Navigate / search

Nye metoder for studentveiledning

Valg av studier er et av de mest betydningsfulle valgene man tar i livet, ikke bare ved inngangen til yrkeslivet, men også for å finne sin rette hylle gjennom videreutdanning i voksen alder. Studier er en betydelig investering, både økonomisk og i tid og innsats. Det er viktig at valg av studie plasserer «rett person på rett plass», slik at studenten både gjennomfører studiet og ender opp med en relevant jobb som personen er godt egnet til.

av gjesteblogger Tarje Størksen Otre, prosjektleder hos Senter for eiendomsfag

Senter for eiendomsfag, Conexus og cut-e har, med prosjektmidler fra VOX, utviklet et digitalt, webbasert verktøy for studieveiledning innen fagene eiendom og bygg. Verktøyet kombinerer etablerte, og i de fleste tilfeller, DNV-godkjente tester av personlighet, kognitive evner, språk og motivasjon med kartlegging av eiendomsfaglig kompetanse.

Konkret gir verktøyet indikasjoner på hvilke eiendoms- og byggfaglige emner den potensielle studenten har god kompetanse på, og hvilke kompetanseområder som særlig bør styrkes og om den potensielle studenten har de nødvendige forutsetningene språklig, evnemessig og kompetansemessig for ulike studieretninger og yrkesroller.

Verktøyet har vært testet av flere studenter, med meget gode tilbakemeldinger, og testes nå videre hos representative bedrifter. Flere yrkesroller med tilhørende tester og studieanbefalinger blir stadig lagt inn i verktøyet, og dekker snart store deler eiendomsbransjen. Det er knyttet stor spenning til hvordan markedet vil motta verktøyet, men alle indikasjoner tyder på at dette er noe som ønskes.

Vi hadde ikke klart denne gode fremdriften i prosjektet uten støttemidler fra VOX. Siden det dessverre ikke er mulig lenger å søke om VOX-midler til de neste fasene av prosjektet, er samarbeidspartnerne innstilt på at lanseringen vil ta noe lengre en tid enn ønsket.

For spørsmål eller andre henvendelser vedrørende verktøyet, kan prosjektleder Tarje Størksen Otre kontaktes på e-post ts@eiendomsfag.no

Fremtidens skole – AltSchool?

Den 15. juni kom Ludvigsen-utvalgets NOU 2015:8 Framtidens skole. Det som er interessant med denne NOU’en er at selv om det står mye bra i den, er det likevel kun kosmetiske endringer innen en eksisterende modell. Utvalget har ikke utfordret selve modellen for hvordan vi tenker om konseptet skole.

June Breivik gjesteblogger for FuN

 

Noen som gjør det er Mark Ventilla, en tidligere Google ansatt. Med utgangspunkt i San Francisco vokser det nå frem skoler i USA som tenker annerledes om hvordan skoler skal være og hva de skal inneholde. Ebba Køber fra FUN (Fleksibel Utdanning Norge) og jeg besøkte 1. juni AltShools første skole og hovedkvarter i San Francisco. Skolen og skolebygget er veldig annerledes enn hvordan norske skoler ser ut, og fra utsiden er det lite som forteller deg at dette er en privatskole som koster 20 000 dollar i året.AltSchool mener at de har skapt fremtidens skolekonsept. Mange er enige, og de har fått mer enn 100 millioner dollar i venture kapital, hvor Facebooks grunnlegger Mark Zucherberg alene har gått inn med 15 millioner dollar.

