Navigate / search

Hvor er innovasjonen i utdanningsdebatten?

I Norge har debatten om bruk av teknologi i skolen bølget fram og tilbake i et heller trangt farvann mellom to ytterpunkter: «Fjern duppedittene og steng internettet, slik at vi kan få fokus tilbake på undervisningen», ropes det fra den ene siden. «Helt feil, barna må få full nettilgang og bruke sine egne mobile enheter, ellers blir de digitalt inkompetente sinker», hevdes det fra motsatt side. Det som sjeldnere blir utforsket er mulighetsrommet innenfor læring, hvordan teknologien faktisk kan hjelpe oss, og hvordan lærerrollen helt naturlig må endre seg i dette bildet. Langt mindre diskuterer vi hvorvidt vi er i stand til å innovere måten vi driver utdanning på, slik vi forventer innovasjon innen andre fagdisipliner og profesjoner.

av gjesteblogger Torunn Gjelsvik

Snevert undervisningsbegrep

Problemet er ikke bare at ordet undervisning fremdeles oppfattes som synonymt med at en lærer står foran en klasse og formidler fagkunnskap. Formidlingen blir i stor grad også oppfattet som en uunnværlighet for elevene, og dermed blir bruk av teknologi i klasserommet fort et forstyrrende element. Tiden lærerne trenger til å prøve ut og integrere teknologien slik at de videreutvikler sin pedagogiske praksis fins ikke, siden dette må komme «i tillegg» til den undervisningen man driver med fra før.

Det eneste vi er enige om i den hjemlige debatten her i Norge, er at norsk skole og utdanning må bli bedre. Dessverre synes iveren etter å iverksette kvantifiserbare tiltak som vi ikke vet hvorvidt virker, stadig sterkere. Fokuset er dessuten påfallende sentrert rundt lærerne framfor de som skal lære. Får våre barn og unge virkelig en bedre og mer relevant utdanning av at alle lærere har minimum 4 i matte ut fra videregående? At lærerne er et bestemt antall timer fysisk til stede på skolen? Eller at de får flere studiepoeng på CV’en enn de allerede har? Burde vi ikke være mer opptatt av hvordan hver enkelt elev kan lære best mulig med de hjelpemidlene som fins tilgjengelig? Hvordan klasseromspedagogikken kan videreutvikles i lys av de nye mulighetene teknologien gir? Og hvordan vi best mulig kan tilrettelegge for innovasjon i hele utdanningsløpet i samarbeid med de som jobber der?

Slipp barna fri fra instruksjonslæringen

Under en studietur til California nylig besøkte jeg Denali Summit School, en skole som har gått fullstendig bort fra tavlestyrt instruksjonslæring. Ved første øyekast ser ikke læringsmiljøet så forskjellig ut fra mange av våre skoler. Det er relativt åpne klasseromslandskap med flyttbare skillevegger, elevene sitter en og en eller i grupper og jobber. Noen ligger på gulvet. Alle har lap top’er. Lærerne er til stede og beveger seg fysisk rundt i dette landskapet, men vi hører ikke at de snakker. Tiden lærerne tradisjonelt har brukt på felles gjennomgang av pensum brukes i stedet til individuell oppfølging av den enkelte og deres respektive læreplaner. De individuelle planene ligger i et nettbasert læringsmiljø som også inneholder digitale læringsressurser og oppgaver. Innholdet er organisert i «spillelister» som er strukturert i forhold til ulike fag, læreplaner og kompetansemål. Det betyr at alle elever jobber med de samme temaene og kompetansemålene, men de jobber på ulike nivåer og med ulike typer og mengder av ressurser og aktiviteter. Lærerens jobb er å følge opp den enkeltes progresjon og resultater knyttet opp mot evner og mål. Det er ikke slik at elevene aldri får forklaring på fagstoff fra lærerne lenger, men de får det i mindre grupper og når de har behov for det. Barn lærer forskjellig og har behov for ulik type hjelp og stimuli.

