fbpx

Navigate / search

Gå digitalt!

Statistikken seier at 400 000 personar her i landet ikke er gode nok til å lesa, skriva og rekna, eller dei manglar digitale ferdigheter. Mange av dei er i arbeid, og mange slit i jobben fordi dei manglar såkalla basiskompetanse. Vox har utvikla «læringsmål i grunnleggande ferdigheter», og lyser også ut mange millionar til arbeidsgivarar som arrangerer opplæring i lesing, skriving, rekning eller digitale ferdigheter.

Kva betyr det å ikkje kunna lesa og skriva godt nok? Å lesa er å skapa meining ut frå ein tekst. Å skriva er å gi uttrykk for det ein har på hjartet. Å skriva er også å utvikla eigne tankar og eiga læring, står det i rammeverket for grunnleggende ferdigheter (Utdanningsdirektoratet 2012). Og vidare heiter det at å kunna skriva er ein føresetnad for livslang læring og for å delta aktivt i samfunnslivet på ein reflektert måte.

Tilbake til dei 400 000. Truleg er mange av dei gode på bruk av smarttelefonen eller datamaskinen, basert på ikoner og enkle formuleringar, samstundes som dei unngår lengre tekstar eller reknestykke. Andre kan ha store problem med å rekna ut prisen på det dei handlar, men er kløpparar til å lesa og skriva. Kanskje løysinga ligg nettopp her, å ta utgangspunkt i det ein beherskar for å læra seg det ein ikkje kan. Det er eit urgammalt pedagogisk prinsipp å møta eleven der eleven er. De vaksne som handterer datamaskin og smarttelefon, kan ha stor nytte og glede av multimediale og spelinspirerte kurs på nett. Mobiltelefonen kan vera eit hendig verktøy. Lausrevne stavingar finn saman i ord, og orda kan byggast saman til setningar. Bilder pluss lyd blir til ord, dialog i teikneseriar set orda saman og gir meining. Tala kan også leikast med på måtar som gir meining og forståing. Det skjer spennande utviklingsarbeid på læringsressurar for grunnleggande ferdigheter, mellom anna er Norsk Nettskole i gang med hjelp for lesesvake. Kanskje ein god ide å bruka eit par av dei 134 millionane for basiskompetanse i arbeidslivet til å utvikla nettbaserte læringsressursar? Gå digitalt!

 

«The power of presence»

av Torhild Slåtto

Tilstedeværelse står det med stor skrift på veggen hos de finske nettveilederne som jobber for skolen Otavan Opisto i Mikkeli i Finland. De sitter geografisk spredt og veileder 700 elever, de fleste voksne som falt ut av skolegangen som unge, og som nå tar fatt i utdanningen sin på nytt. Veilederne snakker ikke om den fysiske tilstedeværelsen sammen med studenten, men nærværet og kontakten i veiledningsprosessen. Jeg synes de har et godt start-tips: Bruk den nettkanalen som studenten er mest fortrolig med, enten det er Skype, Google Hangout, Facebook, SMS eller noe annet.

De finske veilederne ønsker seg en lærebok i «The power of presence». Kanskje den burde hete «Kraftfull veiledning»  på norsk. De har for øvrig allerede flere kapitteloverskrifter klar:
– Tidsfaktoren: Gi raskt svar, men ikke nødvendigvis med en eneste gang
– Personfaktoren: Tilpass deg studentens måte å skrive på
– Stedsfaktoren: Vis hvor du oppholder deg fysisk når du kommer online
– Lyttefaktoren: Lytt aktivt til studenten
– Følelsesfaktoren: Vær villig til innimellom å by på egne følelser
De praktiserer i tillegg en ikke-verbal-faktor. Når de snakker med studentene i sanntid, bruker de webkamera for å få med den ikke-verbale kommunikasjonen også. Med video blir veilederen synlig, og avstanden oppleves som kortere.

Mye av dette vil være kjente råd og tips for nettlærere og nettveiledere. Men kanskje er «personfaktoren» mindre praktisert? De finske veilederne sier at de «lytter» til studenten, ser på hvordan hun/han uttrykker seg. Så prøver de å finstille egen stil og skrivemåte til studentens uttrykksform. På denne måten skaper de en tilstedeværelse gjennom god interaksjon med studenten.

Hva mener dere, norske nettlærere og nettveiledere?

—-
Mer om samme sak i DialogWeb:

Andre artikler om veiledning på nett:
Nettlærer Per Martin Skogsholm forteller om sin veiledning av studenter i DialogWeb:

Rødblyanten

AV TORHILD SLÅTTO

«Rødblyanten skulle vært kastet for evigheter siden! En lærerkommentar i rødt ødelegger motivasjonen og gir inntrykk av at her er det mye galt.» Det er Per Martin Skogsholm som sier dette. Han er ikke småskolelærer, men underviser voksne i tekniske fag på nett. Selv skriver han med blått eller grønt.

