Navigate / search

Digital eksamen – til å bli klok av

AV TORHILD SLÅTTO

Det juridiske fakultet ved UiO har tatt i bruk digital eksamen for masterstudenter. På nettsiden er denne eksamensformen forklart slik: Penn og papir blir byttet ut med PC som skriveredskap. Mange utdanningsinstitusjoner jobber med å digitalisere eksamen, inkludert sensurering og alle rutiner omkring eksamen. Det ligger helt klart en effektiviseringsgevinst her.
Men er det ikke på tide å bytte ut mer enn bare skriveredskapen og rutinene fra analog til digital form? Overgangen gir en unik mulighet til å tenke nytt omkring eksamen. Viserektor Oddrun Samdal ved UiB er inne på et spennende spor. Hun sier at «vurderingsformen vi velger bør inngå i læringsprosessen og er en viktig del av læringsutbytte for studentene».
Læringsutbyttebeskrivelser er nærmest et trylleord for tida – med gode LUB-er på plass blir utdanningen straks så mye bedre. Så enkelt er det selvsagt ikke, men treffsikre LUB-er er nødvendig, og så må både læringsaktivitetene og vurderingsformene samstemmes med det planlagte læringsutbyttet.

Min oppfordring er klar: Benytt overgangen til digital eksamen til å ta et realt oppgjør med eksamensformer som bare kontrollerer hvor mye en kan gjengi av innhold i emnet eller faget.

I fjor var jeg oppe til eksamen ved en anerkjent høyere utdanningsinstitusjon. Svært mye av eksamensøkta på 5 timer gikk med til å forklare begreper og teorier fra lærestoff og forelesninger vi hadde gjennomgått. Greit nok, men jeg reproduserte og lærte ikke noe nytt. Som en av mine medstudenter uttrykte det, «det var herlig å få vise at en har lest godt og kan dette her». Herlig nok for karakteren, men egentlig litt bortkastet.
Med Samdals tanker – og mange er enig med henne – skal vurderingsformen, for eksempel en femtimers eksamen, inngå i læringsprosessen. Det er et solid mål å strekke seg etter. Når eksamenstimene kan brukes til å kjøre læringsspiralen et par hakk videre på veien til å forstå, resonnere, reflektere og sette teorier og begreper inn i egen referanseramme, da kan vi krysse av for en ny milepæl i utdanningssektoren. Men hvordan gjør vi det i praksis? Det krevet atskillig mer jobbing med eksamensoppgaver enn den gamle typen av «gjør rede for trinnene i modell x», eller «forklar følgende begreper». Mange fagansatte er allerede kommet godt i gang. Tommelen opp for alle forsøk på å skape en digital eksamensform som faller inn i og forsterker læringsprosessen.

Misvisende fra MOOC-utvalget

Fire av fem som startet nettstudier i 2011-2012 fullførte innen skoleåret var slutt. Det er Vox-speilet som slår fast dette i sin gjennomgang av statistikk for voksnes læring. Dette er imponerende, og en god nyhet å ta med seg inn i et nytt år. Fullføring for massekursene på nett, de såkalte mooc-ene, ligger mellom 7 og 15 prosent i flere målinger.

Norske nettstudier ved de offentlig godkjente nettskolene utvikles og designes på grunnlag av kvalitetskrav. Omfattende studentstøtte er bygd opp, med solid oppfølging av studentene i veiledning og tilbakemeldinger på oppgaver. Det ligger hardt arbeid bak den høye gjennomføringsprosenten. Nettlærere jobber tett med studentene, og flere skoler har også løpende kvalitetsmåling av lærernes jobb. Mooc-ene markedsføres med at det er topp-universiteter med solide fagfolk som står bak innholdsproduksjonen. Video-presentasjonene og quizene kan også være svært proffe, men NB! læreroppfølgingen en-til-en og studentstøtten mangler. Med titusenvis av studenter og gratiskurs ville det være nærmest umulig.