Så hva er AltSchool og hvorfor er dette annerledes? Skolen har ikke tradisjonelle klasserom, men arealer for aktiviteter. Alle rommene har glassvegger, og elevene er aldersblandet. Det er alltid mer enn en lærer tilstede i klassen. Skolene er små, ikke for mange elever på hver skole. På mange måter kan dette minne om våre få-delte skoler. Lærertettheten på skolene er 1-12, og de har ingen læreplaner eller pensum. Ikke lekser, karakterer eller standardiserte tester.Så hvordan foregår læringen ved en slik skole? Jeg bruker helt bevisst dette ordet, fordi det foregår svært lite undervisning her. All læring tar utgangspunkt i den enkelte elev, hvor den står og hva som interesserer vedkommende. Når en elev blir tatt inn på skolen gjennomføres det samtaler med eleven og observasjoner. Målet er å finne ut hvem dette barnet er: er det et høyenergibarn, lavenergi, introvert, utadvendt, aggressiv, etc. Så blir de satt sammen i grupper av barn med ulike personligheter. Målet er at gruppene skal være heterogene. I samtaler med foreldrene søker de å finne ut hva er lett for ditt barn, hva er vanskelig/frustrerer ditt barn. Ut fra disse samtalene finner de måter å undervise som gir mening for barnet. Er barnet opptatt av musikk vil det danne grunnlaget for undervisning/læring. Jeg spurte spesifikt om kunst, og da fikk jeg entusiastisk til svar at ja, de hadde nylig ett slik eksempel. De hadde ett barn hvor de hadde tatt utgangspunkt i ett bilde. De så på størrelser og dimensjoner, historie, skrev om det, og så videre. Gjennom bildet fikk de inn all den andre kunnskapen. På denne måten har de en holistisk tilnærming til læring og fag. Fag, lærere og elever settes ikke i fagbåser.

Selv om de verken har pensum eller lekser betyr det ikke at alt er overlatt til tilfeldighetene. De har et system for å følge den enkeltes læring. Blant annet har hvert enkelt barn en individuelt tilpasset og oppdatert spilleliste over aktiviteter de skal gjennom hver uke. På den måten kan også læreren følge med på hvem gjør hva. De foretar assesment hver annen uke, men dette er ikke tradisjonelle tester, det handler mer om å være i interaksjon med barnet for å se hvordan det går. Dette er ikke en enveis-assessment, hvor lærer monitorerer eleven. Eleven læres allerede fra barnehagen opp til å vurdere sin egen læring. De kan for eksempel ved å ta bilde med ipaden av hva de har gjort, og en måned senere ta ett nytt bilde og se på dem: se hvor mye bedre det du gjør nå er. Sånn kan elevene se selv og de er stolte av sin egen fremgang.

Undervisningen/læringen ved skolen er en blanding av teknologi og hands-on læring. De er opptatt av at barna skal bli forberedt for den digitale verden, men ikke små computer droner. Dette innebærer blant annet at de øver på aktiv lytting, hvordan se på folk og lytte til dem når de snakker, og for eksempel ikke sitte med nesen ned i mobiltelefonen. Dette med samarbeid og samhandling er viktig. Det innebærer at de får oppgaver i playlisten som: finn en venn og les tre sider til dem fra din bok. Eller finn din skrivebok, tegn noe du gjorde denne uken og skriv tre setninger om det. Det viktigste er å utvikle kreative, selvstendige barn som liker å lære, og som kan samarbeide med andre. Et godt grunnlag i en verden som er i stadig raskere endring, og hvor vi faktisk vet lite om hva de vil trenge å kunne som voksne.

Kvalitetsnormene i ny versjon

Kvalitetsnormer for nettbasert utdanning ble sist revidert i 2011. Det sier litt om hvor raskt utviklingen går innenfor utdanningsfeltet generelt og nettutdanning spesielt. Det sier også noe om at kvalitetssikring og kvalitetsforbedring er kontinuerlige, dynamiske prosesser. Vi blir aldri ferdige, og det er bra! En ny versjon av kvalitetsnormene er bare et foreløpig steg til på veien framover.

FuN og tidligere Norsk forbund for fjernundervisning var tidlig ute med å jobbe med kvalitet. De første kvalitetsnormene kom allerede i 1992. Det var da et nybrottsarbeid som vakte oppmerksomhet ellers i Europa. I mange land kopierte de fra de norske normene.

