fbpx

Navigate / search

Hilsen fra konferansebobla

Tekst og foto: Kari Olstad, Fleksibel utdanning Norge og medlem av programkomiteen EADL

Det er vanskelig å skrive uhildet om en konferanse man selv har vært med på å sette sammen, men uhildet trenger jo ikke bestandig å være målet. Tvert imot er jeg ganske stolt av å ha fått til en konferanse jeg også selv hadde stort utbytte av. EADL, The European Association for Distance Learning, la i år medlemskonferansen til Tallinn. Med på laget hadde vi den estiske språknettskolen Multilingua. Temaet var «connected learning» og målet var at dette ikke bare skulle være et akademisk tema, men bli virkelighet for deltagerne på konferansen.

En rask poll på menti.com viser at OER et er tema mange engasjerer seg i
En rask poll på menti.com viser at OER et er tema mange engasjerer seg i

Programmet var variert. Det var profilerte talere som Steve Wheeler og Jeff Staes som trakk de store linjene. Vår egen Torunn Gjelsvik snakket om Open Educational Resources (fritt tilgjengelige utdanningsressurser), et tema mange hadde lurt på og vært litt skeptiske til. Det ble livlig og konstruktiv diskusjon etter innlegget. Pedagogikk, teknologi og utvikling var som vanlig hovedtemaer. Hyppig bruk av diskusjon- og tilbakemeldingsøvelser, både analogt og digitalt gjorde det umulig å ikke engasjere seg. Enda mer interaktive var workshoppene der vi prøvde ut og diskuterte nettbasert språkopplæring, samt spilte inn våre egne VR-scener. Plutselig fikk jeg en forståelse av hvordan VR kan brukes på mange ulike måter i opplæringen.

Livlig panel: Alastair Creelman, Torunn Gjelsvik, Marten Kaevats og Saloua Lemrini
Livlig panel: Alastair Creelman, Torunn Gjelsvik, Marten Kaevats og Saloua Lemrini

EADL sponset i fjor oversettelsen av FuNs «Kvalitet i nettundervisning -en veileder» til engelsk. Dirksen fagskole i Nederland fikk boka trykket opp i kledelig blått, og den ble delt ut til alle som var med på konferansen.

Deltagerne var en spennende samling utsendte fra store europeiske fjernundervisningsinstitusjoner, universiteter og organisasjoner; men også mindre skoler og spesielle nisjer. Noen av deltagerne har kommet til EADL-konferansen i årevis, andre var førstereis. Men felles for de fleste var at de tilhører de typiske ildsjelene, og det var nok det som sporet de livlige samtalene.

Praten går i kaffepausen<br />
Praten går i kaffepausen

For det er i pausene magien virkelig skjer. Diskusjoner som ble påbegynt i sesjonene fortsetter, utvikler seg til dypere faglige betraktninger eller utarter til det absurde. Vi kom opp med ideer til nye undervisningsopplegg, forretningsmodeller og arrangementer, og flere av disse følges opp allerede.
Dette er nok mye av grunnen til at vi fortsetter å sette av tid og penger til å dra på konferanse. Ikke på grunn av informasjonen vi får i innleggene. Den er allerede mye mer tilgjengelig på det åpne nettet. Men det er menneskene vi møter, samtalene vi har. Når vi vel er i «konferansebobla» er det lettere å sette av tid til å fordype seg og bearbeide. Og når vi har minglet over det samme matbordet, ledd av de samme vitsene og engasjert seg i de samme diskusjonene, da er det også lettere å følge opp forslag, ideer og samarbeidsprosjekter. Slik fortsetter konferansen å leve sitt eget liv etter at kofferten er pakket ut og navnekortet ligger igjen på en benk på flyplassen.

Nettbasert læring er ikke lenger smalt og rart. Det er en forutsetning for det kompetanseløftet vi alle må ta.

Direktør i FuN Torunn Gjelsvik. Foto: Kari Olstad
Direktør i FuN Torunn Gjelsvik. Foto: Kari Olstad

Av Torunn Gjelsvik, direktør i Fleksibel utdanning Norge Da jeg for snart 20 år siden, nærmest ved en tilfeldighet begynte å jobbe med det som den gang kaltes fjernundervisning, havnet jeg i det man typisk kan kalle en nisje. For meg var det totalt ukjent mark, jeg var nyutdannet nordisk-filolog og kunne ingenting om teknologi. Internett var i sin spede ungdom, og jeg hadde så vidt fått meg egen mobiltelefon, som for øvrig hadde den imponerende nyvinningen «polyfone ringetoner». Nettstudier, som vi etter hvert gikk over til å kalle det, ble sett på som både smalt og rart, i tillegg til å være en mindreverdig studieform. Det ble til nød akseptert som supplement og et alternativ for folk som bodde usentralt og/eller var bundet opp med jobb og forpliktelser i livet som gjorde at de ikke kunne studere på en «ordentlig skole» på dagtid.