Hvorfor sammenlikner jeg norske nettstudier og mooc? Først og fremst for å si at dette er ulike størrelser. Det er trolig nyttig å ha klart for seg hva som er forskjellen.

Det offentlig nedsatte mooc-utvalget har dessverre blandet sammen flere forskjellige størrelser i sin definisjon av mooc: norske nettstudier, ulike former for fleksible tilbud og de amerikanske mooc-ene – og puttet alt sammen inn opp i samme mooc-gryte. Utvalget har levert en interessant delrapport med mye grundig arbeid. Men utgangspunktet blir etter min mening skjevt. Med en så bred definisjon blir det vanskelig å få et klart bilde av hva som er hva, og hvordan satse framover. Det blir etter min mening misvisende.

Også for sammenlikningens skyld i forhold til andre land i Europa, vil en mer avgrenset definisjon være å foretrekke. Hvordan skal vi kunne sammenlikne oss med Tyskland eller Finland, når de bruker helt andre definisjoner?

Når jeg er så freidig å kritisere den brede definisjonen, hva skulle definisjone så være? Det kunne ganske enkelt være «gratis online-kurs» eller «gratis massekurs på nett». Mooc-tilbyderen Coursera sier det slik «world’s best courses online».

Vi lar mooc-utvalgets utredning og alle diskusjonene omkring mooc i 2013 synke inn, og håper at det modnes – til nye diskusjoner i 2014.

Godt nytt år til alle FuN-blogg-lesere. Vi ses igjen!

Torhild Slåtto

Som nettstudier, så også Aftenposten

av Torhild Slåtto

Faksimile fra dagens Aftenposten nett
Faksimile fra dagens Aftenposten nett

 

«Vår filosofi er at du skal kunne lese Aftenposten når du vil, hvor du vil, på den måten du ønsker og som passer for situasjonen du er i.» Dette sier sjefredaktør Hilde Haugsgjerd i Aftenposten sist lørdag. I artikkelen «God journalistikk har en pris» gjør hun rede for hvorfor Aftenposten må ta betalt for avis på nett.

Har Haugsgjerd snappet sin kortformulerte filosofi fra nettskolemiljøet? Studier når du vil, hvor du vil, i den situasjonen du er osv., har vi sagt i mange år. God journalistikk koster å produsere. Det er ikke riktig at abonnenter betaler, og andre får samme produktet gratis på nett. Dette har Aftenposten og flere andre aviser ordnet opp i. Det er bare smakebiter som skal være gratis. Kanskje har vi en parallell i utdanning? God utdanning koster, og noen må betale, enten det er staten eller studenten.

Frafallsprosent har sammenheng med studieopplegg

De som har hevdet at nettstudier gir mer frafall enn campusstudier har tatt feil, mener to forskere ved Linnéuniversitetet i Kalmar, Alastair Creelman og Linda Reneland-Forsman. De har forsket på frafall hos universitetsstudenter. Å sammenlikne gjennomstrømming i heltidsutdanninger på campus med deltidsstudier på nett gir misvisende og gale konklusjoner, sier Alastair Creelman.  Frafallet viser seg nemlig å variere mer mellom fakultetene og fagene enn mellom stedbasert og nettbasert. Hva er forklaringen?
– Kurs med den høgeste gjennomføringsprosenten har tre felles trekk: aktive diskusjonsfora, komplementerende medier og samarbeidsaktiviteter, sier de to forskerne. De mener at en må bort fra teoretiske læringsmodeller som legger vekt på atskillelsen av lærer og student i nettbaserte studier. De som driver campusundervisning kan lære av pedagogisk praksis i nettstudier, påpeker Creelman og Reneland-Forsman. De fant store variasjoner i fullføringsprosent ved Linnéuniversitetet, og ved to av fakultetene hadde nettstudier høgere gjennomføring enn de campusbaserte studiene,