Nøkkelen til suksess med denne modellen ligger ikke først og fremst i bruken av teknologien, selv om den er en viktig rammefaktor. Det Denali Summit School vektlegger i tillegg, er erfaringsdeling og videreutvikling av pedagogisk praksis i samarbeid med lærerne sine. 40 dager i året bruker skolen, og altså hver enkelt lærer på dette. De har tid til det, uten at de jobber mer enn vanlige arbeidsdager. Skolen har råd til det, selv med offentlige budsjetter som ligger langt under våre. Hvorfor? Fordi de har erstattet tiden til instruksjonslæring med annen type formidling av faginnhold og bruker teknologien smart. De bruker den menneskelige lærerressursen til oppfølging, veiledning, motivasjon og tilrettelegging for den enkelte elev der denne er. Lærerne har fått frigjort verdifull tid som de kan bruke til å følge opp elevenes utvikling av kognitive ferdigheter, problemløsning og kreativitet, i tillegg til de faglige målene.

Tverrfaglighet, problemløsning og innovasjon

Stanfords egen D’School, the «Hasso Plattner Institute of Design at Stanford», er et liknende eksempel fra høyere utdanning. Denne delen av Stanford er fullstendig tverrfaglig både på student- og lærersiden. Studentene har som hovedoppgave å løse virkelige problemer gjennom en utviklings- og designprosess hvor de er nødt til å samarbeid på tvers av fagdisipliner. De skal for det første identifisere et problem som er viktig nok til at det er behov (og betalingsvillighet) for en løsning. Deretter skal de utvikle og designe en prototype som testes mot et marked. Lærerne fungerer som veiledere og sparringspartnere i prosessen, og det hele foregår i et læringsmiljø som er eksperimentelt, åpent og fleksibelt, men som også innbefatter at studentene for en stor del jobber utenfor selve skolebygningen.

Formålet med et slikt studieopplegg er ikke bare geniale oppfinnelser verden trenger, selv om studentene faktisk noen ganger også produserer slike resultater. Et vel så stort poeng er selve læringsprosessen studentene går igjennom, og måten de de løser oppgaven på. Kunnskapen finner studentene gjennom selv å søke opp relevant kunnskap, oppdage verden rundt seg, observere, lytte til andre og ikke minst gjennom å utnytte medstudenters komplementære kunnskaper og kompetanser. Lærerne får en aktiv del i denne prosessen, men har ikke først og fremst rollen som kunnskapskilde.

 Vi trenger ikke først og fremst mer eller mindre. Vi trenger annerledes.

Løsningen på skolens utfordringer er verken at lærerne må ha mer utdanning, mer kontortid eller at elevene må få begrenset tilgang til Internett. Vi trenger å innovere måten vi legger til rette for læring på ved å sette eleven i sentrum. La oss bruke teknologien til å avlaste lærerne for instruksjonsoppgaven, slik at vi frigjør tid til å tilpasse det faglige opplegget bedre til hver enkelt elev. Og etter hvert som elevene blir eldre, må vi bygge bro over fagdisiplinene og tørre å gi dem oppgaver som det ikke fins fasit til. Det er denne kompetansen et komplekst arbeids- og næringsliv i større og større grad vil etterspørre.

Torunn Gjelsvik er daglig leder for Nettstudier Norge og rektor ved Akademiet Nettstudier og Heltberg Nettstudier.