Det har vært litt av en tidsreise gjennom 2000-tallet å jobbe på dette feltet, men etter alle disse årene kan jeg nå annonsere at nerdenes hevn er kommet. Den 11.-13. februar samlet 340 delegater fra over 35 land seg til en internasjonal konferanse om livslang læring på Lillehammer. Konferansens tittel var «Lifelong learning for lifelong employability», og den ble arrangert av Høgskolen Innlandet ved Senter for livslang læring (SELL) og ICDE, den globale medlemsorganisasjonen for nettbasert og fleksibel utdanning. Fleksibel utdanning Norge var en av mange norske partnere, i godt selskap med blant annet Kompetanse Norge, DIKU, NHO, Unio, NAV og Forskningsrådet og internasjonale partnere som UNESCO og Commonwealth of Learning. I tre dager diskuterte og debatterte vi problemstillinger og løsninger for livslang læring på en møteplass som trakk både arbeidsliv, utdanning og politikere.

Jeg fikk gleden av å lede to sesjoner som tok opp finansieringsordninger for livslang læring og regulering av etter- og videreutdanning, første dag med et knallsterkt og fullstendig kvinnedominert panel der politikere fra tre ulike partier alle understreket viktigheten av fleksible læringsløsninger med bruk av teknologi. Sammen med deltakere fra NTNU, NHO og Teknologirådet diskuterte de både hindringer og muligheter for en bedre finansiering og regulering av etter- og videreutdanningstilbudet, der også spennende internasjonale eksempler ble trukket fram. På dag to hadde vi med Lånekassen og Høyskolen Kristiania i tillegg til Teknologirådet, hvor vi fikk belyst blant annet hvordan studiefinansieringen, som i hovedsak er innrettet mot den tradisjonelle bachelor- og masterstudenten, ikke er fleksibel nok til å omfavne fleksible studier for alle oss som trenger å lære hele livet.

Fra høyre: Mathilde Tybring-Gjedde, H, Marit Knutsdatter Strand, Senterpartiet, Ingeborg Marie Laukvik, NHO, Anne Cathrine Berger, NITO, Ragna Ann Berge, NTNU, Marianne Barland, Teknologirådet og Torunn Gjelsvik, Fleksibel utdanning Norge. Foto: Ebba Køber
Fra høyre: Mathilde Tybring-Gjedde, H, Marit Knutsdatter Strand, Senterpartiet, Ingeborg Marie Laukvik, NHO, Anne Cathrine Berger, NITO, Ragna Ann Berge, NTNU, Marianne Barland, Teknologirådet og Torunn Gjelsvik, Fleksibel utdanning Norge. Foto: Ebba Køber

For livslang læring handler ikke bare om voksne som mangler basiskompetanse og står utenfor arbeidslivet, eller de som droppet ut av videregående skole og trenger en ny vei til utdanning og jobb. Det handler om alle oss som studerte noe helt annet enn det vi jobber med i dag (for eksempel meg selv), og som opplever at jobbinnhold og arbeidsmåter endrer seg med voldsom fart, som trenger oppdatering for at samfunnshjulene skal gå raskt nok til at vi kan henge med i den internasjonale konkurransen og oppnå ønsket produktivitetsvekst. Ikke minst handler det om digitalisering og automatisering som gjør at vi alle må lære oss ikke bare nye ting, men vi må også lære på nye måter, ved hjelp av teknologi og digitale læringsformer.

Statsminister Erna Solberg. Foto: Ebba Køber, FuN
Statsminister Erna Solberg. Foto: Ebba Køber, FuN

På konferansens dag to holdt statsminister Erna Solberg et innlegg med tittelen: «Strategies for learning throughout life and the digital shift». Hun understreket blant annet at våre høyere utdanningsinstitusjoner må prioritere undervisning som foregår utenfor campus, og at vi trenger fleksible læringsløsninger for å oppnå målet om livslang læring for alle. Flere av mine utenlandske kolleger uttrykte stor forbauselse og beundring etter hennes tale. «I mitt land er det utenkelig at statsministeren i det hele tatt kommer til en konferanse som handler om utdanning», sa en av dem. En annen lurte på om det faktisk kunne stemme at statsministeren var fra «the Conservative Party», ettersom hun klart og tydelig sa at livslang læring bør være en rettighet for alle.