Den svenske studien rusker opp i gamle oppfatninger, og det er sunt. Den viser også at nettpedagogikken gir gevinster for campusundervisning. Studentsamarbeid på nett, blant annet utviklet av nettskolene her hjemme, er i ferd med å bli god latin også for campusstudier. Her ligger verdifull kompetanse som må komme til nytte nå som lærerne skal etterutdannes i storstilt satsing. Det vil være praktisk med nettbaserte leveranseformer for lærernes etterutdanning, og de er trolig også dyktige på samarbeid enten det er på lærerrommet eller på nettet.
Creelman og Reneland-Forsmans artikkel: http://www.eurodl.org/materials/contrib/2013/Creelman_Reneland-Forsman.pdf

Hverdagskompetanse

Foto: CC-lisens
Foto: CC-lisens

Kompetanse er et ord som brukes i tid og utid. Høy kompetanse, kompetanseutvikling, kompetansepolitikk.

Hva med hverdagskompetanse? Når daglige gjøremål går greit og effektivt unna for di en sjøl eller andre har kunnskap og erfaring til å utføre små og store oppgaver. Hverdagskompetanse ser vi når vi er i matbutikken. Varene ligger klar i hyllene, de kjøres effektivt gjennom kassa, og vi kan komme oss raskt hjem til middag. Eller når det oppstår togstans fordi kjøreledningen har falt ned, og jernbanereparatøren er på pletten og retter opp problemet i løpet av minutter. Eller når kornet modnes, og bonden måler fuktighetsgrad og setter i gang treskingen på riktig tidspunkt. Hverdagskompetanse, fra det enkle til det kompliserte.

Jeg hadde en sterk og hyggelig opplevelse av hverdagskompetanse en lørdag jeg var på langtur på sykkelsetet. Godt halvveis til målet løsnet sykkelstyret. Det vred seg rundt, og jeg havnet i en nokså ukomfortabel sykkelstilling. Et overraskende problem, ikke punktering, men løse skruer på sykkelstyret. Jeg hadde ikke med meg den helt nødvendige umbraconøkkelen for å stramme skruene. Nå var jeg skikkelig i beit. Jeg befant meg på vakre Østre Toten med gule kornåkrer, mange veier og biler, men ingen sportsbutikk eller felleskjøp eller andre som kunne hjelpe meg med en umbraconøkkel. Her var gode råd dyre. Jeg siktet meg inn på et romslig tun med dobbelgarasje. Der måtte det finnes verktøy, om bare noen var hjemme. Joda, mannen i huset var hjemme. Han oppfattet problemet øyeblikkelig, og bad meg trille bort til garasjen. Mitt uhåndterlige problem løste han på under ett minutt. Han fant straks riktig nøkkel med riktig dimensjon (imponerende), stilte inn styret og skrudde til. Ba meg teste om dette var bra, og så strammet han skruene. Raskere og bedre kunne ikke en sykkelreparatør ha gjort det. Hverdagskompetanse. Kunnskap om verktøy og dimensjoner. Erfaring i å bruke verktøyet. Pøh, slikt kan vel alle, ville mannen sikkert ha sagt. Nei, slikt kan ikke alle, men du verden hvor effektivt når kompetansen er på plass, i hverdagen.

Sykkeleksemplet kan føres videre til større og mer kompliserte forhold. Samfunnsmaskineriet glir godt når de som skal passe funksjonene i stort og smått har kompetanse.

