fbpx

Navigate / search

Livslang læring i et hav av nye datamengder -en oppsummering av FuNs to faglige debatter under Arendalsuka

Av: Kari Olstad og Torunn Gjelsvik, foto: Ebba Køber

Arendalsuka vokser seg stadig større, men fortsatt var følelsen av velsmurt festival dominerende, godt hjulpet av været (solskinn, men ikke for varmt), stolte seilskuter som fylte Pollen og de frivillige og politiske organisasjonene med sine fargeglade t-skjorter og ballonger. Aldring og helse lot folk hilse på robot-selen sin, Arendal vannverk delte ut kranvann i irrgrønne plastflasker til en imponerende kø voksne og barn, og i alle lokaler med plass til mer enn fire stoler foregikk det ett eller annet arrangement. To av dem i regi av Fleksibel utdanning Norge (FuN).

Allerede klokka åtte tirsdagsmorgen fylte vi «Kløckers telt» med spørsmålet «Trenger vi et Spotify for livslang læring?» Det blåste hustrig, og vi hadde fått altfor lite kaffe, men det la ingen demper på engasjementet. Kunnskapsavisen Khrono hadde på forhånd meldt at temaet «Livslang læring» skulle toppe debattene på Arendalsuka så det var ingen overraskelse at mange hadde mye å si. Både panelet og publikum dekket et bredt kunnskaps- og erfaringsfelt, men vi prøver oss på en oppsummering:

Fv: Torunn Gjelsvik, direktør i FuN; Yngvar Åsholt, kunnskapsdirektør i NAV; Gina Lund, direktør i Kompetanse Norge; Aud Marit Sollid, leder i FLT; Ingeborg Laukvik, rådgiver i NHO; Oddrun Samdal, viserektor for utdanning ved UiB og Ola Småkasin, rektor ved fagskolen i Vestfold
Fv: Torunn Gjelsvik, direktør i FuN; Yngvar Åsholt, kunnskapsdirektør i NAV; Gina Lund, direktør i Kompetanse Norge; Aud Marit Sollid, leder i FLT; Ingeborg Laukvik, rådgiver i NHO; Oddrun Samdal, viserektor for utdanning ved UiB og Ola Småkasin, rektor ved fagskolen i Vestfold

Arbeidslivet er i omstilling fordi folk må stå i jobb lenger, fordi det grønne skiftet i stor grad påvirker norsk næringsgrunnlag og fordi digitaliseringen fører til raske endringer. Oddrun Samdal, viserektor for utdanning ved universitetet i Bergen, mente universitetet er både spørsmålet og svaret: Flere kan ta mer utdannelse med fleksible løsninger, små moduler, og MOOC-er. UiB vil bruke læringsanalyse og spotify-liknende algoritmer til å utvikle læringsressurser og struktur, kanskje til og med gi kompetansebevis basert på nettbaserte aktiviteter. En god kunnskapssirkel med teknologisk støtte. «Nå er det nettbasert og uten samlinger som gjelder.», sa fagskolerektor Ola Småkasin fra Fagskolen i Vestfold.

Fra arbeidslivsorganisasjonene kom det krav om at utdanningen må være arbeidslivsrelevant. Spisskompetanse fra arbeidslivet må hjelpe skolene med oppdatert faginnhold. Aud Marit Sollid fra Forbundet for Ledelse og Teknikk sa: «Vi vet hva som skal til for å lykkes med etter- og videreutdanning: Realkompetanse, arbeidsintegrert opplæring, at utdanningen er godkjent i det formelle utdanningssystemet og valgfrihet for den enkelte.» Til paradokset om at deltakelsen i etter- og videreutdanning er synkende til tross for at behovet for ny kompetanse er stort, sa avtroppende direktør i Kompetanse Norge, Gina Lund: «Det er time for action! Vi har kunnskapsgrunnlaget, nå trengs det:
1) Mer motivasjon for den enkelte for livslang læring
2) Økning av kapasiteten for utdanning
3) Justering av gratisprinsippet (dele på gratisheten mellom grunnutdanning og etter- og videreutdanning)
4) Omdisponere mer penger til sektoren

Hva så med metaforen vår; «Trenger vi et Spotify for livslang læring?» Er en kontinuerlig strøm av tilgjengelige utdanningstilbud tilpasset den enkelte realistisk? Høyres Mathilde Tybring-Gjedde har et lignende forslag med et pilotprosjekt kalt “Netflix for utdanning”, men panelet var delt i hvor raskt realistisk en slik løsning var på kort sikt. Ingen hadde troa på at individet skal betale for hele abonnementet selv, og det var enighet om at en skikkelig satsning på kontinuerlig oppdatering av arbeidsstyrken ville bli en del dyrere enn musikkstrømmetjenesten. Alle mente at staten måtte åpne lommeboka, men det er diskusjon om fordelingsbrøken og virkemidlene. Arbeiderpartiet er tilhenger av et kompetansefond etter- og videreutdanning, en modell LO-forbundet FLT har hatt stor suksess med for sine medlemmer. Men hvordan finne balansen mellom den enkeltes ønsker og samfunnets behov? Vil ikke en Spotifytjeneste nettopp bare gi oss mer av det vi har kjennskap om fra før? I NAV har vi snudd logikken på hodet, fortalte kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt. De tar utgangspunkt i det enkelte yrke og samler data om hvilken kompetanse som til enhver tid trengs for å være oppdatert i jobben. Da kan arbeidstageren vite hva hen trenger, og til og med få pushvarsler. Eller «brev i postkassa», som han sa til vennlig erting fra de andre.