Kan det være så hårfint, at fargen på lærerkommentaren kan være forskjellen mellom motivasjon og demotivasjon hos eleven eller studenten? At et krast lærerutsagn kan ta motet fra studenten, mens en positiv og konstruktiv kommentar bygger tillit og gir nye krefter til å gå videre, er kanskje mer opplagt.

Det er mange følelsesmessige mekanismer i læringsprosessen. Noen er robuste og blir kanskje trigget av en litt bøs kommentar. Selvtilliten er så god at rødfarge bare stimulerer. Men en del voksne i utdanningssituasjon har en bagasje med dårlige skoleerfaringer, skrive- og lesevansker eller svak selvtillit. Her er læreren eller veilederens holdning og tilnærming avgjørende.  NKI Nettstudier har satt i gang et utviklingsprosjekt hvor de vil videreutvikle lærerstøtten. Det går under betegnelsen «interteaching», og skal gi mer aktivitet for studenten underveis i kurset med kontinuerlig skreddersydd veiledning. Vi ser fram til resultater fra utviklingsarbeidet. Det kan gi læringsmiljøet på nett en ny dimensjon.

Tilbake til rødblyanten. Per Martin Skogsholm fortalte meg en liten historie. En nettstudent fikk tilbake oppgavebesvarelsen sin med en masse røde kommentarer – og karakteren 5. Hun kunne ikke få dette til å stemme og ba Per Martin om å sjekke. Jo, du har levert en oppgave som fortjener en 5-er, kunne han berolige. Studenten var ennå ikke overbevist: «Men det er jo rødt overalt her».

Digital eksamen – til å bli klok av

AV TORHILD SLÅTTO

Det juridiske fakultet ved UiO har tatt i bruk digital eksamen for masterstudenter. På nettsiden er denne eksamensformen forklart slik: Penn og papir blir byttet ut med PC som skriveredskap. Mange utdanningsinstitusjoner jobber med å digitalisere eksamen, inkludert sensurering og alle rutiner omkring eksamen. Det ligger helt klart en effektiviseringsgevinst her.
Men er det ikke på tide å bytte ut mer enn bare skriveredskapen og rutinene fra analog til digital form? Overgangen gir en unik mulighet til å tenke nytt omkring eksamen. Viserektor Oddrun Samdal ved UiB er inne på et spennende spor. Hun sier at «vurderingsformen vi velger bør inngå i læringsprosessen og er en viktig del av læringsutbytte for studentene».
Læringsutbyttebeskrivelser er nærmest et trylleord for tida – med gode LUB-er på plass blir utdanningen straks så mye bedre. Så enkelt er det selvsagt ikke, men treffsikre LUB-er er nødvendig, og så må både læringsaktivitetene og vurderingsformene samstemmes med det planlagte læringsutbyttet.

Min oppfordring er klar: Benytt overgangen til digital eksamen til å ta et realt oppgjør med eksamensformer som bare kontrollerer hvor mye en kan gjengi av innhold i emnet eller faget.

I fjor var jeg oppe til eksamen ved en anerkjent høyere utdanningsinstitusjon. Svært mye av eksamensøkta på 5 timer gikk med til å forklare begreper og teorier fra lærestoff og forelesninger vi hadde gjennomgått. Greit nok, men jeg reproduserte og lærte ikke noe nytt. Som en av mine medstudenter uttrykte det, «det var herlig å få vise at en har lest godt og kan dette her». Herlig nok for karakteren, men egentlig litt bortkastet.
Med Samdals tanker – og mange er enig med henne – skal vurderingsformen, for eksempel en femtimers eksamen, inngå i læringsprosessen. Det er et solid mål å strekke seg etter. Når eksamenstimene kan brukes til å kjøre læringsspiralen et par hakk videre på veien til å forstå, resonnere, reflektere og sette teorier og begreper inn i egen referanseramme, da kan vi krysse av for en ny milepæl i utdanningssektoren. Men hvordan gjør vi det i praksis? Det krevet atskillig mer jobbing med eksamensoppgaver enn den gamle typen av «gjør rede for trinnene i modell x», eller «forklar følgende begreper». Mange fagansatte er allerede kommet godt i gang. Tommelen opp for alle forsøk på å skape en digital eksamensform som faller inn i og forsterker læringsprosessen.

Misvisende fra MOOC-utvalget

Fire av fem som startet nettstudier i 2011-2012 fullførte innen skoleåret var slutt. Det er Vox-speilet som slår fast dette i sin gjennomgang av statistikk for voksnes læring. Dette er imponerende, og en god nyhet å ta med seg inn i et nytt år. Fullføring for massekursene på nett, de såkalte mooc-ene, ligger mellom 7 og 15 prosent i flere målinger.