Nettbasert læring er ikke lenger smalt og rart. Det er en forutsetning for det kompetanseløftet vi alle må være med på, både som enkeltindivider og samfunn, nasjonalt og globalt. Det er nerdenes hevn. Og jeg har statsministeren ved min side.

 

Hvorfor kunstig intelligens og robot-etikk angår oss alle

Av Torunn Gjelsvik, direktør i Fleksibel utdanning Norge: I det 2018 ebber ut og Språkrådet har kåret «årets nyord» (i år seilte «skjebnelandsmøte» opp som en klar vinner helt på tampen av året), er det naturlig å kaste et blikk på året som gikk også for oss som arbeider med utdanning, teknologi og læring. Hvilke ord og begreper dominerte i fagmiljøet, og hvilke av dem vil være relevante også framover? Jeg har notert meg flere nye yrkestitler som alle er relatert til det samme temaet, nemlig kunstig intelligens (artifical intelligence på engelsk, ofte forkortet AI): digital bibliotekar, robot-trener og robot-influencer, for å nevne noen. . Hvis du ikke visste hva en robot-influencer er, så er det kort fortalt en AI-basert digital kloning av en ekte influencer eller «påvirker» som skal representere en virkelig person flere steder rundt i verden. Kanskje ikke en helt vanlig jobb, men det oppløftende er at flere av nyordene representerer nye muligheter som følge av robotisering og automatisering. De har bidratt til å flytte fokus fra «jobbene som forsvinner» til de nye jobbmulighetene som skapes ved hjelp av den teknologiske utviklingen

Telenors forskningsavdeling hevdet allerede i 2017 at etikk for kunstig intelligens en dag ville settes på dagsorden. Når slår de fast at den dagen er kommet, og at: «Hvorvidt kunstig intelligens kommer til å påvirke nesten hver eneste industri og hvert eneste samfunn i stor grad, er ikke lenger et spørsmål» (ref. http://www.mynewsdesk.com/no/telenor/pressreleases/telenorforskere-7-teknologitrender-som-vil-forme-2019-2808132). Videre spår de at både offentlige og private aktører vil etablere etiske rammeverk og tydelige retningslinjer for bruk av kunstig intelligens i løpet av 2019. Når algoritmer og smarte systemer kan ta raskere og bedre beslutninger enn mennesker uten at vi en gang forstår modellene som benyttes, er det ekstremt viktig å ta menneskelig regi over etikken. Ettersom maskinene selv utvikler optimale strategier for å nå mål raskere enn noe menneske, vil verdihensyn bli overkjørt dersom de ikke eksplisitt uttrykkes i reglene. Skjev praksis for eksempel når det gjelder rekruttering og kjønn vil for eksempel bare forsterkes dersom ikke kjønnsbalanse etableres som en uttrykkelig verdi i form av regler i algoritmene.

Norge har nasjonale fortrinn innen teknologi og infrastruktur som kan gi oss høy konkurransekraft i en stadig mer globalisert verden. Kunstig intelligens og robotisering påvirker nær sagt alle bransjer, næringer, utdanning og arbeidsplasser, og utviklingen går så fort at ingen lærebøker greier å holde tritt. Likevel sakker Norge akterut når det gjelder satsning på AI sammenlignet med land som for eksempel Sverige, Finland, Storbritannia og Frankrike. EU-kommisjonen lanserte nylig en koordinert plan for kunstig intelligens der de ber medlemslandene om å få på plass nasjonale AI-strategier innen midten av 2019. Flere sentrale aktører fra både offentlig sektor og næringsliv etterlyser nå en nasjonal strategi for kunstig intelligens, men regjeringen har så langt stilt seg negative. Det skal bli interessant å følge utviklingen og debatten framover, den blir helt sikkert ikke mindre aktuell.

Vi i Fleksibel utdanning Norge er særlig opptatt av hvordan kunstig intelligens påvirker utdanning og læring, og spesielt implikasjonene for livslang læring og kompetanseutvikling. Norge bør bygge kompetansen selv, samle miljøene, styrke satsningen og koble seg på de internasjonale miljøene, slik at vi selv sitter i førersetet. Teknologien gir nye muligheter og arenaer for bedre, mer fleksibel og mer individtilpasset læring, men vi må sikre at systemene som benyttes verken diskriminerer, formidler skjev informasjon eller utleverer data, og at de er sikre, transparente og bærere av ønskelige verdisett.

Ingen vet hvordan framtidas læring ser ut. Men vi vet at den er fleksibel.