Arbeiderpartiets Nina Sandberg (sittende) og Høyres Mathilde Tybring-Gjedde (stående), begge fra utdannings- og forskningskomiteen
Arbeiderpartiets Nina Sandberg (sittende) og Høyres Mathilde Tybring-Gjedde (stående), begge fra utdannings- og forskningskomiteen

Konklusjonen kom i første replikk da Ola Småkasin innledet debatten med å fortelle at han har kjøpt all musikken sin fire ganger: Først på LP, så kassett, deretter CD og til slutt online. Det kan være på sin plass å advare mot å legge de gamle arbeidslivskursene på nett og kalle det utvikling. Eller «sette strøm på gammel moro» som Morten Irgens, ny dekan for School of Economics, Innovation and Technology ved Høyskolen Kristiania sa da han oppsummerte FuNs lunsjarrangement litt senere på dagen.

For vi hadde knapt dukket ut av teltet før vi dukket opp på Tyholmen hotell for å spørre «Trenger vi kunstig intelligente lærere?» og det var et retorisk spørsmål fra vår side. Et kjapt søk i Arendalsukas program viste at det var 14 arrangementer med kunstig intelligens i tittelen, og like mange som hadde det i beskrivelsen. FuN var til stede på flere av dem, og GDPR og utviklingen i land som Kina og USA var gjentagende bekymringer. Vårt arrangement hadde fokus på hvordan kunstig intelligens påvirker læring og utdanning, og til å besvare spørsmålet, hadde vi et fagtungt panel.
Fra SLATEs Barbara Wasson, professor ved UIB, fikk vi en rask «AI 101»: Kunstig intelligens er mer enn maskinlæring. I opplæring kan det brukes til virtuell hverandrevurdering, simuleringslab eller støttet læring med tilpassede hint og tilbakemeldinger. Men utfordringen er at gode programmer er dyre å utvikle. Norge ligger dessuten bakpå i kunnskap om både hva og hvordan.

Hvis man først har ressursene til å utvikle kunstig intelligens, kan maskinene gjøre og tenke det mennesker kan gjøre og tenke raskere, billigere og bedre. Teknologien endrer dagens arbeidsliv og skaper behov for rask kompetanseheving -en utfordring den også er med på å løse. Teknologirådets direktør Tore Tennøe mente trendene går fra MOOCs til nanolæring og fra karrierestige til flettverk, fra felleskurs til persontilpasning. Nye aktører er på banen, som Learn with facebook og LinkedIn Learning. De vet mye om oss, og de er eksperter på å aktivisere folk på nett. For de av oss som fortsatt står og glor tørrøyd på MOOC-plattformene og lurer på hvor disrupsjonen ble av, kan det kanskje være en ide å se seg i bakspeilet med jevne mellomrom.

Fagpanelet fra venstre: Tormod Korpås, Utdanningsforbundet; Kent Gudmundsen, Høyre/Stortingets utdannings- og foskningskomite; prof. Barbara Wasson, SLATE/UiB; Nina Wilhelmsen, IBM og Tore Tennøe, Teknologirådet
Fagpanelet fra venstre: Tormod Korpås, Utdanningsforbundet; Kent Gudmundsen, Høyre/Stortingets utdannings- og foskningskomite; prof. Barbara Wasson, SLATE/UiB; Nina Wilhelmsen, IBM og Tore Tennøe, Teknologirådet

For endringen skjer rundt den lærende, i et hav av store datamengder. Vi snakke ikke bare om de smale datasettene vi får i læringsprogram som Duolingo og Knewton, men enorme datasett om våre omgivelser og vår utvikling. Som IBMs Nina Wilhelmsen minnet oss på, er også hjemmesituasjon, kosthold, helse og relasjoner en del av elevenes læringsdata. Og mens maskinene kan samle, sortere og analysere enorme datamengder, har vi i Norge og Europa et regelverk som hindrer full utnyttelse av disse mulighetene. Dermed er det fortsatt læreren av kjøtt og blod som er best egnet til å forstå eleven og tilpasse undervisningen til hele læringssituasjonen. Utdanningsforbundets Tormod Korpås var også inne på dette temaet. Både han og Kent Gudmundsen (H) fra Utdannings- og forskningskomiteen manet begge til grundighet, analyse og etikk i all teknologioptimismen. «Vi må skynde oss forsvarlig» sa Gudmundsen. En holdning som kom frem i mange teknologidebatter på Arendalsuka, men er det egentlig mulig?

For teknologien tas i bruk så snart den er klar, eller gjerne før. Dataene er der, analyseverktøyene er der, og tross all verdens gode intensjoner hos både europeiske og norske lovgivere er det vel få av oss som opplever å ha kontroll. Vi voksne fordyper oss i Duolingo og Facebook og gratis læringsvideoer på Youtube, og bytter villig vekk opplysninger om oss selv. Så det er jo litt artig at vi møtes i lille Arendal og diskuterer hvordan hvem skal ha tilgang til hva slags opplæring. For mens vi snakker og lytter med alvorlig mine er fremtiden vi diskuterer inne i møtelokalene og kafeene i ferd med å bli fortid der ute på gata.

Morten Irgens, Høgskolen Kristiania, oppsummerer
Morten Irgens, Høgskolen Kristiania, oppsummerer

Nettbasert læring er ikke lenger smalt og rart. Det er en forutsetning for det kompetanseløftet vi alle må ta.

Direktør i FuN Torunn Gjelsvik. Foto: Kari Olstad
Direktør i FuN Torunn Gjelsvik. Foto: Kari Olstad

Av Torunn Gjelsvik, direktør i Fleksibel utdanning Norge Da jeg for snart 20 år siden, nærmest ved en tilfeldighet begynte å jobbe med det som den gang kaltes fjernundervisning, havnet jeg i det man typisk kan kalle en nisje. For meg var det totalt ukjent mark, jeg var nyutdannet nordisk-filolog og kunne ingenting om teknologi. Internett var i sin spede ungdom, og jeg hadde så vidt fått meg egen mobiltelefon, som for øvrig hadde den imponerende nyvinningen «polyfone ringetoner». Nettstudier, som vi etter hvert gikk over til å kalle det, ble sett på som både smalt og rart, i tillegg til å være en mindreverdig studieform. Det ble til nød akseptert som supplement og et alternativ for folk som bodde usentralt og/eller var bundet opp med jobb og forpliktelser i livet som gjorde at de ikke kunne studere på en «ordentlig skole» på dagtid.