Norske nettstudier ved de offentlig godkjente nettskolene utvikles og designes på grunnlag av kvalitetskrav. Omfattende studentstøtte er bygd opp, med solid oppfølging av studentene i veiledning og tilbakemeldinger på oppgaver. Det ligger hardt arbeid bak den høye gjennomføringsprosenten. Nettlærere jobber tett med studentene, og flere skoler har også løpende kvalitetsmåling av lærernes jobb. Mooc-ene markedsføres med at det er topp-universiteter med solide fagfolk som står bak innholdsproduksjonen. Video-presentasjonene og quizene kan også være svært proffe, men NB! læreroppfølgingen en-til-en og studentstøtten mangler. Med titusenvis av studenter og gratiskurs ville det være nærmest umulig.

Hvorfor sammenlikner jeg norske nettstudier og mooc? Først og fremst for å si at dette er ulike størrelser. Det er trolig nyttig å ha klart for seg hva som er forskjellen.

Det offentlig nedsatte mooc-utvalget har dessverre blandet sammen flere forskjellige størrelser i sin definisjon av mooc: norske nettstudier, ulike former for fleksible tilbud og de amerikanske mooc-ene – og puttet alt sammen inn opp i samme mooc-gryte. Utvalget har levert en interessant delrapport med mye grundig arbeid. Men utgangspunktet blir etter min mening skjevt. Med en så bred definisjon blir det vanskelig å få et klart bilde av hva som er hva, og hvordan satse framover. Det blir etter min mening misvisende.

Også for sammenlikningens skyld i forhold til andre land i Europa, vil en mer avgrenset definisjon være å foretrekke. Hvordan skal vi kunne sammenlikne oss med Tyskland eller Finland, når de bruker helt andre definisjoner?

Når jeg er så freidig å kritisere den brede definisjonen, hva skulle definisjone så være? Det kunne ganske enkelt være «gratis online-kurs» eller «gratis massekurs på nett». Mooc-tilbyderen Coursera sier det slik «world’s best courses online».

Vi lar mooc-utvalgets utredning og alle diskusjonene omkring mooc i 2013 synke inn, og håper at det modnes – til nye diskusjoner i 2014.

Godt nytt år til alle FuN-blogg-lesere. Vi ses igjen!

Torhild Slåtto

Som nettstudier, så også Aftenposten

av Torhild Slåtto

Faksimile fra dagens Aftenposten nett
Faksimile fra dagens Aftenposten nett

 

«Vår filosofi er at du skal kunne lese Aftenposten når du vil, hvor du vil, på den måten du ønsker og som passer for situasjonen du er i.» Dette sier sjefredaktør Hilde Haugsgjerd i Aftenposten sist lørdag. I artikkelen «God journalistikk har en pris» gjør hun rede for hvorfor Aftenposten må ta betalt for avis på nett.

Har Haugsgjerd snappet sin kortformulerte filosofi fra nettskolemiljøet? Studier når du vil, hvor du vil, i den situasjonen du er osv., har vi sagt i mange år. God journalistikk koster å produsere. Det er ikke riktig at abonnenter betaler, og andre får samme produktet gratis på nett. Dette har Aftenposten og flere andre aviser ordnet opp i. Det er bare smakebiter som skal være gratis. Kanskje har vi en parallell i utdanning? God utdanning koster, og noen må betale, enten det er staten eller studenten.

Frafallsprosent har sammenheng med studieopplegg

De som har hevdet at nettstudier gir mer frafall enn campusstudier har tatt feil, mener to forskere ved Linnéuniversitetet i Kalmar, Alastair Creelman og Linda Reneland-Forsman. De har forsket på frafall hos universitetsstudenter. Å sammenlikne gjennomstrømming i heltidsutdanninger på campus med deltidsstudier på nett gir misvisende og gale konklusjoner, sier Alastair Creelman.  Frafallet viser seg nemlig å variere mer mellom fakultetene og fagene enn mellom stedbasert og nettbasert. Hva er forklaringen?
– Kurs med den høgeste gjennomføringsprosenten har tre felles trekk: aktive diskusjonsfora, komplementerende medier og samarbeidsaktiviteter, sier de to forskerne. De mener at en må bort fra teoretiske læringsmodeller som legger vekt på atskillelsen av lærer og student i nettbaserte studier. De som driver campusundervisning kan lære av pedagogisk praksis i nettstudier, påpeker Creelman og Reneland-Forsman. De fant store variasjoner i fullføringsprosent ved Linnéuniversitetet, og ved to av fakultetene hadde nettstudier høgere gjennomføring enn de campusbaserte studiene,

Den svenske studien rusker opp i gamle oppfatninger, og det er sunt. Den viser også at nettpedagogikken gir gevinster for campusundervisning. Studentsamarbeid på nett, blant annet utviklet av nettskolene her hjemme, er i ferd med å bli god latin også for campusstudier. Her ligger verdifull kompetanse som må komme til nytte nå som lærerne skal etterutdannes i storstilt satsing. Det vil være praktisk med nettbaserte leveranseformer for lærernes etterutdanning, og de er trolig også dyktige på samarbeid enten det er på lærerrommet eller på nettet.
Creelman og Reneland-Forsmans artikkel: http://www.eurodl.org/materials/contrib/2013/Creelman_Reneland-Forsman.pdf