FuN bloggen: Når TILGANG til utdanning gir suksess

Fleksibel utdanning Norge deltar i eit nordisk prosjekt om bruk av IKT for mellom anna dyslektikarar, saman med representantar frå Grønland, Island, Sverige og Danmark. FuNs representant, Torhild Slåtto, saman med Elisabeth Jensen og Vitto Karlsen fra Sisimiut, Grønland. Her på møte hos Viska på Vestmannaeyjar, Island.
Fleksibel utdanning Norge deltar i eit nordisk prosjekt om bruk av IKT for mellom anna dyslektikarar, saman med representantar frå Grønland, Island, Sverige og Danmark. FuNs representant, Torhild Slåtto, saman med Elisabeth Jensen og Vitto Karlsen fra Sisimiut, Grønland. Her på møte hos Viska på Vestmannaeyjar, Island.

av Torhild Slåtto

Vestmannaeyjar er eit øysamfunn med 4200 innbyggjarar på sør-vestkysten av Island. Det ligg verhardt til, og storm og uvær er daglegdags. I 1973 vart dei hardt ramma av vulkanutbrot, men greidde på kort tid å stabla samfunnet på beina att. Mangel på fagfolk var eit stort problem i mange år. Kvar tredje lærar var ufaglært, og det mangla sjukepleiarar, økonomar og barnehagepersonale. I dag er det fagfolk i alle stillingar, og det er lita arbeidsløyse på øya. Kva har skjedd? Har dei «importert» folk? Nei, i liten grad. Svaret ligg i utdanningspolitiske tiltak. Island etablerte læresentra på høgare nivå for vaksne ti stader i landet (første senter i 1998). Dei «lokkar» folk i gang med rådgjevingstime og startkurs der ein lærer å læra, og lærer å tru på seg sjølv. På høgare nivå bruker dei desentralisert undervisning, med videooverføring frå universitet og høgskolar i Reykjavik og Akureyri. Arbeidstakar- og arbeidsgjevarorganisasjonane i Island etablerte også eit sentralt vaksenopplæringsorgan saman. Senteret støttar utdanning av vaksne på ulike måtar, mellom anna med pengar til tiltak på vaksenopplæringssenteret på Vestmannaeyjar. Vestmannaeyjar var ikkje på lista over dei som skulle få eit senter, men etter iherdig lobbing lykkast det. Nå feirer senteret, Viska, 10 år. På desse ti åra har dei utdanna ein heil flokk av eigne innbyggjarar, og dermed skaffa fagfolk til lærarrom, barnehagar, kontor og sjukehus. Øyværingane er elles ikke redde for å fara til Reykjavik eller Skandinavia for å ta utdanning, men dei som er etablerte på øya bruker senteret. Vismas folk er på si side aktivt ute og rekrutterer. Vaksenopplæringssenteret, skolen og andre etatar på øya har også eit velutvikla samarbeid. Dei bruker fagressursane  i eit samverknad som gir synergieffektar. Fleksibilitet på alle plan gir resultat.

FuN bloggen: Mooc er bra – norske nettstudier bedre

av Torhild Slåtto

I dag er det en stor konferanse om mooc (massive open online course) på Universitetet i Oslo. Straks etter konferansen markerer Norsk forbund for fjernundervisning og fleksibel utdanning at vi skifter navn til Fleksibel utdanning Norge.

Mooc-diskusjonen inspirerer til å fortelle om egne, ferske erfaringer. Jeg kan ikke la være, jeg må sammenlikne det med norske nettstudier. Begge deler er fleksibelt, lett tilgjengelig.

I min jobb i Fleksibel utdanning Norge er jeg begeistret for at store, velrenommerte universiteter legger seg i selen for å utvikle gode nettkurs. Samtidig dukker spørsmålstegnene opp.

Prøve det selv
For å si noe kvalifisert om mooc-ene måtte jeg prøve det selv. Jeg meldte meg på kurs i konkurransestrategier ved Ludwig Maximilian Universität i Munchen, sammen med 60 000 andre. Det startet 1. juli og gikk i seks uker, med en ny modul hver uke. Universitetet benyttet den amerikanske plattformen Coursera, som jeg synes er lett å bruke.

