst for den enkelte i å oppdatere seg. Fagskolene oppfatter også studentenes kompetanse som en ressurs i undervisning. Hågensen mener også bransjeprogrammene kan utvides til flere områder, inkludert faglig oppdatering av lærere og som en inngang til arbeidslivet fra de som står utenfor.

Til spørsmålet om også universiteter og høyskoler bør med i bransjeprogram, var det bred enighet om at svaret er ja. Bransjeprogrammene kan være svar på kommende kriser og akutte kompetansebehov. Samuelsen mente at høyere utdanning, eksemplifisert ved BI allerede har bransjeprogram i den forstand at de lager tilpassede etterutdanninger til spesifikke bransjer. Røtvold mener likevel at målet for UH ikke er korte utdanninger og advarte mot å lage «studentfabrikker».

Vi lar et sitat fra Thorkildsen avslutte: Vi trenger handling.

Skrevet av: Kari Olstad, FuN
Foto: Aron Bræstrup Løsnes, UHR