Dysleksivennlig skole

Av Torhild Slåtto.
Spesialpedagog Eva Steffensen på Benterud skole i Lørenskog jublet over systemoppdateringen på iPhone. Hun forteller at hun satt oppe til langt på natt for å prøve ut nye funksjoner. Nå kan SMS-ene snakkes inn og sendes som lyd. Er det så viktig da? Ja, for de som sliter med at bokstavene stokker seg, og som kanskje ikke aner hvordan et ord skal skrives, er det et superverktøy. Eva Steffensen jobber med elever med dysleksi daglig. Hun vet at mange elever arbeider hardt for å få bokstaver og ord på plass og for å klare å lese i så noenlunde tempo. Da kommer teknologien inn og blir nyttige hjelpemidler. Eva Steffensen bygger det analoge og digitale sammen, i samarbeid med elevene. Vi ser et lite dokkeskap stå langs veggen, og hun forteller at det utgjør en scene, så bygger de opp scener alt etter hva de holder på med. De filmer det, og resultatet blir morsomme videosnutter som elevene kan bruke til læring, og ikke minst til repetisjon. Vi får se en videosnutt med fire små nisser. De er laget i plastelina, og i fire forskjellige farger. Det er Nisse Pluss, Nisse Minus, Nisse Ganging og Nisse Deling. De plasseres etter tur i dokkeskapet, og historien bygges opp. Når Nisse Pluss er på scenen blir det stadig flere epler rundt henne, men når Nisse Minus kommer inn, forsvinner eple for eple. Mens Nisse Ganging dobler, tredobler og firedobler antallet epler, er Nisse Deling opptatt av rettferdighet, det skal deles nøyaktig likt på alle som er til stede. Slik fabulerer læreren sammen med elevene. Ord, setninger og matematikkforståelse vokser fram, sammen med fine opplevelser.

Teknologien kan brukes til å lage levende historier hvor eleven planlegger, tegner, skriver, leser, forteller og betrakter resultatet. Vi var en nordisk gruppe på besøk hos Eva Steffensen på Benterud skole. For å vise hvordan elever med lese- og skrivevansker og kanskje også språkvansker kan jobbe, presenterte en tiåring filmen sin om planter og hvordan de er bygd opp. Med ulike tekniske hjelpemidler hadde han fått fram alle fakta, og han var selv oppleseren og skuespilleren. Resultatet var enestående. Han hadde fått kunnskap i naturfag, norsk muntlig og skriftlig, tegning, form og farge, prosjektarbeid og sikkert også mer. Inspiratoren og støtten i prosessen var Eva Steffensen.

Benterud skole er en av 17 grunnskoler og videregående skoler som er godkjent som dysleksivennlige skoler. De oppfyller bestemte kriterier, blant annet at skolen identifiserer problemene og omfanget av lese- og skrivevansker og lager en handlingsplan for dette. Nærmere ti prosent har dysleksi i svakere eller sterkere grad, og det betyr at alle skoler har elevene som vil streve mer enn andre med lesing og skriving. Dysleksivennlige skoler tar dette på alvor.

Mange lærere kan og vet lite om dysleksi og hvordan de best kan møte elever med lese- og skrivevansker. Norsk Nettskole har i samarbeid med Norsk Dysleksiforbund laget et nettbasert kurs for lærere og foresatte om dysleksi. Enkelte kommuner har sendt alle lærerne på kurset, og står dermed bedre rustet til å møte elever med lese- og skrivevansker. Hittil har 500-600 lærere gjennomgått kurset. Trolig er det et stykke igjen før en kan si at den norske skolen er godt rustet til å hjelpe barn med lese- og skrivevansker. Men 17 skoler er kommet langt.

Kommer i Synkron: Læringsplattformen – en dinosaur?

LMS – en utdøende koloss?
LMS – en utdøende koloss?

Læringsplattformer/LMS-er blir vi vel aldri lei av? I hvert fall ikke som samtaletema. Utdannere, kursdesignere og administratorer mener høylytt i ulike nettfora, og frustrasjonen er ofte sterkere enn kjærligheten. I kommende nummer av SYNKRON (ligger her fra første september) ser vi på plattformenes utvikling i fugleperspektiv, og slipper til opptil flere meningsinnehavere for å spå om fremtiden. Ingen av oss ser plattformens død i horisonten, men hvor utviklingen går, er det for så vidt delte meninger om. Noen tror den vil åpne seg mer, andre at den blir mer lukket. Noen tror på mer integrering med eksterne programmer, andre på mer plattformspesifikt innhold.

