Etter- og videreutdanning rommer både samarbeidsmuligheter og interessekonflikter. Samtidig avdekket innleggene at vi har en vei å gå for å finne en felles forståelse av hva EVU omfatter, hvordan tilbudene kan finansieres, og hvilken rolle universiteter og høyskoler skal spille i møte med arbeidslivets kompetansebehov.

Prøver å finne seg sjæl

Det mest iøynefallende var at helt eksistensielle spørsmål ble stilt innledningsvis og hele veien gjennom konferansen: Hva er egentlig EVU? Hvor skal EVU? Og hvem betaler? Snakker vi om et felt med identitetskrise?

Sigurd Langseth fra arrangementskomiteen foreslo flere stadige bredere kategorier for å forstå EVU. Ifølge tall fra SSB har vi i år 186 000 EVU-studenter, mens HK-dir har talt 46 000.

Mangfoldet innen EVU-feltet kan komme de lærende til gode, men kan være en av grunnene til at finansiering er uoversiktlig, uforutsigbar og til tider mangelfull.

Flere hadde lagt merke til at høyrere yrkesfaglig utdanning i år fikk tildelt 80 millioner i utviklingsmidler, og oppfattet dette som en uheldig forskjellsbehandling. UH-sektoren mistet sin ordning med søknadsbaserte utviklingsmidler med statsbudsjettet 2024. Midlene, som i 2024 utgjorde 338,8 millioner kroner, ble da flyttet inn i direktebevilgningene til universiteter og høyskoler.

Den gangen gikk FuN ut sammen med medlemmer og advarte politikerne om at dette kunne ramme særlig etter- og videreutdanning og fleksible studier, som opplever å ikke bli prioritert ved en del institusjoner, samt mindre og/eller ideelle høyskoler. Tiden har vist at frykten ikke var helt ubegrunnet, og FuN jobber fortsatt med at våre medlemmer skal ha tilgang til utviklingsmidler for å styrke fleksibel utdanning og livslang læring.

Samarbeid eller konkurranse?

Litt konkurranse for kvalitet og mye samarbeid for å heve hele utdanningsfeltet var budskapet i FuNs innlegg. Sammen med Torill Sommerlund, presenterte og diskuterte Kari olstad under tittelen «Studentorientert undervisning og vurdering».

Konklusjonen i Karis innlegg var nettopp at ingen trenger å gjøre all innovasjon alene, at vi kan ha mye å tjene på å markedsføre god etter- og videreutdanning bredt, og at livslang læring er større enn arbeidslivslang læring. Torill fulgte opp med å dele UiTs vurderingsprosjekt med flere ulike piloter. Du finner hennes, og alle de andre presentasjonene her:

At det er et kompetansegap som høyskolene og universitetene kan være med å fylle, og at arbeidsgiverne er villige til å betale for det rette tilbudet, ble bekreftet av Are Turmo fra NHO. Han fortalte at hans medlemmer brukte om lag 11 milliarder på kompetanseheving i fjor, og at de likevel hadde måttet la 14 000 stillinger stå ubesatt fordi de ikke fikk søkere med rett kompetanse.

Hvilket er dårlig nytt for næringslivet, men kanskje godt nytt for utdanningssektoren?