Et par-tre dager før kursstart kommer det melding fra hovedansvarlig for kurset, Thomas Kretschmer. Nå er første modul klar med «Go to class»-lenke i e-posten. Læringsressursene for hver uke består av 5-7 korte videoforelesninger, alternativt som tekst eller i Power Point. Hver forelesning har en quiz eller to, som sjekker ut om jeg har forstått. Jeg får også forklaring på svarene etter at jeg har quizet. Når ukas stoff er gjennomgått, skal jeg ta en uke-quiz. Denne quizen registreres i databasen, og lagres for endelig vurdering av studieinnsatsen min. Det settes frister for uke-quizene og for den endelige eksamensquizen. Eksamensquizen har 25 spørsmål og en tidsramme på 90 minutter. Det er også lagt til rette for at studentene kan prate sammen i ulike fora. De viser seg at de fleste velger som meg, å hoppe over foraene.

Ryddig og polert.
Kurset mitt er et innføringskurs, og absolutt interessant. Opplegget fra det tyske universitetet er gjennomført ryddig og polert. Foreleseren er hyggelig, dressen er pen og omgivelsene supermoderne. Det mest dristige foreleseren gjør er å slikke på en iskrem en gang han bruker iskremselgere som eksempel. For meg er kurset gratis, for universitetet må det ha kostet en betydelig mengde euro å produsere.

Hvor er læreren?
I alle mine erfaringer med norske nettstudier har jeg hatt en lærer eller veileder som følger meg fra start til slutt. Jeg har en unik en-til-en-kontakt med læreren. Studenter verdsetter nettopp dette svært høyt, viser undersøkelser. Jeg leverer oppgaver som læreren kommenterer og vurderer. For gratis massekurs med titusener studenter faller læreroppfølgingen nødvendigvis bort. Oppgavene blir flervalgsoppgaver hvor svarene kommer fra databasen, riktig eller feil.

Lærte jeg noe?
Det var en grei kursform, men jeg savnet oppgaver å bryne meg på, og jeg savnet kommunikasjon med læreren. Det ble kurs med «harelabb». Men bortsett fra den manglende lærerkontakten, hvordan fungerte læringsprosessen i mooc-en? Jeg reflekterte over dette da jeg satt og kavet med eksamensquizen. Jeg hadde hatt mange quizer underveis, og syntes det var en artig form. Nesten full score på en quiz gjorde at jeg lukket modulen i en slags forvissning om at dette kan jeg.  Men da eksamensquizen kom, ble jeg avslørt. De litt mer kompliserte sakene kunne jeg ikke likevel. Noe hadde jeg glemt, og noe hadde jeg ikke forstått godt nok. Det var harelabben igjen – jeg hadde ikke jobbet grundig nok med det, ikke gått dypt nok inn i stoffet. Jeg hadde ikke hatt oppgaver som krevde mer enn å velge mellom svaralternativer eller gjøre en utregning.

Læring krever innsats
Læring krever ganske enkelt tid og innsats. En kan ikke rase gjennom et kurs og tro at en har lært like mye som om en hadde jobbet med oppgaver og besvarelser. Mooc-ene er foreløpig gratis og tilgjengelige. Norske nettstudier er også tilgjengelige, som oftest mot betaling. De norske nettstudiene har kvaliteter som er absolutt nødvendig for en god læringsprosess, vil jeg hevde.

Den norske mooc-en
Kunne vi lage en norsk variant av mooc, hvor nettstudie-kvaliteten bygges inn, samtidig som det er åpne og gratis kurs? Hva om Kunnskapsdepartementet kjøpte opp noen kurs hvert år fra norske tilbydere, og la dem ut gratis for alle?  Det koster å tilrettelegge undervisning, enten det skjer i auditoriet eller på nettet. Og i norsk virkelighet betaler staten for størsteparten av utdanningstilbudene. Da synes jeg det er en glimrende ide at staten benytter kvalitetssikrede utdanningstilbud på nettet for å stimulere til utdanning og dermed styrke Norge som utdanningsnasjon.