Torhild Slåtto, FuNs direktør tror at normene har bidratt mye til oppmerksomhet omkring kvalitet i nettbasert utdanning, og kvalitet har vært et gjennomgangstema i FuN-sammenheng i alle år. Medlemmene er opptatt av kvalitet, og kvalitet berører alle brukere av nettundervisning og fleksible undervisningsopplegg. De godkjente nettskolene har innarbeidet normene i systemene sine. I forskriften til Lov om voksenopplæring av 2009 stilles det krav om at nettskoler som søker statstilskudd, må legge fellesorganets kvalitetsnormer til grunn for virksomheten.

Kvalitetsnormene er retningslinjer for kvalitet som Fleksibel utdanning Norge mener det er rimelig å stille til nettskoler og andre tilbydere av nettbasert utdanning. Målet er at normene skal bidra til å utvikle kvaliteten i utdanningen, parallelt med og i samsvar med kvalitetssikringsarbeidet til Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). NOKUTs rolle og det kvalitetsarbeidet som har skjedd i Norge og i Europa de senere årene, er viktige årsaker til at vi satte i gang med å revidere normene. Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning og andre forskrifter stiller krav til kvalitet, og Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring er retningsgivende for utdanning som gir formell kompetanse.

Det er FuNs kvalitetsutvalg som har arbeidet fram revisjonen. I denne perioden har utvalget bestått av Anne Berit Swanberg, Handelshøyskolen BI, BI Learning Lab; Anders Nome, NKS Nettstudier; Mette Villand Reichelt, Høgskolen i Lillehammer, SeLL; Wenche Halvorsen, NKI Nettstudier; Gjermund Eikli, Norsk Nettskole. Torhild Slåtto, FuNs direktør, har vært sekretær for utvalget, og undertegnede har vært leder.

 

Det har vært lærerikt å arbeide med revideringen. Vi ønsker FuN lykke til, og håper at medlemmer og andre kan ha nytte av kvalitetsnormene.

 

Vennlig hilsen Toril Eikaas Eide, seniorrådgiver ved Universitetet i Bergen.

 

Teknologien kan redde små skoler

av Torhild Slåtto.

I morgennyhetene i dag igjen: «To skoler skal legges ned, foreldrene fortviler». Fra 2002 til i dag er det lagt ned 639 små skoler. Det betyr mange timer på skolebuss og kanskje båt for barn fra seks år og oppover.

Jammen, sier kommunene, det blir for dyrt å holde skolene i drift, vi får ikke lærere til de små bygdene. Men hvorfor benytter ikke kommunene teknologi? Det er fullt mulig å ha læreren på nett. Det er fullt mulig å få undervisning i ulike fag hjemme, og så bruke tida på skolen til å løse oppgaver og snakke med den læreren som er til stede. En trenger ikke å ha lærere i alle fag til stede i et klasserom, noen av dem kan undervise fra en annen skole. Elever med samisk morsmål som bor utenfor de samiske områdene gjør dette i dag.

Globalskolen har drevet såkalt kompletterende undervisning i norsk, samfunnsfag og KRLE for norske barn i utlandet i mange år. Barna gjør det bra, fullføringsprosenten ligger på 94 prosent, ikke minst takket være dyktige og profesjonelle lærere som kan nettundervisning og elevoppfølging, og som sitter i Norge, mens barna er spredt over hele verden.

Fleksibel utdanning vil foreslå at kommunene prøver ut mulighetene som nettundervisning gir FØR en vurderer nedlegging. Kunnskapen om hvordan en gjør dette finnes lett tilgjengelig hos Globalskolen. Det vil ikke koste altfor mye å gjennomføre et par piloter.

Å legge ned skolen i bygda er dramatisk. Barna må betale med lange reiser. Hele bygda må betale med tap av den livsnerven i bygda som en skole er. Resultatet kan bli fraflytting og tap av verdifulle resurser for Norge som samfunn.