I Norge har man i stor grad gått for Fronter og itslearning, og det kan ofte være gode grunner til å kjøpe seg en utgave av de store LMS-ene i stedet for å forsøke å sette sammen sine egne systemer: gode supportordninger, minimert risk, en smule forbrukermakt og kanskje bedre kvalitet.

Læringsplattformene har gjerne som mål å være idiotsikre, men hvordan få til det uten å behandle brukerne som idioter?

Hva mener du selv? Hvilke funksjoner har ditt drømme-LMS? Hva er den riktigste måten å bruke læringsplattform på? Kan vi rive hele plattformen og gjenbruke materialene til å bygge danseplatting?

Jeg er blitt en ivrig moocer

Av: Kari Olstad

Jeg moocer på Coursera og FutureLearn, og gleder meg til å gå løs på Canvas. Erfaringen med kvalitet så langt? Høyst varierende, fra et av de beste kurs jeg har tatt til følelsen av at jeg egentlig ikke har tid til å kaste bort så mange timer av mitt liv.

Om kvalitet skal måles etter læringsutbytte, var den beste moocen også den mest krevende. Gode videoleksjoner var supplert av omfattende skriftlig materiale, og oppnådd kunnskap ble testet underveis, ikke bare i form av selvrettende tester, men også obligatoriske skriftlige oppgaver med kameratvurdering. Meget lærerikt, men krever også en streng struktur. Tidsfristene er, og må være, fullstendig rigide. En normal norsk påskeferie var nesten nok til å velte det åtte uker lange opplegget.

Jeg vet hvor mye innsats læring krever, men jeg er ikke noe mindre glad i snarveier for det. Det får jeg i mange moocer. Korte greie videoer og skriftlige oppsummeringer på under 300 ord. Ikke-obligatorisk lærestoff hopper jeg greit over, hvis testene er så enkle at minimum er nok for å få full pott. Jeg er tidvis en lat, liten moocer, men vil skrekkelig gjerne bestå kurset.

Det er svært ressurskrevende å lage virkelig gode moocer, kurs som faktisk fører til det læringsutbytte man er ute etter. Kurs som ikke lurer deg til å tro at du har oppnådd mer enn du faktisk har. Utdanningsinstitusjoner trenger pene tall –en måte å få det på er gjennom gode studentresultater, og gode studentresultater kan du blant annet få gjennom Fjordland-moocer.

For meg er mooc ikke metoden jeg ville valgt om jeg skulle omskolere meg til noe helt nytt, eller gå i dybden på fagområder jeg har kompetanse i, men jeg synes det er en mye bedre, og ofte mer underholdende, bruk av kveldstimene enn å se på serier på Netflix.

Vi mooces!

 

Kost-nytte med store fagkonferansar?

av Torhild Slåtto. Kva får vi ut av å delta på store fagkonferansar? Kva er kost-nytte? Eg veksla eit par tankar om dette med den nyvalde styreleiaren vår, Kristin Dahl, i ein pause på den europeiske EDEN-konferansen i Zagreb sist veke. Saman med 300 andre deltok vi på mengder av foredrag, workshop-ar og posters. Eg kom heim både overfylt og tom i hovudet på same tid. Tom fordi eg kjende meg sliten av alle orda og den tettpakka informasjonen. Kanskje eit blogginnlegg kan klara tanken?