Det har vært litt av en tidsreise gjennom 2000-tallet å jobbe på dette feltet, men etter alle disse årene kan jeg nå annonsere at nerdenes hevn er kommet. Den 11.-13. februar samlet 340 delegater fra over 35 land seg til en internasjonal konferanse om livslang læring på Lillehammer. Konferansens tittel var «Lifelong learning for lifelong employability», og den ble arrangert av Høgskolen Innlandet ved Senter for livslang læring (SELL) og ICDE, den globale medlemsorganisasjonen for nettbasert og fleksibel utdanning. Fleksibel utdanning Norge var en av mange norske partnere, i godt selskap med blant annet Kompetanse Norge, DIKU, NHO, Unio, NAV og Forskningsrådet og internasjonale partnere som UNESCO og Commonwealth of Learning. I tre dager diskuterte og debatterte vi problemstillinger og løsninger for livslang læring på en møteplass som trakk både arbeidsliv, utdanning og politikere.

Jeg fikk gleden av å lede to sesjoner som tok opp finansieringsordninger for livslang læring og regulering av etter- og videreutdanning, første dag med et knallsterkt og fullstendig kvinnedominert panel der politikere fra tre ulike partier alle understreket viktigheten av fleksible læringsløsninger med bruk av teknologi. Sammen med deltakere fra NTNU, NHO og Teknologirådet diskuterte de både hindringer og muligheter for en bedre finansiering og regulering av etter- og videreutdanningstilbudet, der også spennende internasjonale eksempler ble trukket fram. På dag to hadde vi med Lånekassen og Høyskolen Kristiania i tillegg til Teknologirådet, hvor vi fikk belyst blant annet hvordan studiefinansieringen, som i hovedsak er innrettet mot den tradisjonelle bachelor- og masterstudenten, ikke er fleksibel nok til å omfavne fleksible studier for alle oss som trenger å lære hele livet.

Fra høyre: Mathilde Tybring-Gjedde, H, Marit Knutsdatter Strand, Senterpartiet, Ingeborg Marie Laukvik, NHO, Anne Cathrine Berger, NITO, Ragna Ann Berge, NTNU, Marianne Barland, Teknologirådet og Torunn Gjelsvik, Fleksibel utdanning Norge. Foto: Ebba Køber
Fra høyre: Mathilde Tybring-Gjedde, H, Marit Knutsdatter Strand, Senterpartiet, Ingeborg Marie Laukvik, NHO, Anne Cathrine Berger, NITO, Ragna Ann Berge, NTNU, Marianne Barland, Teknologirådet og Torunn Gjelsvik, Fleksibel utdanning Norge. Foto: Ebba Køber

For livslang læring handler ikke bare om voksne som mangler basiskompetanse og står utenfor arbeidslivet, eller de som droppet ut av videregående skole og trenger en ny vei til utdanning og jobb. Det handler om alle oss som studerte noe helt annet enn det vi jobber med i dag (for eksempel meg selv), og som opplever at jobbinnhold og arbeidsmåter endrer seg med voldsom fart, som trenger oppdatering for at samfunnshjulene skal gå raskt nok til at vi kan henge med i den internasjonale konkurransen og oppnå ønsket produktivitetsvekst. Ikke minst handler det om digitalisering og automatisering som gjør at vi alle må lære oss ikke bare nye ting, men vi må også lære på nye måter, ved hjelp av teknologi og digitale læringsformer.

Statsminister Erna Solberg. Foto: Ebba Køber, FuN
Statsminister Erna Solberg. Foto: Ebba Køber, FuN

På konferansens dag to holdt statsminister Erna Solberg et innlegg med tittelen: «Strategies for learning throughout life and the digital shift». Hun understreket blant annet at våre høyere utdanningsinstitusjoner må prioritere undervisning som foregår utenfor campus, og at vi trenger fleksible læringsløsninger for å oppnå målet om livslang læring for alle. Flere av mine utenlandske kolleger uttrykte stor forbauselse og beundring etter hennes tale. «I mitt land er det utenkelig at statsministeren i det hele tatt kommer til en konferanse som handler om utdanning», sa en av dem. En annen lurte på om det faktisk kunne stemme at statsministeren var fra «the Conservative Party», ettersom hun klart og tydelig sa at livslang læring bør være en rettighet for alle.

Nettbasert læring er ikke lenger smalt og rart. Det er en forutsetning for det kompetanseløftet vi alle må være med på, både som enkeltindivider og samfunn, nasjonalt og globalt. Det er nerdenes hevn. Og jeg har statsministeren ved min side.