Gigantportal for voksnes læring

Ambisjonen er sterk og klar. Den nye EU-portalen, EPALE, tar mål av seg til å bli det viktigste referansepunktet i Europa for fagfolk som jobber med voksnes læring. Portalen ble lansert med brask og bram i Brussel 15. april med langt over 200 personer fra alle 30 involverte land til stede.

av Torhild Slåtto

EPALE står for Electronic Platform for Adult Learning in Europe. Akronymet er ikke helt problemfritt i språk-mangfoldige Europa. Mange sier det som vi ville sagt på norsk, epale, andre legger an en mer engelsk uttale i-peil, og noen kutter den siste e-en og sier i-pal.

EU har muskler til å satse når det er noe som står på. Et helt kobbel av personer har vært i arbeid for å legge grunnlaget for portalen, velge teknologi og struktur, og publisere de første dosene med innhold. Men det er nå det må begynne for alvor. Nå skal de nasjonale EPALE-personene «selge» ideen og overbevise institusjoner og personer om å komme med innhold. Norsk EPALE-tilknytning er lagt til Vox, og koordinator er Astrid Krohn.

Et stort pluss med en slik tverr-europeisk, flerspråklig gigantportal er anledningen det gir til å utvikle delingskulturen som vi finner i digitale miljøer. Alan Tuckett sa det på sin måte under lanseringskonferansen: «If you don’t show off, nobody will ever steal your ideas» Dersom du altså ikke forteller om det du holder på med, er det heller ingen som noen gang kan stjele ideene dine. Da får vi ikke den utviklingen som deling kan gi oss.

Å gi bort ideer og erfaringer samtidig som en henter ideer og ny kunnskap er på papiret et vinnerkonsept. Det blir kanskje en del søk når portalen har vokst seg stor og bredden blir tilsvarende stor, men den vil likevel gi atskillig større sjanse for relevante treff enn i åpne Google-søk.

Men innvendingene mot en ny kjempe av en portal ligger på lur. Har vi ikke sett portaler komme og gå, kanskje aktive og populære i starten, men med raskt fallende bruk? Andre kom aldri opp og stå. Det strandet på vedlikehold, aktivitet og struktur.

Jeg har en enkel betraktning som leder over til noe mer menneskelig enn EU-satsinger, nemlig entusiasme. Både den sentrale staben bak EPALE og de nasjonale koordinatorene røper en tydelig entusiasme for voksnes læring. Under lanseringskonferansen var ivrige etter å vise hva de allerede hadde gjort på nasjonalt plan. Dersom en kan holde på denne entusiasmen, er det godt håp for en slik fellessatsing. Dessuten ligger kravet om mer kompetanse, både digital kompetanse og mye annen kompetanse tungt på skuldrene til hele Europa, med tilrettelegging for bedre og mer læring. Mer deling og mer innovasjon er nødvendig for at Europa skal komme seg ut av arbeidsløshet og kriser. Skulle en portal med fagstoff, debatt og deling kunne bidra i denne store sammenhengen? Jeg mener svaret er ja, og jeg heier på entusiastene.

EPALE finner du på https://ec.europa.eu/epale

Ikke B-campus, men D-campus (digital og dynamisk)

Av: Torhild Slåtto

Foto: Lev Gonick (Lev Book)
Foto: Lev Gonick (Lev Book)
Jeg deler bekymringen fra Hallgeir Gammelsæter, Bente Ohnstad og Per Halse i dagens DN. Økt sentralisering av kunnskap gir fattigere regioner og et fattigere Norge, sier de. De skriver om sammenslåingen av universiteter og høgskoler, som nå dyttes fram av Kunnskapsdepartementet. Tilsvarende sammenslåinger skjedde i Danmark for flere år siden. Evalueringer viser ingen positiv effekt. Hvorfor må Norge gjøre de samme feilene som andre land? Er det så sikkert at små og halvstore høgskoler ikke kan være rike og dynamiske miljøer? Og hva med det nødvendige samspillet med næringslivet om å utvikle relevant utdanning? Det er svært mye livskraftig næringsliv andre steder enn Trondheim, Bergen og Oslo.