Det sterkaste inntrykket etter ein konfeanse er for meg menneska, ikkje power point-ane. Det var Maria og Isabella som snakka engasjert om det opne universitetet i Brasil. Etter 7-8 års drift når dei ut til 270 000 studentar som bur spreidt over dette enorme landet, med utdanningsbehov som nordmenn ikkje heilt kan forstå. Teknologien kjem dei til hjelp. Det var kroatiske Tomislav, som eg prata med under konferansemiddagen. Han er forskarassistent og doktorgradsstudent, tener 5000-6000 kroner i månaden, og driv ein liten vingard på fritid. Han var ein av fem som var nominert til kåringa av beste paper under konferansen. Han vann ikkje, men strålte av glede. Det var også svenske Kristoffer som arbeider med utdanning for vaksne i Karlshamn. Han er totalt avhengig av rullestol, men let ikkje det hindra han i å vera med på europeiske konferansar. Det var også foredragshaldar Jeff Haywood frå University of Edinburgh som gav oss eit interessant oversiktsbilete av «digital education» og livslang læring. Eller Grainne Conole fra universitetet i Leicester. Ho oppdaterte oss om mooc-utviklinga.  Eg nemner også den norske ambassadøren til Kroatia, som tok imot oss i ambassaden. På ein time lærte vi mykje om krig, folkeslag, politikk og næringsliv i Balkan-statane, med vekt på Kroatia. Landet har for eksempel stort overskott av ingeniørar, men få  søkjer jobb utanlands, dei vil helst vera heime. Ved å bu i Zagreb i 3-4 dagar fekk eg også ein ørliten smak av ein by eg visste nesten ingenting om. Midt i byen står det ein mektig katedral som vart påbegynt for tusen år sidan. Inngangspartiet ligg i ein utsmykkingsdivisjon som vi ikkje har i dag.

Utbyttet mitt er faktisk stort når eg tar ei oppteljing. Men det vart ikkje betalt av mi lommebok. Kva er nytta for arbeidsgjevar? Kva får arbeidsgjevarane ut av å senda tilsette til ein slik konferanse? Dei får litt betre orienterte og kanskje også inspirerte medarbeidarar, med kontaktar og nettverk som kan komma til nytte, med informasjon om prosjekt, mulige prosjektpartnerar for framtida, kanskje nye idear og ny innsikt som kan springa ut i ny aktivitet ein gong i framtida. Kva får arrangøren ut av ein slik konferanse? Det europeiske fjernundervisningsnettverket EDEN har det som ei viktig oppgåve å skapa møtestader og stimulera til nettverksbygging, og spreia kunnskap om forskning og utviklingsarbeid på feltet. Dette oppnår dei langt på veg gjennom dei årlege storestilte konferansane.

Den store vinnaren er kanskje EU, når alt kjem til alt? Europeiske fagkonferansar gir alliansebygging i det små. Auka mobililtet. Institusjonar og personar som møtest med samarbeid som fellesnemnar – og lyst og evne til å dela – gir stabilitet. Det er fredsbygging i siste instans.

Det som skjer er ikke mooc, men Internett

Simon Nelson, CEO FutureLearn
Simon Nelson, CEO FutureLearn

av Torhild Slåtto
I sitt foredrag på mooc-konferansen i Oslo nylig satte Simon Nelson fra FutureLearn i Storbritannia bjelle på kua: – Det som skjer er ikke mooc, men Internett! Vi har en lang vei å gå for å benytte de mulighetene som Internett gir oss. En omfattende endring er i gang på utdanningssektoren, var budskapet fra Nelson. Han så for seg nyttige og nødvendige samarbeidskonstellasjoner: Universitetene må samarbeide med bibliotekene, museene, kringkastingsselskapene og bedriftene.

 

Kodak-øyeblikket for høyere utdanning er nå

av Torhild Slåtto
Nå må høyere utdanning våkne og se hva som skjer. De må ikke gjøre samme feilen som Kodak.   Utdanning skjer på nettet, dokumentert kompetanse er i ferd med å bli mer verdsatt enn grader og studiepoeng, hevder kvalitetsdirektør Leah K. Matthews.

Kodaks avgjørelse om fortsatt satsing på analoge kamera i stedet for egen nyutviklet digital kamerateknologi var et fatalt øyeblikk. Digitale kamera ble raskt en suksess for konkurrentene, mens Kodak satt igjen med ingenting.