Av Torunn Gjelsvik, direktør Fleksibel utdanning Norge

Digitalisering, omstilling, livslang læring og kompetansepolitikk var høyaktuelle temaer på Arendalsuka 2018. Tematikken berører både utdanningstilbydere, bedrifter, offentlig sektor, partene i arbeidslivet og i høyeste grad også politikerne, som blir avkrevd konkrete løsninger på utfordringene vi som samfunn står overfor. En rekke debatter og arrangementer rullet og gikk gjennom hele uka der titler som kompetansetrygghet, inkludering og utenforskap, digitale ferdigheter og kapasitet, omstillingsevne og framtidens arbeidsliv gikk igjen. Fleksibel utdanning Norge arrangerte debatt med tittelen: «Livslang læring – hvem betaler?» sammen med flere av sine medlemmer, der LO, NHO, Kompetanse Norge, utdanningspolitikere og utdanningstilbydere diskuterte løsningene og hvordan regninga skal fordeles. Vi trakk bra med publikum til tross for en ikke spesielt sentral plassering på Skoleskipet Gann i Pollen, noe som vitner om at problemstillingen engasjerer. Se Facebook-live sendingen fra arrangementet her.

Fleksibel læring før og nå

Fleksibel utdanning Norge feirer i år hele 50 som medlems- og interesseorganisasjon, men opplever at vi er mer aktuelle enn noen gang. Selv om målgruppene og læringsformene har endret seg siden vi første gang oppstod som Norsk Brevskoleforbund, er ikke behovet for fleksibel læring blitt mindre. Det handler stadig om å utvide tilgangen til utdanning og å sikre inkludering og deltakelse i arbeidslivet for flest mulig av oss. Men fra å levere utdanning til en spesiell gruppe som av ulike årsaker ikke kunne følge ordinær undervisning ved et studiested, representerer våre medlemmer i dag en viktig del av løsningen på framtidens kompetansebehov. Det å sikre gode løsninger for læring på arbeidsplassen og læring gjennom hele livet er rett og slett utenkelig uten at ny teknologi og fleksible læringsformer spiller en viktig rolle.

Bedre koordinering mellom utdanning og arbeidsliv

I flere av debattene under Arendalsuka kom behovet for tettere dialog mellom utdanning og arbeidsliv opp. Vi må sikre at utdanningene er relevante for et arbeidsmarked som er i konstant endring, samtidig som arbeidsgiverne også må legge til rette for at vi lærer mens vi er i jobb. Livslang læring koster både tid og penger, men er helt nødvendig for å sikre omstilling og konkurransekraft, dette er det liten uenighet om. Men hvordan utvikle de konkrete løsningene, og hvem skal betale for gildet? Denne debatten er langt fra ferdig, men den har i alle fall startet, og Fleksibel utdanning Norge tar den videre.

Livslang læring i et internasjonalt perspektiv

Problemstillingen er i høyeste grad også aktuell internasjonalt, og Norge setter tematikken på verdenskartet gjennom konferansen ICDE Lillehammer Lifelong Learning Summit som arrangeres 11.-13. februar 2019. Her møtes akademia og arbeids- og næringsliv fra mange ulike land for å diskutere konkrete løsninger under slagordet «Lifelong learning for lifelong employability. Fleksibel utdanning Norge er en av partnerne for konferansen som arrangeres av den internasjonale medlemsorganisasjonen ICDE – International Council for Open and Distance Education i samarbeid med Høgskolen Innlandet. Både UNESCO og Commonwealth of Learning er med som internasjonale partnere, ettersom livslang læring også er nedfelt i FNs bærekraftmål nr 4: «Ensure inclusive and quality education for and promote lifelong learning». For at verden skal nå dette målet, er bruk av teknologi og fleksible læringsformer ikke bare ønskelig, men helt nødvendig. Det må til for å sikre skalerbare, kvalitetssikrete tilbud som også er bærekraftige, og her må Norge ta sin del av ansvaret. Registrer din interesse for konferansen her, og så håper jeg vi sees på Lillehammer i februar!

Nettverk i EDENs hage

av Torhild Slåtto

<strong>FuN direktør Torhild Slåtto med svenske kolleger på årets EDEN</strong>
FuN direktør Torhild Slåtto med svenske kolleger på årets EDEN

 

Å være en av 300 konferansedeltakere betyr mye ståk, mye prat og en god del sterk kaffe. Det siste gjaldt ikke minst årets EDEN-konferanse, som gikk av stabelen i italienske Genova. Halve koppen med kaffe og den andre halve med varmt vann, og det ble fortsatt sterk og god kaffe for norske smaksløker. Med sommervarme, et grønt atrium og gode pauser nettverket vi i EDENs hage.