 

Hvorfor kunstig intelligens og robot-etikk angår oss alle

Av Torunn Gjelsvik, direktør i Fleksibel utdanning Norge: I det 2018 ebber ut og Språkrådet har kåret «årets nyord» (i år seilte «skjebnelandsmøte» opp som en klar vinner helt på tampen av året), er det naturlig å kaste et blikk på året som gikk også for oss som arbeider med utdanning, teknologi og læring. Hvilke ord og begreper dominerte i fagmiljøet, og hvilke av dem vil være relevante også framover? Jeg har notert meg flere nye yrkestitler som alle er relatert til det samme temaet, nemlig kunstig intelligens (artifical intelligence på engelsk, ofte forkortet AI): digital bibliotekar, robot-trener og robot-influencer, for å nevne noen. . Hvis du ikke visste hva en robot-influencer er, så er det kort fortalt en AI-basert digital kloning av en ekte influencer eller «påvirker» som skal representere en virkelig person flere steder rundt i verden. Kanskje ikke en helt vanlig jobb, men det oppløftende er at flere av nyordene representerer nye muligheter som følge av robotisering og automatisering. De har bidratt til å flytte fokus fra «jobbene som forsvinner» til de nye jobbmulighetene som skapes ved hjelp av den teknologiske utviklingen

Telenors forskningsavdeling hevdet allerede i 2017 at etikk for kunstig intelligens en dag ville settes på dagsorden. Når slår de fast at den dagen er kommet, og at: «Hvorvidt kunstig intelligens kommer til å påvirke nesten hver eneste industri og hvert eneste samfunn i stor grad, er ikke lenger et spørsmål» (ref. http://www.mynewsdesk.com/no/telenor/pressreleases/telenorforskere-7-teknologitrender-som-vil-forme-2019-2808132). Videre spår de at både offentlige og private aktører vil etablere etiske rammeverk og tydelige retningslinjer for bruk av kunstig intelligens i løpet av 2019. Når algoritmer og smarte systemer kan ta raskere og bedre beslutninger enn mennesker uten at vi en gang forstår modellene som benyttes, er det ekstremt viktig å ta menneskelig regi over etikken. Ettersom maskinene selv utvikler optimale strategier for å nå mål raskere enn noe menneske, vil verdihensyn bli overkjørt dersom de ikke eksplisitt uttrykkes i reglene. Skjev praksis for eksempel når det gjelder rekruttering og kjønn vil for eksempel bare forsterkes dersom ikke kjønnsbalanse etableres som en uttrykkelig verdi i form av regler i algoritmene.

Norge har nasjonale fortrinn innen teknologi og infrastruktur som kan gi oss høy konkurransekraft i en stadig mer globalisert verden. Kunstig intelligens og robotisering påvirker nær sagt alle bransjer, næringer, utdanning og arbeidsplasser, og utviklingen går så fort at ingen lærebøker greier å holde tritt. Likevel sakker Norge akterut når det gjelder satsning på AI sammenlignet med land som for eksempel Sverige, Finland, Storbritannia og Frankrike. EU-kommisjonen lanserte nylig en koordinert plan for kunstig intelligens der de ber medlemslandene om å få på plass nasjonale AI-strategier innen midten av 2019. Flere sentrale aktører fra både offentlig sektor og næringsliv etterlyser nå en nasjonal strategi for kunstig intelligens, men regjeringen har så langt stilt seg negative. Det skal bli interessant å følge utviklingen og debatten framover, den blir helt sikkert ikke mindre aktuell.

Vi i Fleksibel utdanning Norge er særlig opptatt av hvordan kunstig intelligens påvirker utdanning og læring, og spesielt implikasjonene for livslang læring og kompetanseutvikling. Norge bør bygge kompetansen selv, samle miljøene, styrke satsningen og koble seg på de internasjonale miljøene, slik at vi selv sitter i førersetet. Teknologien gir nye muligheter og arenaer for bedre, mer fleksibel og mer individtilpasset læring, men vi må sikre at systemene som benyttes verken diskriminerer, formidler skjev informasjon eller utleverer data, og at de er sikre, transparente og bærere av ønskelige verdisett.

Ingen vet hvordan framtidas læring ser ut. Men vi vet at den er fleksibel.

Av Torunn Gjelsvik, direktør Fleksibel utdanning Norge

Digitalisering, omstilling, livslang læring og kompetansepolitikk var høyaktuelle temaer på Arendalsuka 2018. Tematikken berører både utdanningstilbydere, bedrifter, offentlig sektor, partene i arbeidslivet og i høyeste grad også politikerne, som blir avkrevd konkrete løsninger på utfordringene vi som samfunn står overfor. En rekke debatter og arrangementer rullet og gikk gjennom hele uka der titler som kompetansetrygghet, inkludering og utenforskap, digitale ferdigheter og kapasitet, omstillingsevne og framtidens arbeidsliv gikk igjen. Fleksibel utdanning Norge arrangerte debatt med tittelen: «Livslang læring – hvem betaler?» sammen med flere av sine medlemmer, der LO, NHO, Kompetanse Norge, utdanningspolitikere og utdanningstilbydere diskuterte løsningene og hvordan regninga skal fordeles. Vi trakk bra med publikum til tross for en ikke spesielt sentral plassering på Skoleskipet Gann i Pollen, noe som vitner om at problemstillingen engasjerer. Se Facebook-live sendingen fra arrangementet her.

Fleksibel læring før og nå

Fleksibel utdanning Norge feirer i år hele 50 som medlems- og interesseorganisasjon, men opplever at vi er mer aktuelle enn noen gang. Selv om målgruppene og læringsformene har endret seg siden vi første gang oppstod som Norsk Brevskoleforbund, er ikke behovet for fleksibel læring blitt mindre. Det handler stadig om å utvide tilgangen til utdanning og å sikre inkludering og deltakelse i arbeidslivet for flest mulig av oss. Men fra å levere utdanning til en spesiell gruppe som av ulike årsaker ikke kunne følge ordinær undervisning ved et studiested, representerer våre medlemmer i dag en viktig del av løsningen på framtidens kompetansebehov. Det å sikre gode løsninger for læring på arbeidsplassen og læring gjennom hele livet er rett og slett utenkelig uten at ny teknologi og fleksible læringsformer spiller en viktig rolle.