Matthews tegnet opp noen trender i det amerikanske utdanningslandskapet på konferansen i den europeiske fjernundervisningsorganisasjonen EADL nylig. Som leder av det amerikanske akkrediteringsrådet for online studier, Distance Education and Training Council (DETC), er hun nær på det det skjer: Nye, spennende studiemodeller er i rask utvikling, for eksempel «competence-based online learning», «flipped classroom» og massive, gratis online-kurs, sier hun.

De såkalte kompetansebaserte nettkursene utvikles med vel definerte kompetansemål, som studiet rettes inn mot. Studentene kan bruke så lang tid de ønsker og gå opp til testing når de mener seg klar for det. Dersom de ikke består testen, blir de – gjennom avanserte dataprogrammer – ledet tilbake til det området i studiet hvor kunnskapen var for svak. Så er det bare å fortsette studiene, og ta eksamen på nytt når de er forberedt. Arbeidsgivere er i ferd med å verdsette slike studier høyere enn grader og studiepoeng, hevder kvalitetsdirektøren. Men hva om høyere utdanning ikke kjenner sin besøkelsestid, og hva om de gjør samme feilen som Kodak, spurte jeg.
– Da vil de miste studenter og autoritet. Verdien av grader og studiepoeng vil falle, og universitetene kan miste noe av sin sterke posisjon i samfunnet, svarte Matthews, som avsluttet med følgende sats (som bør gjengis på originalspråket): – It is not so much what degree you have, but how competent you are.

 

Gå digitalt!

Statistikken seier at 400 000 personar her i landet ikke er gode nok til å lesa, skriva og rekna, eller dei manglar digitale ferdigheter. Mange av dei er i arbeid, og mange slit i jobben fordi dei manglar såkalla basiskompetanse. Vox har utvikla «læringsmål i grunnleggande ferdigheter», og lyser også ut mange millionar til arbeidsgivarar som arrangerer opplæring i lesing, skriving, rekning eller digitale ferdigheter.

Kva betyr det å ikkje kunna lesa og skriva godt nok? Å lesa er å skapa meining ut frå ein tekst. Å skriva er å gi uttrykk for det ein har på hjartet. Å skriva er også å utvikla eigne tankar og eiga læring, står det i rammeverket for grunnleggende ferdigheter (Utdanningsdirektoratet 2012). Og vidare heiter det at å kunna skriva er ein føresetnad for livslang læring og for å delta aktivt i samfunnslivet på ein reflektert måte.

Tilbake til dei 400 000. Truleg er mange av dei gode på bruk av smarttelefonen eller datamaskinen, basert på ikoner og enkle formuleringar, samstundes som dei unngår lengre tekstar eller reknestykke. Andre kan ha store problem med å rekna ut prisen på det dei handlar, men er kløpparar til å lesa og skriva. Kanskje løysinga ligg nettopp her, å ta utgangspunkt i det ein beherskar for å læra seg det ein ikkje kan. Det er eit urgammalt pedagogisk prinsipp å møta eleven der eleven er. De vaksne som handterer datamaskin og smarttelefon, kan ha stor nytte og glede av multimediale og spelinspirerte kurs på nett. Mobiltelefonen kan vera eit hendig verktøy. Lausrevne stavingar finn saman i ord, og orda kan byggast saman til setningar. Bilder pluss lyd blir til ord, dialog i teikneseriar set orda saman og gir meining. Tala kan også leikast med på måtar som gir meining og forståing. Det skjer spennande utviklingsarbeid på læringsressurar for grunnleggande ferdigheter, mellom anna er Norsk Nettskole i gang med hjelp for lesesvake. Kanskje ein god ide å bruka eit par av dei 134 millionane for basiskompetanse i arbeidslivet til å utvikla nettbaserte læringsressursar? Gå digitalt!