Årets EDEN-begivenhet på konferansefronten var kanskje ganske gjennomsnittlig, men likevel var det overraskende godbiter å treffe på både i plenum og i parallellsesjoner. Sterkest visuelt inntrykk stod finnen Teemu Leinonen for. Han viste den enkleste, mest effektive og vakreste presentasjonen på skjermen. Bare vanlig Power Point, sa han, pluss en mastergrad i mediedesign og tjue års erfaring på toppen.

Blockchain-eksperten Anthony Camilleri fra Malta ledet oss inn i tanker om hvordan teknologien kan befri oss fra det meste av studieadministrasjonen. Bitcoin, forklarte han er «a digital way for people to transfer assets directly between each other». Workshop med gruppediskusjon omkring digital kompetanse og digitale læringsrom på mikro-, meso- og makronivå var også en «højdare», godt planlagt av svenske kolleger fra Mittuniversitetet, Högskolan Dalarna og Gøteborgs universitetet.

European Distance and e-Learning Network – EDEN – kan bære navnet med stolthet. De årlige konferansene gir gode vekstforhold for å vedlikeholde gamle og bygge nye nettverk. For meg ble en gammel tanke vakt til live da jeg møtte en islandsk kollega. Vi snakket om nordisk erfaringsutveksling. Skulle vi ikke etablere et nordisk nettverk for alle oss som jobber med fleksibel utdanning, et «Nordic Online Teaching and Learning Network». Vi ble litt oppglødd av tanken.

EDEN som organisasjon har samlet et betydelig nettverk av enkeltpersoner fra de 200 medlemmene i Network of Academics and Professionals, NAP. Her har 1200 personer adgang til et lukket område på nettet. Et mulighetenes nettverk, om enn tungvint med egen pålogging.

Nytt initiativ fra EDEN-president Airina Volungevičienė er å sette litt fart på «æresmedlemmene». EDEN bruker å hedre noen av sine medlemmer hvert år med å gi tittelen «EDEN Fellow» og «EDEN Senior Fellow» til personer som har ytt en innsats for organisasjonen. Kunne denne gruppa av hedrede medlemmer bidra med nye tanker og friske innspill som vitaminpiller for organisasjonen? Kanskje også som vaksine mot å bli for innadvendt? «It is always a danger to become too happy with ourselves, forgetting parts of the world around us,» som en tidligere EDEN-president, Antonio Teixeira, uttrykte det. En mindre gruppe av «fellows» skal jobbe med saken og fremme forslag til arbeidsform og agenda. Kanskje dukker det opp som en godbit på neste års konferanse?

Om innovasjonsbremser i utdanning

På et møte om innovasjon og Big Data ble jeg utfordret med følgende spørsmål: Hva er hindringene for innovasjon i utdanningssektoren?

Siden jeg nå uttaler meg på FuN-bloggen må jeg jo ile til med å si at det daglig skjer mye nytt og spennende i norsk utdanning, og at man tar sitt ansvar som kompetansebyggere alvorlig, men likevel går ikke utviklingen så fort som den trolig burde.

Så hva står i veien for virkelig radikal og digital utdanningsinnovasjon? Etter litt grubling mener jeg det skyldes utdatert kunnskapssyn og misforstått datalagringsbehov.

Selv om vi med god grunn feirer norsk edtech, har vi vel samtidig klaget en stund over at ny utdanningsteknologi støtter opp om gamle undervisningsmetoder snarere enn å inspirere til innovasjon. Selv nye og spenstige læremidler, som VR-universer, fremstår egentlig ganske mye som de vanlige lærebøkene, men selvsagt med uslåelig grafikk og spill-elementer. Det er likevel fortsatt ferdig informasjon inn i hodet på elevene, og øving av forhåndsbestemte ferdigheter.

Jo mer teknologi som benyttes, jo mer informasjon om elevene genereres. Hvordan de gjør oppgaver, og hvor mange. Hva de klarer og hva de ikke klarer. Datasett som skaper hodebry, særlig nå i disse GDPR-tider. Hva har vi lov til å samle på, hva kan vi bruke? Kanskje best å ikke samle noe data i det hele tatt før ungdommen er 18 og kan gi sitt informerte samtykke?

Dette kan være de to viktigste hindringene for innovasjon, og for god bruk av teknologi, i opplæring og utdanning. Et gammeldags syn på kunnskap som individets varige, personlige og kontrollerbare eie, og en like gammeldags ide om at data om læring skal knyttes til tid og individ. Eksamensvitnemål er i grunnen et greit eksempel på begge deler.

Hva om vi i stedet ser på bransjer der læring skjer kollektivt, som svar på utfordringer som dukker opp. Kompetanse, i mangel av et bedre ord, er ikke noe man har, men noe man gjør. Sammen. Å kunne er et hjelpeverb. Jeg kan gir ingen mening. Man må kunne gjøre noe.

