Navigate / search

«Det var tømrer jeg ville bli»

av  Torhild Slåtto

Tenk deg at du begynner på en fireårig utdanning. Etter halvkjørt løp er det full stopp. Skolen beklager, du kan ikke få lov å fortsette. Dette opplever mange attenåringer i høst. Vi har sett dem på fjernsynsskjermen og i avisene de siste dagene, unge gutter som ikke vil noe annet enn å få en læreplass og begynne å jobbe. Men så får de høre at nei, det er ikke læreplass til deg. Gutten som hadde et sterkt ønske om å bli snekker, fikk ikke læreplass, men i stedet spørsmål om hvilket annet fag han kunne tenke seg. Han hadde gjort sitt valg, gjennomført de to første årene på skolebenken, med en drøm om å gå ut i det virkelige liv med hammer og sag. Så satt han der, usikker og tom i blikket, «det var tømrer jeg ville bli», sa han stille.

Det er vanskelig å forstå at en kunnskapssamfunn som Norge kan behandle sine rekrutter på denne måten. Hva slags skolesystem er det vi har bygd opp når vi tilbyr to år på skolebenken og deretter stor usikkerhet for framtida? Mange unge svarer med å kutte ut skolen. Nær halvparten av de som ikke får læreplass, havner i dropout-statistikken, ifølge tall fra Utdanningsdirektoratet. Jobb har de også vanskelig for å få med sin ufullførte videregående opplæring.

Det er bedriftene og offentlige virksomheter som har læreplassene. Vi har flere hundre tusen bedrifter i landet, og da skulle det være plass til rundt regnet 25 000 nye lærlinger hver høst. For mange regnes lærlinger som plunder og heft. Dersom vi snur litt på det, hva kan bedrifter og virksomheter vinne på å ta inn lærlinger? En bedrift på Øvre Romerike har oppdaget en tilleggsverdi med lærlingene, nemlig digital kompetanse. De kan mye mer enn de fast ansatte, sier lederen av bedriften til lokalavisa. Bedriften trekker veksler på de unges kunnskap og evne til å bruke digitale verktøy.

Leave a comment

name*

email* (not published)

website