Bedre koordinering mellom utdanning og arbeidsliv

I flere av debattene under Arendalsuka kom behovet for tettere dialog mellom utdanning og arbeidsliv opp. Vi må sikre at utdanningene er relevante for et arbeidsmarked som er i konstant endring, samtidig som arbeidsgiverne også må legge til rette for at vi lærer mens vi er i jobb. Livslang læring koster både tid og penger, men er helt nødvendig for å sikre omstilling og konkurransekraft, dette er det liten uenighet om. Men hvordan utvikle de konkrete løsningene, og hvem skal betale for gildet? Denne debatten er langt fra ferdig, men den har i alle fall startet, og Fleksibel utdanning Norge tar den videre.

Livslang læring i et internasjonalt perspektiv

Problemstillingen er i høyeste grad også aktuell internasjonalt, og Norge setter tematikken på verdenskartet gjennom konferansen ICDE Lillehammer Lifelong Learning Summit som arrangeres 11.-13. februar 2019. Her møtes akademia og arbeids- og næringsliv fra mange ulike land for å diskutere konkrete løsninger under slagordet «Lifelong learning for lifelong employability. Fleksibel utdanning Norge er en av partnerne for konferansen som arrangeres av den internasjonale medlemsorganisasjonen ICDE – International Council for Open and Distance Education i samarbeid med Høgskolen Innlandet. Både UNESCO og Commonwealth of Learning er med som internasjonale partnere, ettersom livslang læring også er nedfelt i FNs bærekraftmål nr 4: «Ensure inclusive and quality education for and promote lifelong learning». For at verden skal nå dette målet, er bruk av teknologi og fleksible læringsformer ikke bare ønskelig, men helt nødvendig. Det må til for å sikre skalerbare, kvalitetssikrete tilbud som også er bærekraftige, og her må Norge ta sin del av ansvaret. Registrer din interesse for konferansen her, og så håper jeg vi sees på Lillehammer i februar!

Om innovasjonsbremser i utdanning

På et møte om innovasjon og Big Data ble jeg utfordret med følgende spørsmål: Hva er hindringene for innovasjon i utdanningssektoren?

Siden jeg nå uttaler meg på FuN-bloggen må jeg jo ile til med å si at det daglig skjer mye nytt og spennende i norsk utdanning, og at man tar sitt ansvar som kompetansebyggere alvorlig, men likevel går ikke utviklingen så fort som den trolig burde.

Så hva står i veien for virkelig radikal og digital utdanningsinnovasjon? Etter litt grubling mener jeg det skyldes utdatert kunnskapssyn og misforstått datalagringsbehov.

Selv om vi med god grunn feirer norsk edtech, har vi vel samtidig klaget en stund over at ny utdanningsteknologi støtter opp om gamle undervisningsmetoder snarere enn å inspirere til innovasjon. Selv nye og spenstige læremidler, som VR-universer, fremstår egentlig ganske mye som de vanlige lærebøkene, men selvsagt med uslåelig grafikk og spill-elementer. Det er likevel fortsatt ferdig informasjon inn i hodet på elevene, og øving av forhåndsbestemte ferdigheter.

Jo mer teknologi som benyttes, jo mer informasjon om elevene genereres. Hvordan de gjør oppgaver, og hvor mange. Hva de klarer og hva de ikke klarer. Datasett som skaper hodebry, særlig nå i disse GDPR-tider. Hva har vi lov til å samle på, hva kan vi bruke? Kanskje best å ikke samle noe data i det hele tatt før ungdommen er 18 og kan gi sitt informerte samtykke?

Dette kan være de to viktigste hindringene for innovasjon, og for god bruk av teknologi, i opplæring og utdanning. Et gammeldags syn på kunnskap som individets varige, personlige og kontrollerbare eie, og en like gammeldags ide om at data om læring skal knyttes til tid og individ. Eksamensvitnemål er i grunnen et greit eksempel på begge deler.

Hva om vi i stedet ser på bransjer der læring skjer kollektivt, som svar på utfordringer som dukker opp. Kompetanse, i mangel av et bedre ord, er ikke noe man har, men noe man gjør. Sammen. Å kunne er et hjelpeverb. Jeg kan gir ingen mening. Man må kunne gjøre noe.

Da blir det unødvendig å lempe personlige lærings- og kunnskapsdata i hauger oppå eleven, eller studenten. Individuelle læringsdata er ferskvare og mest interessant i læringssituasjonen. Læringsteknologi genererer personlig informasjon om hver enkelt, og det kan være meget nyttig informasjon, men da bør den strømmes. Ikke lagres for så å hentes fram ved en senere anledning, når den sannsynligvis er blitt irrelevant for læringsprosessen.

Så kan vi heller samle data vi trenger for planlegging i større perspektiv. Hvis kunnskap skal være den nye oljen (og da altså ment som nasjonal ressurs, ikke som et lukket basseng vi langsomt tapper) så må vi forvalte den som en felles ressurs. La oss gjerne generere felles data om hva vi lærer og får til i skoler og universiteter. Vi som samfunn betaler for denne luksusen, og bør eie slike data. Men la det nå være data som beskriver vår kollektive kompetanse i et gitt øyeblikk, ikke en slags Sankt-Petersk protokoll som dunkes i hodet på den enkelte student.

Med hverandrevurdering for demokratiet

Av: Kari Olstad

Det lyder litt svulstig, men er slett ikke flåsete ment, og jeg tror faktisk at en effekt av systematisk hverandrevurdering i utdanning kan være styrket ytringsfrihet og likestilling og demokrati, som i dag lider under internettrolling og geriljadebatteknikk.

På engelsk kaller de det ofte peer review. Vi har prøvd oss med kameratvurdering. Og hverandrevurdering. Uansett hva vi kaller det; vi snakker om vurdering av tekst (gjerne utvidet tekstbegrep) og tilbakemelding på samme mellom to som i denne konteksten er å regne som likeverdige. Sånn omtrent.