Men så, midt oppe i sentraliseringen og sammenslåingen, ligger digitaliseringen og lurer. Universiteter og høgskoler møter allerede sterke krav fra studenter om mer digitale læringsressurser, mer forelesninger på nett, digital eksamen! Nye måter å studere på, hvor studenten har tilgang til alt de trenger helt andre steder enn på campus. Universiteter og høgskoler blir neppe til å kjenne igjen når det har gått noen tiår. Mens Gammelsæter, Ohnstad og Halse frykter at de høgskolene som rammes av sammenslåing vil bli B-campus, er det faktisk like sannsynlig at de kan bli D-campus, digitale og dynamiske baser for en langt mer digitalisert høyere utdanning enn det en ser i dag. Campus ved de største universitetene vil gjennomgå samme endring, men kanskje store og tunge institusjoner vil trenge lenger tid til å tilpasse seg den nye digitale virkeligheten? Her kan de små og halvstore ha en fordel. Campus i Volda, Sogndal, Nesna kan bli viktige basestasjoner hvor studentene møtes for å kjenne på den gammeldagse auditoriefølelsen, eller heller for å møte det lokale næringslivet, hilse på veilederne sine, lage installasjoner eller ta en kaffe sammen. Men det meste av tida er de andre steder og jobber med studiene sine på nett, har praksis i næringslivet, tar studieopphold i utlandet og lever et mer variert studieliv enn dagens campusstudenter.

Vær smarte, dere små og halvstore høgskoler – satse på det digitale og dynamiske, og vis vei for både departement og sammenslåings-ivrige universitetsrektorer.

Den nye oljen er klar for foredling -til hva?

Foto: Abelia
Foto: Abelia

Av: Kari Olstad

«Du kan ha data uten kunnskap, men ikke kunnskap uten data», oppsummerte Abelias leder Håkon Haugli tirsdagens konferanse «Big data 2015».

Nå er både lunsjen og inntrykkene fra konferansen fordøyd, og jammen ble det mye å tenke på. For på den ene siden sitrer jeg som en liten chihuahua ved tanken på alt disse store dataene kan brukes til, men på den andre siden får jeg alltid lyst til å spille djevelens advokat.

Big data er gjerne omtalt som den nye oljen. Kristin Skogen Lund sa: «Det Norge har vært utrolig gode til , det er å ha tilgang på råvarer som man så har vært kjempegode til å foredle.» Hun nevnte eksempler som olje, vannkraft og fisk. Allerede her blir jeg litt bekymret, det finnes gode grunner til å påstå at Norge først og fremst har vært en råvareeksporterende nasjon. Å hevde at vi har bygget vår velstand på foredlingskompetanse vil være å tolke næringslivshistorien med i overkant velvillige øyne. Dessuten er det slik at naturressursene våre er noe mer eksklusive enn datamengdene. Vi bør altså bli grådig gode på denne foredlingen noe inmari svint.

Det er likevel ingen tvil om at det ligger store og spennende muligheter i de enorme mengdene med data de fleste av oss daglig legger igjen på nettet; strukturerte som ustrukturerte, ubevisst eller med vitende og vilje. På Abeliakonferansen fikk vi innspill fra folk som henter ut datasett fra all denne aktiviteten, og blant annet gjør dem om til tjenester.
Vi er ikke bare slepphendte med våre personlige og upersonlige opplysninger, vi vil dele. Hvis vi synes det tjener et overordnet mål, eller vi får en direkte fordel, er veldig mange av oss villige til å dele veldig mye informasjon om oss selv.

Data, store som små sett, kan brukes til å lage nye tjenester og forbedre eksisterende. Eksempler er medisinsk diagnosestilling og livsstiltips, automatisk trafikkregulering, tilpassede tilbud og annonser, tilpasset informasjon og smarte hus.