Da blir det unødvendig å lempe personlige lærings- og kunnskapsdata i hauger oppå eleven, eller studenten. Individuelle læringsdata er ferskvare og mest interessant i læringssituasjonen. Læringsteknologi genererer personlig informasjon om hver enkelt, og det kan være meget nyttig informasjon, men da bør den strømmes. Ikke lagres for så å hentes fram ved en senere anledning, når den sannsynligvis er blitt irrelevant for læringsprosessen.

Så kan vi heller samle data vi trenger for planlegging i større perspektiv. Hvis kunnskap skal være den nye oljen (og da altså ment som nasjonal ressurs, ikke som et lukket basseng vi langsomt tapper) så må vi forvalte den som en felles ressurs. La oss gjerne generere felles data om hva vi lærer og får til i skoler og universiteter. Vi som samfunn betaler for denne luksusen, og bør eie slike data. Men la det nå være data som beskriver vår kollektive kompetanse i et gitt øyeblikk, ikke en slags Sankt-Petersk protokoll som dunkes i hodet på den enkelte student.

Med hverandrevurdering for demokratiet

Av: Kari Olstad

Det lyder litt svulstig, men er slett ikke flåsete ment, og jeg tror faktisk at en effekt av systematisk hverandrevurdering i utdanning kan være styrket ytringsfrihet og likestilling og demokrati, som i dag lider under internettrolling og geriljadebatteknikk.

På engelsk kaller de det ofte peer review. Vi har prøvd oss med kameratvurdering. Og hverandrevurdering. Uansett hva vi kaller det; vi snakker om vurdering av tekst (gjerne utvidet tekstbegrep) og tilbakemelding på samme mellom to som i denne konteksten er å regne som likeverdige. Sånn omtrent.

Selv i førsteklasse finnes det hverandrevurderingspedagogikk, som POS (prosessorientert skriving) der elevene tilbakemelder på tekster som kan være muntlige, skriftlige, visuelle eller multimediale. De klarer å forholde seg til både vurderingskriterier og åpen kommunikasjon, disse meterhøye skapningene.

Oppover i studieløpet utvider og utvikler man repertoaret, og det finnes mange metoder, tips og triks for å få dette til å fungere slik at det fremmer læring og forståelse både hos den som vurderer og den som vurderes. Det kan være litt delikat å gi tilbakemelding på andres arbeid. Jeg deltok i et nettstudium der deltagerne stort sett var lærere, og man skulle tro vi alle var profesjonelle tilbakemeldere, men når vi skulle vurdere våre «likemenn», da ble det nokså pjuskete greier. Vi ble usikre på kriteriene -er det ikke like sannsynlig at det er jeg som har misforstått som min eminente kollega hvis arbeid jeg ikke får til å henge i hop? Det var ikke prosessen med å vurdere studentarbeider som var fremmed, det var konteksten.

Derfor tenker jeg at hverandrevurdering handler om holdninger like mye som teknikk. At det å gi og få tilbakemelding er en god ting. At det ikke handler om kritikk. Og at det å bli invitert inn i andres tekst er å møte noen som har turt å gjøre seg sårbar -det tar man imot med respekt.

Og dermed er jeg kommet fram til mitt poeng:

Hvis vi lærer, virkelig får det under huden, å gi tilbakemelding til andre på en ærlig og konstruktiv måte. Hvis vi blir vant til å få tilbakemelding, både klønete og velformulert, blir vant til å kjenne på hva det gjør med oss, da blir vi kanskje også bedre på å håndtere dette sosiale internettet versjon 2.0, og 3.0 og alle kommende heltall og desimaler. Jeg tror ikke det får trollene til å sprekke, men det burde hindre dem i å formere seg noe særlig.

Tenker jeg. Velkommen til å hverandrevurdere blogginnlegget. Eller kom på FuNKon og få en praktisk og faglig tilnærming til temaet.

Fråversgrense på ein sommardag

Eit mottrekk til «venne seg til arbeidsliv»-argumentet er dei sterke endringar vi ser i arbeidslivet. Jobben vert gjort heime, på reise, på kafé og ofte med fleksible tidsrammer.

Truleg er det riktig å gi elevane eit visst spelerom, ikkje stengja dei inne i eit klasserom i eit bestemt tal timar for dagen.
Truleg er det riktig å gi elevane eit visst spelerom, ikkje stengja dei inne i eit klasserom i eit bestemt tal timar for dagen.