Selv i førsteklasse finnes det hverandrevurderingspedagogikk, som POS (prosessorientert skriving) der elevene tilbakemelder på tekster som kan være muntlige, skriftlige, visuelle eller multimediale. De klarer å forholde seg til både vurderingskriterier og åpen kommunikasjon, disse meterhøye skapningene.

Oppover i studieløpet utvider og utvikler man repertoaret, og det finnes mange metoder, tips og triks for å få dette til å fungere slik at det fremmer læring og forståelse både hos den som vurderer og den som vurderes. Det kan være litt delikat å gi tilbakemelding på andres arbeid. Jeg deltok i et nettstudium der deltagerne stort sett var lærere, og man skulle tro vi alle var profesjonelle tilbakemeldere, men når vi skulle vurdere våre «likemenn», da ble det nokså pjuskete greier. Vi ble usikre på kriteriene -er det ikke like sannsynlig at det er jeg som har misforstått som min eminente kollega hvis arbeid jeg ikke får til å henge i hop? Det var ikke prosessen med å vurdere studentarbeider som var fremmed, det var konteksten.

Derfor tenker jeg at hverandrevurdering handler om holdninger like mye som teknikk. At det å gi og få tilbakemelding er en god ting. At det ikke handler om kritikk. Og at det å bli invitert inn i andres tekst er å møte noen som har turt å gjøre seg sårbar -det tar man imot med respekt.

Og dermed er jeg kommet fram til mitt poeng:

Hvis vi lærer, virkelig får det under huden, å gi tilbakemelding til andre på en ærlig og konstruktiv måte. Hvis vi blir vant til å få tilbakemelding, både klønete og velformulert, blir vant til å kjenne på hva det gjør med oss, da blir vi kanskje også bedre på å håndtere dette sosiale internettet versjon 2.0, og 3.0 og alle kommende heltall og desimaler. Jeg tror ikke det får trollene til å sprekke, men det burde hindre dem i å formere seg noe særlig.

Tenker jeg. Velkommen til å hverandrevurdere blogginnlegget. Eller kom på FuNKon og få en praktisk og faglig tilnærming til temaet.

My first GDC

With accreditation as both press and Project Partner for Game Hub Scandinavia, I was really excited to attend my first Game Developers Conference in downtown, San Francisco, this spring.
 Here you’ll find the world’s largest gathering of game developers. And it isn’t really a media-friendly event, unlike E3 in Los Angeles, which is all about news for players and press. GDC is a place for game developers to share and learn. All twenty-six thousand of them.

Text and photos Ebba Køber

Editor at FuN and Project Partner in Game Hub Scandinavia

So how do you orient yourself at this gigantic arena? In a civilized society, there are rules and codes, and GDC is no exception. There are online guides and tips for how to survive the three-day event. And they don’t all say the same things. GDC is packed with virtual reality innovation, summits, tutorials, boot camps, developer days, round-tables, fun-filled interactive spaces and exciting parties and events. 
Some say GDC is all about networking, others think the lectures are the core of the show. And some even say it is the parties that are most important.

I was immediately invited into an indie-party, on my first night, on my way to the hotel. I took the opportunity to learn how this works. There were a lot of developers (even some award winning Norwegians), a keg of beer and computers for looking at games. After a couple of beers, I had to throw in the towel and check into the hotel. With a couple of business cards in my pockets, already feeling into the experience.

NEW GAMES AND ACCOLADES

An important part of the event is the presentation of new games, indie- and others, and there are also awards. 
IGF and Game Choice Awards Winners: The 18th Annual IGF Awards honoured and awarded over $50,000 in prize money to the most innovative and brightest developers in indie game development. Headlining the notable winners, ‘Her Story’ (Sam Barlow) received the Seumas McNally Grand Prize.

The 16th Annual Game Developers Choice Awards celebrated the industry’s best games and developers. ‘Witcher 3: Wild Hunt’ (Project RED) won top honours with Game of the Year and also received the Best Technology award. ‘Her Story’ (Sam Barlow) took home the Innovation Award, Best Narrative, and Best Handheld/Mobile Game accolades.

MEETINGS AND NETWORKING

As a Norwegian GHS partner, I was proud of the Norwegian developers participating at GDC. They won both Honourable Mentions and First Prizes at the GDC Play. I also had good meetings and talks while arranging a mixer with Scandinavian industry representatives and The Norwegian Consulate General. Together we attended the Nordic party, which is a very popular event, thanks to our friends at Game Hub Scandinavia.

The keynote speaker at our Norwegian FuNKon15 conference last year, Starr Long, from Portalarium was giving a talk at GDC.

THE WORLD OF VIRTUAL REALITY

This year the big focus was on VR and exciting new ways to use it in games. VRDC 2016 went on at the same time as GDC.
 In the expo area, people were queuing up to check out the newest edition of the Oculus Rift VR-mask. As press, I luckily didn’t have to stand in line and was brought into a dark room for testing.

In the picture, you see me trying out the newest Oculus Rift. It was a really new experience for the senses. With gloves, we could play tennis, light matches and build castles.

No one looks cool in a VR-mask – or do they?

LAST IMPRESSIONS

In the end, my impression of this massive event is that this is a place for sharing and learning, and those game developers have kept a playful indie approach to the industry, which I hope will continue in the years to come.

Stortingsmeldingen om utenforskap: Skal satse på nettbasert lavterskeltilbud

Bildet: «Fra utenforskap til en ny sjanse»
Bildet: «Fra utenforskap til en ny sjanse»

En ny stortingsmelding kommer opp på skjermen fredag 19. februar. Den har vært varslet lenge. Overskriften på forsiden er lovende «Fra utenforskap til ny sjanse — Samordnet innsats for voksnes læring». Det kongelige kunnskapsdepartement har talt. Jeg er spent. I innledningen leser jeg at «Utenforskap i betydningen av å stå utenfor arbeidsliv og utdanning, har store omkostninger for den enkelte og for samfunnet.» Ja, og de som befinner seg i utenforskapet skal staten nå rekke en hjelpende hånd. Det lyser gjennom hele meldingen: Utdanning og opplæring er nøklene vi må bruke for å åpne døra som fører ut av utenforskapet og inn til en jobb.