Av utfordringer var personvern det stadig tilbakevendende tema. Noen mente for tilbakevendende, at overdrevet fokus på personvern går på bekostning av næringsutvikling, og også utvikling av offentlige tjenester.

Hva med oss i undervisningssektoren? For oss er kanskje de store dataene mest aktuelle som grunnlag for det vi kaller «learning analytics», uten at vi nødvendigvis blir så mye klokere av det. Yngve Lindvig fra Conexus sa at læringsanalyse må bygge på en kombinasjon av datasett. Dataene kan høstes fra aktiviteter med et annet hovedformål (for eksempel ulike læringsaktiviteter på nett), fra kartleggingsprøver og gjennom tilbakemeldinger fra studenter, foreldre og lærere. Læringsanalyse er et komplisert felt, fordi læring i seg selv er så komplisert.

Høyres Heidi Nordby Lunde deltok i siste plenumssesjon, og hisset seg opp over ensrettetheten i innleggene og utvanningen av begrepet. For henne handler big data om å sette disse store datasettene sammen for å gi oss ny informasjon som vi ikke visste at vi hadde. Jeg er enig i at generelt snakk om digitale muligheter og utfordringer ikke bringer oss nærmere løsningen på mysteriet, men FuN skal forfølge temaet.

Genier uten hjerne

Av : Kari Olstad

A brainless crowd is a scary thing. Photo by  sookie/flickr.com
A brainless crowd is a scary thing. Photo by sookie/flickr.com

Tilgang på informasjon uten evne til å bruke den kritisk kan være skummelt. Informasjon er ikke det samme som kunnskap, og med det første uten det andre blir vi kanskje litt som sci-fi-ens roboter?

Da jeg var 12, ble jeg passe vettskremt av Arnold Schwarzenegger i ‘The terminator’. Sju år senere kom oppfølgeren og jeg ble noe mindre vettskremt, men en ting var fortsatt skummelt: måten robotene skanner mennesker med blikket, og umiddelbart får opp masse informasjon om dem. Nå er det ikke lenger science fiction, det er Google glass.

Informasjon er makt, og det trenger ikke en gang være eksklusiv informasjon. Førstemann som bruker Google glass til å glitre i sosiale sammenhenger har en fordel. Ville du ikke bli smigret om noen var så interessert i deg at hun husket alt du fortalte. Ville du ikke blitt engstelig om hun også husket alt du aldri hadde fortalt?

Informasjon er i dag allment tilgjengelig. (Og da mener jeg tilgjengelig for den delen av allmenheten som bor i land der informasjonsflyt ikke aktivt saboteres av myndigheter, eller dårlig infrastruktur legger altfor mange hindringer i veien.)

Jeg hadde en gang et datakurs med en gruppe lærere (tid, sted og utdanningstrinn skal være usagt) hvorav de fleste ikke hadde noen overdreven teknisk selvtillit (for så vidt kan det samme sies om meg). Noen mente at nå som all informasjon ligger så tilgjengelig på internettet, er det liten vits å lære elevene basiskunnskaper lenger. Så jeg ga dem en utfordring: Hvem er førstemann til å finne på nettet navnet til presidenten av Barakasthan og årsaken til at USA nå har forbudt trær i alle byparker? Ingen løftet så mye som et øyebryn, langt mindre en hånd. De bare kastet seg over Google. (Og hvis du nå selv skal til å google; dette er tullball fra ende til annen, og jeg hadde regnet med å få i det minste et lite «Hæ?».)

Når vi tar en total og generell mangel på oppmerksomhet i vår daglige ferd på internett i betraktning, og legger til den naivitet de fleste av oss presenterer oss og deler stoff med, da er det på tide å bli redd. Skikkelig åttitallskrekkfilmredd. Særlig når vi leser artikler som denne.

For det skumle er jo ikke alt som finnes der ute, det er hva vi gjør med det.

