Navigate / search

Hvor er innovasjonen i utdanningsdebatten?

I Norge har debatten om bruk av teknologi i skolen bølget fram og tilbake i et heller trangt farvann mellom to ytterpunkter: «Fjern duppedittene og steng internettet, slik at vi kan få fokus tilbake på undervisningen», ropes det fra den ene siden. «Helt feil, barna må få full nettilgang og bruke sine egne mobile enheter, ellers blir de digitalt inkompetente sinker», hevdes det fra motsatt side. Det som sjeldnere blir utforsket er mulighetsrommet innenfor læring, hvordan teknologien faktisk kan hjelpe oss, og hvordan lærerrollen helt naturlig må endre seg i dette bildet. Langt mindre diskuterer vi hvorvidt vi er i stand til å innovere måten vi driver utdanning på, slik vi forventer innovasjon innen andre fagdisipliner og profesjoner.

av gjesteblogger Torunn Gjelsvik

Snevert undervisningsbegrep

Problemet er ikke bare at ordet undervisning fremdeles oppfattes som synonymt med at en lærer står foran en klasse og formidler fagkunnskap. Formidlingen blir i stor grad også oppfattet som en uunnværlighet for elevene, og dermed blir bruk av teknologi i klasserommet fort et forstyrrende element. Tiden lærerne trenger til å prøve ut og integrere teknologien slik at de videreutvikler sin pedagogiske praksis fins ikke, siden dette må komme «i tillegg» til den undervisningen man driver med fra før.

Det eneste vi er enige om i den hjemlige debatten her i Norge, er at norsk skole og utdanning må bli bedre. Dessverre synes iveren etter å iverksette kvantifiserbare tiltak som vi ikke vet hvorvidt virker, stadig sterkere. Fokuset er dessuten påfallende sentrert rundt lærerne framfor de som skal lære. Får våre barn og unge virkelig en bedre og mer relevant utdanning av at alle lærere har minimum 4 i matte ut fra videregående? At lærerne er et bestemt antall timer fysisk til stede på skolen? Eller at de får flere studiepoeng på CV’en enn de allerede har? Burde vi ikke være mer opptatt av hvordan hver enkelt elev kan lære best mulig med de hjelpemidlene som fins tilgjengelig? Hvordan klasseromspedagogikken kan videreutvikles i lys av de nye mulighetene teknologien gir? Og hvordan vi best mulig kan tilrettelegge for innovasjon i hele utdanningsløpet i samarbeid med de som jobber der?

Slipp barna fri fra instruksjonslæringen

Under en studietur til California nylig besøkte jeg Denali Summit School, en skole som har gått fullstendig bort fra tavlestyrt instruksjonslæring. Ved første øyekast ser ikke læringsmiljøet så forskjellig ut fra mange av våre skoler. Det er relativt åpne klasseromslandskap med flyttbare skillevegger, elevene sitter en og en eller i grupper og jobber. Noen ligger på gulvet. Alle har lap top’er. Lærerne er til stede og beveger seg fysisk rundt i dette landskapet, men vi hører ikke at de snakker. Tiden lærerne tradisjonelt har brukt på felles gjennomgang av pensum brukes i stedet til individuell oppfølging av den enkelte og deres respektive læreplaner. De individuelle planene ligger i et nettbasert læringsmiljø som også inneholder digitale læringsressurser og oppgaver. Innholdet er organisert i «spillelister» som er strukturert i forhold til ulike fag, læreplaner og kompetansemål. Det betyr at alle elever jobber med de samme temaene og kompetansemålene, men de jobber på ulike nivåer og med ulike typer og mengder av ressurser og aktiviteter. Lærerens jobb er å følge opp den enkeltes progresjon og resultater knyttet opp mot evner og mål. Det er ikke slik at elevene aldri får forklaring på fagstoff fra lærerne lenger, men de får det i mindre grupper og når de har behov for det. Barn lærer forskjellig og har behov for ulik type hjelp og stimuli.

Nøkkelen til suksess med denne modellen ligger ikke først og fremst i bruken av teknologien, selv om den er en viktig rammefaktor. Det Denali Summit School vektlegger i tillegg, er erfaringsdeling og videreutvikling av pedagogisk praksis i samarbeid med lærerne sine. 40 dager i året bruker skolen, og altså hver enkelt lærer på dette. De har tid til det, uten at de jobber mer enn vanlige arbeidsdager. Skolen har råd til det, selv med offentlige budsjetter som ligger langt under våre. Hvorfor? Fordi de har erstattet tiden til instruksjonslæring med annen type formidling av faginnhold og bruker teknologien smart. De bruker den menneskelige lærerressursen til oppfølging, veiledning, motivasjon og tilrettelegging for den enkelte elev der denne er. Lærerne har fått frigjort verdifull tid som de kan bruke til å følge opp elevenes utvikling av kognitive ferdigheter, problemløsning og kreativitet, i tillegg til de faglige målene.

Tverrfaglighet, problemløsning og innovasjon

Stanfords egen D’School, the «Hasso Plattner Institute of Design at Stanford», er et liknende eksempel fra høyere utdanning. Denne delen av Stanford er fullstendig tverrfaglig både på student- og lærersiden. Studentene har som hovedoppgave å løse virkelige problemer gjennom en utviklings- og designprosess hvor de er nødt til å samarbeid på tvers av fagdisipliner. De skal for det første identifisere et problem som er viktig nok til at det er behov (og betalingsvillighet) for en løsning. Deretter skal de utvikle og designe en prototype som testes mot et marked. Lærerne fungerer som veiledere og sparringspartnere i prosessen, og det hele foregår i et læringsmiljø som er eksperimentelt, åpent og fleksibelt, men som også innbefatter at studentene for en stor del jobber utenfor selve skolebygningen.

Formålet med et slikt studieopplegg er ikke bare geniale oppfinnelser verden trenger, selv om studentene faktisk noen ganger også produserer slike resultater. Et vel så stort poeng er selve læringsprosessen studentene går igjennom, og måten de de løser oppgaven på. Kunnskapen finner studentene gjennom selv å søke opp relevant kunnskap, oppdage verden rundt seg, observere, lytte til andre og ikke minst gjennom å utnytte medstudenters komplementære kunnskaper og kompetanser. Lærerne får en aktiv del i denne prosessen, men har ikke først og fremst rollen som kunnskapskilde.

 Vi trenger ikke først og fremst mer eller mindre. Vi trenger annerledes.

Løsningen på skolens utfordringer er verken at lærerne må ha mer utdanning, mer kontortid eller at elevene må få begrenset tilgang til Internett. Vi trenger å innovere måten vi legger til rette for læring på ved å sette eleven i sentrum. La oss bruke teknologien til å avlaste lærerne for instruksjonsoppgaven, slik at vi frigjør tid til å tilpasse det faglige opplegget bedre til hver enkelt elev. Og etter hvert som elevene blir eldre, må vi bygge bro over fagdisiplinene og tørre å gi dem oppgaver som det ikke fins fasit til. Det er denne kompetansen et komplekst arbeids- og næringsliv i større og større grad vil etterspørre.

Torunn Gjelsvik er daglig leder for Nettstudier Norge og rektor ved Akademiet Nettstudier og Heltberg Nettstudier.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website