«Regjeringens ambisjon er å utvikle et kunnskapssamfunn». Ja! Takk og pris for at regjeringen vil satse. Det var på tide. Men forventingsbobla sprekker. I siste kapittel står det svart på kvitt at det er satt av 52 millioner kroner til de nye tiltakene i 2016. Opp som ei løve og ned som en skinnfell? Norge har 400 000-500 000 personer som er for dårlig til å lese og regne, ifølge den samme meldingen. En god del av dem står utenfor arbeidslivet. Til sammenlikning ble det bevilget 400 millioner til grundere og innovasjon for noen måneder siden.

Banebrytende
Lite penger til tross, meldingen har et klart banebrytende trekk, sett fra ståstedet til en som jobber i Fleksibel utdanning Norge. Ordet «nettbasert» står skrevet 28 ganger, de fleste gangene gjelder det nettbasert opplæring. Opplæring kan skje på mange ulike arenaer, og nettbasert er en av mulighetene. Det er blant annet snakk om å utvikle «et nettbasert lavterskeltilbud for voksne med svake grunnleggende ferdigheter». Flott. Jeg tenker kjapt at her er en jobb å gjøre for FuNs medlemmer. Deres nettpedagogiske spisskompetanse og solide erfaringer fra nettundervisning vil være av stor verdi. Jeg leser videre, og oppdager at oppdraget med det nettbaserte lavterskeltilbudet allerede er utdelt. Vox har fått i oppdrag å utvikle «et nettbasert lavterskeltilbud for voksne med svake grunnleggende ferdigheter» (kapittel 9.1.2). Mye av jobben som beskrives i stortingsmeldingen vil tydeligvis hvile på Vox. Vox skal lage et kartleggingsverktøy for grunnleggende ferdigheter, og Vox skal også «utvikle forsøk med forberedende voksenopplæring», og videre «utvikle forsøk med modulstrukturert opplæring innenfor utvalgte utdanningsprogrammer i fag- og yrkesopplæringen».

Gjennomslag
Med et så klart gjennomslag for nettbaserte utdanningstilbud og digitale læringsressurser for personer med manglende utdanningsgrunnlag forventer jeg at eksisterende kompetanse på feltet skal hentes inn. Jeg håper og tror at det vil skje. Vox vil neppe gå over bekken etter vann, men bruke ressurser som allerede finnes for å lykkes med både nettbasert «lavterskeltilbud» og nettbasert «modulstrukturert opplæring for voksne». Jeg bare nevner at alle de fylkeskommunale nettskolene og mange av de godkjente nettskolene har tilbud på videregående skole-nivå. De kan mye om voksne som utdanner seg nettbasert. Er det ikke også smart å la den som er motivert og klar få kjøre i gang allerede nå. Ikke alle trenger å vente på lavterskeltilbudet. De kan bruke de nettbaserte tilbudene som allerede finnes. Jo raskere de kommer i gang, jo bedre.
Torhild Slåtto

Kunnskapsministeren løsner litt på den gordiske knuten

Dyktige nettveiledere som jobber på elevens premisser er en del av konseptet i den finske modellen.
Dyktige nettveiledere som jobber på elevens premisser er en del av konseptet i den finske modellen.

av Torhild Slåtto.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen får skryt i Dagbladets leder i første avis over nyttår. Ministeren vil åpne for at frafallselever i videregående skole kan gjenoppta skolegangen når som helst. Regelen om å fullføre i løpet av fem år, eller så måtte vente til en er 25 år for å få rett til gratis skolegang, skal oppheves. Veldig bra, men det trengs flere og mer spesialiserte tiltak for å løse opp i den gordiske knuten som frafallet i videregående skole er, påpeker Dagbladets lederskribent. Vi sier oss helt enig.

Ensomhet og psykiske problemer er blant de vanligste årsakene til at elever faller ut, ifølge elevene selv. FuN har gjentatte ganger påpekt nettopp dette, at det må finnes andre veier til eksamen enn å møte på skolen og sitte på skolebenken. Under møtet vårt på Arendalsuka i august presenterte vi en finsk løsning for frafallselever. Ved skolen Otavan Opisto i Finland hjelper de frafallselever fra hele landet. De tilbyr nettstudier med veiledere som følger opp eleven fra dag til dag, på elevens premisser. Vi anbefaler kunnskapsministeren og hans medarbeidere å se på et slikt tiltak for å hjelpe enda flere gjennom porten inn til arbeids- og samfunnsliv – som eksamen fra videregående skole i praksis ofte er. Vårt tilbud til kunnskapsministeren er å bistå til å prøve ut et slik tiltak. Mange av studietilbudet finnes. Ved å bygge opp en tettere og mer individualisert veiledning kan tiltaket settes i gang fra høsten av.

Les mer om det finske tilbudet her

Nettstudier var løsningen for synssvake Marte Baade

Marthe ble Årets nettstudent 2010, her med juryleder Ingeborg Bø.
Marthe ble Årets nettstudent 2010, her med juryleder Ingeborg Bø.

av Torhild Slåtto

Nettstudier ble nøkkelen til utdanning og dermed til jobb for 29 år gamle Marte Baade fra Ulsteinvik. Som sterkt synshemmet elev hadde hun problemer med å følge med på videregående skole. Derfor valgte hun i stedet å studere på nett. Hun gjennomførte utdanning som skoleassistent og pedagogisk assistent med gode karakterer. I dag er hun assistent for en synshemmet elev ved Ulstein vidaregåande skule.