Kommer vi til å bli som filmens roboter og reagere automatisk på alt som popper opp foran øynene våre? Kommer vi til å ha tilgang på alskens info, men mangle evnen til å skille sant fra usant, til å bruke informasjonen klokt, etisk, kritisk?

For English version, click here:

Nettstudier var løsningen for synssvake Marte Baade

Marthe ble Årets nettstudent 2010, her med juryleder Ingeborg Bø.
Marthe ble Årets nettstudent 2010, her med juryleder Ingeborg Bø.

av Torhild Slåtto

Nettstudier ble nøkkelen til utdanning og dermed til jobb for 29 år gamle Marte Baade fra Ulsteinvik. Som sterkt synshemmet elev hadde hun problemer med å følge med på videregående skole. Derfor valgte hun i stedet å studere på nett. Hun gjennomførte utdanning som skoleassistent og pedagogisk assistent med gode karakterer. I dag er hun assistent for en synshemmet elev ved Ulstein vidaregåande skule.

Assistent Marte Baade (29) gir råd og støtte. Hun kjenner situasjonen av egen erfaring. Hun satt selv i dette klasserommet da hun gikk på videregående. Med ti prosent syn på den ene øyet og fire prosent på det andre, pluss tunnelsyn på det ene øyet, kunne skoledagen være krevende. Ofte ble tempoet for raskt for henne.

Nå underviser hun i norsk, matematikk og spesialfag som mobilitet. Mobilitet handler om hvor en er, og det å kunne ta seg fram fra ett sted til et annet. Det viktigste utstyret i en del av disse timene er datamaskin med leselist. Leselista oversetter det som står på skjermen til blindeskrift. En leselist kan også bli brukt som et noteringshjelpemiddel. Det som blir skrevet på leselista kan bli overført til datamaskinen.

– Eg har også lærevanskar i tillegg til synshemminga. Når undervisninga i klasserommet gjekk for fort fram, så var det vanskeleg å få med seg alt som blei sagt. For oss synshemma er hørselen ein viktig sans. Det er lettare å få med seg det som blir sagt enn det som blir skrive ned på ei tavle.

Fra mistrivsel til suksess
Det ble ingen god skoleopplevelse for Marte Baade. Etter videregående valgte hun derfor nettstudier. Hun begynte på skoleassistent-studiet hos NKI Nettstudier høsten 2009, og fulgte opp med pedagogisk assistent og spesialpedagogikk for assistenter. Hun gjorde det så bra at hun vant prisen Årets nettstudent 2010.

21000 på nettstudier
I 2013 var det over 21 000 personer som studerte på nett hos de godkjente nettskolene. De fleste er voksne som kvalifiserer seg for arbeidslivet eller tar etter- og videreutdanning. Noen av nettstudentene og nettelevene har ulike lærevansker, sykdom eller funksjonshemminger. De vil fungere dårlig i klasserom og auditorium, men gjennomfører studiene med glans når de får studere hjemmefra. Marte Baade er et eksempel på hvordan nettstudier har ført til gode eksamener og jobb. Ett annet eksempel er 17-åringen med en vanskelig graviditet. Hun maktet ikke oppmøte på skolen, men med nettstudier hjemme og privatisteksamen fikk hun studiekompetanse og kunne fortsette med utdanning.

Eksemplene på ulike behov er mange, men det er ikke gitt at studietilbudene vil finnes på nett i framtiden. De private nettskolene har per i dag et bredt spekter av studietilbud, men de står nå i fare for å miste den eneste støtten de har på statsbudsjettet, midler til utviklingsarbeid, blant annet for elever med spesielle behov. Regjeringen har kuttet denne posten i årets budsjettforslag.