Fråversgrensa er ein suksess. Fråveret i vidaregåande skole går ned, melder kunnskapsministeren midt i ferietida. 40 prosent nedgang når det gjeld heile dagar, og 33 prosent nedgang for timar. Slike tal er kraftig skyts i diskusjonen om ja eller nei til fråversgrense. Regjeringa vil nok stå på ei slik grense også til hausten. Sjølv om skolen er litt langt bak i hovudet for dei fleste nå, blir det fort haust att med nye rundar omkring fråver.
Aftenposten er raskt ute på leiarplass med kort og konsis melding, Fraværsgrensen må bestå. Leiarskribenten trekkjer arbeidslivs-kortet. Elevane må ha same disiplin som tilsette, dei må stilla på jobb kvar dag. Elevorganisasjonen vil ha bort grensa. Dei vil i staden ha ein spennande skole som engasjerer.
Det høyrest fornuftig ut at elevar skal læra å vera arbeidstakarar. Stå opp om morgonen, gå på jobb og gjera si plikt. Men åra på vidaregåande skole er ikkje arbeidsliv. Det er skoleliv og ungdomstid. Det er førebuing til vaksenliv og arbeidsliv. Kanskje bør vilkåra vera annleis enn for vaksne arbeidstakarar? Dei unge skal læra, utforska, prøva ut, orientera seg og i det heile tatt utvikla seg . Truleg er det riktig å gi dei eit visst spelerom, ikkje stengja dei inne i eit klasserom i eit bestemt tal timar for dagen. Slapphet eller skoletrøtthet er berre ein av mange grunnar til at elevar ikkje stiller til time. Ei av dei som er inne i fråversregimet for vidaregåande skole, er Maya på 17 år. Ho uttaler seg på eigne vegner på Si;D: «Hva med å la alle disse forskjellige typene elever, med forskjellige læringsprosesser og forskjellige mål, få lov til å møte opp til prøven og få muligheter til å ta den uten å få stryk på grunn av hvordan de har studert?»
Som motvekt mot dette kan vi føra opp samfunnskostnadene ved å driva vidaregåande skole. Har du fått ein plass, kostar det samfunnet ein god del kroner i året. Bør ikkje eleven då vera til stades og gjera seg nytte av plassen?
Eit mottrekk til arbeidslivsargumentet er også dei sterke endringar vi ser i arbeidslivet. Jobben vert gjort heime, på reise, på kafé og ofte med fleksible tidsrammer.
Kva vart så konklusjonen? Som alltid, saka kan sjåast frå fleire sider. Uansett, ikkje gløym å høyra på dei unge sjølve, dei som har skoen på. La oss ta inn over oss at samfunnet er sterkt endra sidan 50-åringane var skoleelevar på yrkesskole og gymnas. Læringsprosessane er endra, tilgangen på kunnskap er enorm, og skolen strever med å ta konsekvensen av det. Vi treng skoleutvikling snarare enn grenser.
Torhild Slåtto

Robotene kommer -sett på kaffen!

Av: Kari Olstad

Jeg synes stadig jeg får presentert skrekk-scenarier om hvordan robotene skal komme og ta over jobbene våre. Jeg sier bare: «vær så god!», de fleste har vel i sin arbeidsdag nok av trøtte oppgaver de gjerne skulle delegert videre.

Jeg er så heldig å få være med i et nettverk som heter Girl Geek Dinner. Det er et ganske uformelt nettverk der teknologiinteresserte jenter og damer av alle slag møtes for å nettverke, og så er det et faglig program. I går var vi på AVO conslulting i Oslo. Et firma som driver robotutvikling. Av bygg-selv-roboter. Vi ble invitert til å bygge vår egen robot.

Noen trodde nok de skulle bygge en fysisk liten figur, men de fleste roboter lever tross alt inni PC-en din. Eller i skyen. Hos AVO blir robotene født i et program kalt Blue Prism, et slags drag-n-drop, boksebasert system der eieren i et ganske forståelig grensesnitt kan programmere roboten sin.

På en drøy time lærte vi vår robot å åpne en browser, logge seg inn i Gmail og hente ut titlene fra emnefeltet. Ikke en operasjon egnet til å vekke beundring hos drevne epostbrukere, men ganske spennende at vi med minimalt med instruksjon klarte å lære roboten vår opp til å utføre en rutineoperasjon som ville kostet meg 42 tastetrykk (hvis vi tenker et passord med 8 tegn, hvorav to versaler eller spesialtegn). Det var fantastisk gøy å se boten utføre handlingen automatisk og riktig igjen og igjen. Litt magisk. Jeg følte meg som en seksåring som leser sin første setning. Eller en sekstiåring som lager sin første hyperlink.