 

«The power of presence»

av Torhild Slåtto

Tilstedeværelse står det med stor skrift på veggen hos de finske nettveilederne som jobber for skolen Otavan Opisto i Mikkeli i Finland. De sitter geografisk spredt og veileder 700 elever, de fleste voksne som falt ut av skolegangen som unge, og som nå tar fatt i utdanningen sin på nytt. Veilederne snakker ikke om den fysiske tilstedeværelsen sammen med studenten, men nærværet og kontakten i veiledningsprosessen. Jeg synes de har et godt start-tips: Bruk den nettkanalen som studenten er mest fortrolig med, enten det er Skype, Google Hangout, Facebook, SMS eller noe annet.

De finske veilederne ønsker seg en lærebok i «The power of presence». Kanskje den burde hete «Kraftfull veiledning»  på norsk. De har for øvrig allerede flere kapitteloverskrifter klar:
– Tidsfaktoren: Gi raskt svar, men ikke nødvendigvis med en eneste gang
– Personfaktoren: Tilpass deg studentens måte å skrive på
– Stedsfaktoren: Vis hvor du oppholder deg fysisk når du kommer online
– Lyttefaktoren: Lytt aktivt til studenten
– Følelsesfaktoren: Vær villig til innimellom å by på egne følelser
De praktiserer i tillegg en ikke-verbal-faktor. Når de snakker med studentene i sanntid, bruker de webkamera for å få med den ikke-verbale kommunikasjonen også. Med video blir veilederen synlig, og avstanden oppleves som kortere.

Mye av dette vil være kjente råd og tips for nettlærere og nettveiledere. Men kanskje er «personfaktoren» mindre praktisert? De finske veilederne sier at de «lytter» til studenten, ser på hvordan hun/han uttrykker seg. Så prøver de å finstille egen stil og skrivemåte til studentens uttrykksform. På denne måten skaper de en tilstedeværelse gjennom god interaksjon med studenten.

Hva mener dere, norske nettlærere og nettveiledere?

—-
Mer om samme sak i DialogWeb:

Andre artikler om veiledning på nett:
Nettlærer Per Martin Skogsholm forteller om sin veiledning av studenter i DialogWeb:

Rødblyanten

AV TORHILD SLÅTTO

«Rødblyanten skulle vært kastet for evigheter siden! En lærerkommentar i rødt ødelegger motivasjonen og gir inntrykk av at her er det mye galt.» Det er Per Martin Skogsholm som sier dette. Han er ikke småskolelærer, men underviser voksne i tekniske fag på nett. Selv skriver han med blått eller grønt.

Kan det være så hårfint, at fargen på lærerkommentaren kan være forskjellen mellom motivasjon og demotivasjon hos eleven eller studenten? At et krast lærerutsagn kan ta motet fra studenten, mens en positiv og konstruktiv kommentar bygger tillit og gir nye krefter til å gå videre, er kanskje mer opplagt.

Det er mange følelsesmessige mekanismer i læringsprosessen. Noen er robuste og blir kanskje trigget av en litt bøs kommentar. Selvtilliten er så god at rødfarge bare stimulerer. Men en del voksne i utdanningssituasjon har en bagasje med dårlige skoleerfaringer, skrive- og lesevansker eller svak selvtillit. Her er læreren eller veilederens holdning og tilnærming avgjørende.  NKI Nettstudier har satt i gang et utviklingsprosjekt hvor de vil videreutvikle lærerstøtten. Det går under betegnelsen «interteaching», og skal gi mer aktivitet for studenten underveis i kurset med kontinuerlig skreddersydd veiledning. Vi ser fram til resultater fra utviklingsarbeidet. Det kan gi læringsmiljøet på nett en ny dimensjon.

Tilbake til rødblyanten. Per Martin Skogsholm fortalte meg en liten historie. En nettstudent fikk tilbake oppgavebesvarelsen sin med en masse røde kommentarer – og karakteren 5. Hun kunne ikke få dette til å stemme og ba Per Martin om å sjekke. Jo, du har levert en oppgave som fortjener en 5-er, kunne han berolige. Studenten var ennå ikke overbevist: «Men det er jo rødt overalt her».