Assistent Marte Baade (29) gir råd og støtte. Hun kjenner situasjonen av egen erfaring. Hun satt selv i dette klasserommet da hun gikk på videregående. Med ti prosent syn på den ene øyet og fire prosent på det andre, pluss tunnelsyn på det ene øyet, kunne skoledagen være krevende. Ofte ble tempoet for raskt for henne.

Nå underviser hun i norsk, matematikk og spesialfag som mobilitet. Mobilitet handler om hvor en er, og det å kunne ta seg fram fra ett sted til et annet. Det viktigste utstyret i en del av disse timene er datamaskin med leselist. Leselista oversetter det som står på skjermen til blindeskrift. En leselist kan også bli brukt som et noteringshjelpemiddel. Det som blir skrevet på leselista kan bli overført til datamaskinen.

– Eg har også lærevanskar i tillegg til synshemminga. Når undervisninga i klasserommet gjekk for fort fram, så var det vanskeleg å få med seg alt som blei sagt. For oss synshemma er hørselen ein viktig sans. Det er lettare å få med seg det som blir sagt enn det som blir skrive ned på ei tavle.

Fra mistrivsel til suksess
Det ble ingen god skoleopplevelse for Marte Baade. Etter videregående valgte hun derfor nettstudier. Hun begynte på skoleassistent-studiet hos NKI Nettstudier høsten 2009, og fulgte opp med pedagogisk assistent og spesialpedagogikk for assistenter. Hun gjorde det så bra at hun vant prisen Årets nettstudent 2010.

21000 på nettstudier
I 2013 var det over 21 000 personer som studerte på nett hos de godkjente nettskolene. De fleste er voksne som kvalifiserer seg for arbeidslivet eller tar etter- og videreutdanning. Noen av nettstudentene og nettelevene har ulike lærevansker, sykdom eller funksjonshemminger. De vil fungere dårlig i klasserom og auditorium, men gjennomfører studiene med glans når de får studere hjemmefra. Marte Baade er et eksempel på hvordan nettstudier har ført til gode eksamener og jobb. Ett annet eksempel er 17-åringen med en vanskelig graviditet. Hun maktet ikke oppmøte på skolen, men med nettstudier hjemme og privatisteksamen fikk hun studiekompetanse og kunne fortsette med utdanning.

Eksemplene på ulike behov er mange, men det er ikke gitt at studietilbudene vil finnes på nett i framtiden. De private nettskolene har per i dag et bredt spekter av studietilbud, men de står nå i fare for å miste den eneste støtten de har på statsbudsjettet, midler til utviklingsarbeid, blant annet for elever med spesielle behov. Regjeringen har kuttet denne posten i årets budsjettforslag.

Struktur med konkrete mål
Marte Baade fant en måte å lære på som var ideell for henne.
– Nettstudia gjekk heilt fint med bruk av leselist. Eg fekk 4-arar, 5-arar og 6-arar. Studiet var så utruleg godt strukturert, med tydelege læringsmål for kvar studieeinheit. Eg likte så godt formuleringa «Når du er ferdig med studieeinheit 1 skal du kunne osv.» Det var konkrete mål og fast plan å gå etter. Dette passa for meg. Tempoet og tidspunktet styrte eg sjølv, og elles følgde eg vanlege skolesemester.

Innsendingsoppgavene var godt egnet for å trekke inn egne erfaringer. Marte Baade laget en gang en oppgavebesvarelse der hun beskrev aktivitetsopplegg for synshemmede elever med bruk av goalball. Goalball er et ballspill som egner seg spesielt godt for synshemmede. Nettlæreren ble imponert.

Skreddersy
Det fine med teknologi er mulighetene det gir for spesialtilpasninger for ulike funksjonshemminger, men det må brukes pedagogisk, og her gjør nettskolene en stor innsats.

– Hele den pedagogiske grunntanken til NKI bygger på at vi prøver å tilpasse læringsinnholdet ved å skreddersy leveransen til alle de ulike målgruppene vi møter, sier adm. dir. ved NKI Nettstudier, Wenche Halvorsen.

NKI Nettstudier har i dag et utviklingsprosjekt – med statlige støttemidler 2014 – hvor de tilrettelegger nettstudier for studenter med lese- og skrivevansker, samt de som har svake norskspråklige ferdigheter. Dette gjøres ved å utvikle et digitalt bibliotek, som inneholder en orddatabase og et ordprogram. Norsk nettskole utvikler treningsprogram på nett for dyslektikere. De 21 godkjente, private nettskolene jobber daglig med undervisningsløsninger og metoder for å utvikle pedagogisk bruk av teknologi.
Marte Baade
Pedagogisk assistent ved Ulstein vidaregåande skule, Ulsteinvik, Møre og Romsdal
Utdannet seg til skoleassistent og pedagogisk assistent ved NKI Nettstudier, 2009-2010

Fakta
En leselist er en rektangulær, flat boks med en leselinje som presenterer elektronisk tekst i form av punktskrift (braille). Punktskriften dannes av små plastpinner som kan føles ved en lett berøring med fingertuppene. Pinnene skyves opp gjennom huller i overflaten på leselisten ved hjelp av såkalt piezo-elektrisk mekanikk. Leselisten brukes som regel sammen med en datamaskin og plasseres i forkant av PC-tastaturet. Listen kobles til maskinen og styres av et dataprogram som kalles en skjermleser. Sammen med skjermleseren gjør leselisten det mulig for blinde og sterkt svaksynte å få tilgang til den informasjonen andre ser på skjermen.

Fakta
21 offentlig godkjente, private nettskoler
Fikk 15,7 mill kroner i støtte til utviklingsarbeid i 2014
Statsbudsjett for 2014: Foreslår å stryke støtten

http://www.vikebladet.no/nyhende/article283626.ece