Hvem husker sin første hyperlink? Kanskje knotete hakket ned i HTML med mystiske vinkelparenteser rundt. Og så ut av source mode, og stor stas når det virket! Nå trenger du bare å kopiere URL-en inn i tekstfeltet, og facebook (for eksempel) lager automatisk lenka di om til en flott, liten vignett.

Etter å ha prøvd Blue Prism ser jeg at vi er omtrent der med roboter også. Med ferdig programmerte funksjonsbokser kan man sette sammen den prosessen man vil ha. Fortsatt krever det litt opplæring, men snart har vi IKEA-robotene på plass. Modulbaserte for mix-n-match, og ganske enkle å montere. Så kan den få sine egne tilganger og kontoer -og gå i gang å jobbe. Vipps, har jeg fått en ny kollega.

Men kaffen er ikke til roboten. Den skal jeg drikke selv mens boten jobber.

Girl Geeks bygger bot
Girl Geeks bygger bot

Språkhopping, blockchain-teknologi og spill er nye innovative trender i utdanning

av Torhild Slåtto

Raske overganger fra et språk til et annet i undervisning og gruppearbeid er en trend. «Translanguaging» kalles det. Dette er ett av ti områder hvor det skjer innovasjon på utdanningsfeltet, og hvor innovasjonen er i ferd med å få fotfeste, heter det i en fersk rapport fra Open University i Storbritannia og National Institute of Education i Singapore. Trendene er tydelige, men har likevel ikke har fått noen avgjørende innflytelse på undervisningen ennå, heter det i rapporten.

Den 47 sider lange rapporten er ganske lettlest og gjør rede for de innovasjonstrendene en har identifisert på utdanningsfeltet. Begrepene som brukes er ikke alltid så enkle å oversette til norsk. Dermed må jeg benytte meg av «språkhopping» i denne bloggen. Jeg tar en rask gjennomgang av trendene for å gi en smakebit på det britene og Singapore-instituttet har funnet ut. Ellers finner du rapporten her: http://www.open.ac.uk/blogs/innovating/?p=3

«Translanguaging» er en slags “språkhopping”, det er fleksibel og uanstrengt veksling mellom språk. Pedagogiske strategier benytter språkkompetansen hos tospråklige studenter, for eksempel ved å organisere internasjonalt samarbeid, søke på nettet på flere språk, og benytte et bredt spekter av online-grupper og nettressurser.

Læring ved hjelp av spill
Spill kan gjøre læring morsomt, interaktivt og stimulende. ‘Lemonade Stand’ var et spill på 1970-tallet som engasjerte barn med å prissette, avertere, kjøpe og selge brus. Det drives innovasjon på slike, såkalte «serious games», spillifisering og spillpåvirket læring. Dette er en tydelig trend i dag, ifølge rapporten.

«Productive failure»
Det drives også innovasjon på det rapporten omtaler som «productive failure». Studentene får prøve seg på å løse problemer uten hjelp i starten. Underviseren kommer inn først når studentene har strevd med problemet en stund.

 «Design thinking»
Studentene lærer ut fra et designperspektiv, der de skal finne løsninger med bestemte målgrupper for øye.

Formative analyser
Denne trenden er å bruke dataanalyser for å støtte studentene mer individuelt i deres læringsprosess.

Læring gjennom sosiale medier
Det skjer som vi vet mye uformell læring gjennom sosiale medier. En trend er å drive innovasjon i bruk av sosiale medier i undervisning, hvor det legges vekt på at studentene skal lære seg å håndtere mediene på en mer avansert måte, og de skal lære å utvise kildekritikk.

«Teachback»
Lære videre til andre det en selv har lært er også et område hvor det drives innovasjon, ifølge rapporten. Studentene blir satt til å forklare for hverandre, og dette kan gjøres på mange ulike måter. Her trengs utprøving og piloter.

Å lære for framtida
Denne trenden konsentrerer seg om ferdigheter som å lære seg å lære. I framtida må en tilegne seg ferdigheter som gjør en i stand til å mestre et usikkert liv og komplekse arbeidsforhold.

Å lære av (alle) andre
Det er en trend at en åpner kurs og prosjekter for mange flere enn de som opprinnelig skal være med. En inviterer med eksterne fordi dette kan gi tilgang til verdifull kunnskap og meningsveksling. Amatører og eksperter utveksler ideer, diskuterer innhold og løser problemer.

“Blockchain for learning”
Det er også en trend at en ønsker å samle ferdigheter og erfaringer hos den enkelte på et sikkert sted. «Blockchain»-teknologi gir mulighet til å registrere ens meritter, for eksempel eksamensresultatrt, i en digital kjede av hendelser.

Var dette de ti trendene du ville ha satt opp? Stemmer dette med det som skjer i Norge? Jeg inviterer til innlegg og diskusjon