Struktur med konkrete mål
Marte Baade fant en måte å lære på som var ideell for henne.
– Nettstudia gjekk heilt fint med bruk av leselist. Eg fekk 4-arar, 5-arar og 6-arar. Studiet var så utruleg godt strukturert, med tydelege læringsmål for kvar studieeinheit. Eg likte så godt formuleringa «Når du er ferdig med studieeinheit 1 skal du kunne osv.» Det var konkrete mål og fast plan å gå etter. Dette passa for meg. Tempoet og tidspunktet styrte eg sjølv, og elles følgde eg vanlege skolesemester.

Innsendingsoppgavene var godt egnet for å trekke inn egne erfaringer. Marte Baade laget en gang en oppgavebesvarelse der hun beskrev aktivitetsopplegg for synshemmede elever med bruk av goalball. Goalball er et ballspill som egner seg spesielt godt for synshemmede. Nettlæreren ble imponert.

Skreddersy
Det fine med teknologi er mulighetene det gir for spesialtilpasninger for ulike funksjonshemminger, men det må brukes pedagogisk, og her gjør nettskolene en stor innsats.

– Hele den pedagogiske grunntanken til NKI bygger på at vi prøver å tilpasse læringsinnholdet ved å skreddersy leveransen til alle de ulike målgruppene vi møter, sier adm. dir. ved NKI Nettstudier, Wenche Halvorsen.

NKI Nettstudier har i dag et utviklingsprosjekt – med statlige støttemidler 2014 – hvor de tilrettelegger nettstudier for studenter med lese- og skrivevansker, samt de som har svake norskspråklige ferdigheter. Dette gjøres ved å utvikle et digitalt bibliotek, som inneholder en orddatabase og et ordprogram. Norsk nettskole utvikler treningsprogram på nett for dyslektikere. De 21 godkjente, private nettskolene jobber daglig med undervisningsløsninger og metoder for å utvikle pedagogisk bruk av teknologi.
Marte Baade
Pedagogisk assistent ved Ulstein vidaregåande skule, Ulsteinvik, Møre og Romsdal
Utdannet seg til skoleassistent og pedagogisk assistent ved NKI Nettstudier, 2009-2010

Fakta
En leselist er en rektangulær, flat boks med en leselinje som presenterer elektronisk tekst i form av punktskrift (braille). Punktskriften dannes av små plastpinner som kan føles ved en lett berøring med fingertuppene. Pinnene skyves opp gjennom huller i overflaten på leselisten ved hjelp av såkalt piezo-elektrisk mekanikk. Leselisten brukes som regel sammen med en datamaskin og plasseres i forkant av PC-tastaturet. Listen kobles til maskinen og styres av et dataprogram som kalles en skjermleser. Sammen med skjermleseren gjør leselisten det mulig for blinde og sterkt svaksynte å få tilgang til den informasjonen andre ser på skjermen.

Fakta
21 offentlig godkjente, private nettskoler
Fikk 15,7 mill kroner i støtte til utviklingsarbeid i 2014
Statsbudsjett for 2014: Foreslår å stryke støtten

http://www.vikebladet.no/nyhende/article283626.ece

Hvor er innovasjonen i utdanningsdebatten?

I Norge har debatten om bruk av teknologi i skolen bølget fram og tilbake i et heller trangt farvann mellom to ytterpunkter: «Fjern duppedittene og steng internettet, slik at vi kan få fokus tilbake på undervisningen», ropes det fra den ene siden. «Helt feil, barna må få full nettilgang og bruke sine egne mobile enheter, ellers blir de digitalt inkompetente sinker», hevdes det fra motsatt side. Det som sjeldnere blir utforsket er mulighetsrommet innenfor læring, hvordan teknologien faktisk kan hjelpe oss, og hvordan lærerrollen helt naturlig må endre seg i dette bildet. Langt mindre diskuterer vi hvorvidt vi er i stand til å innovere måten vi driver utdanning på, slik vi forventer innovasjon innen andre fagdisipliner og profesjoner.

av gjesteblogger Torunn Gjelsvik

Snevert undervisningsbegrep

Problemet er ikke bare at ordet undervisning fremdeles oppfattes som synonymt med at en lærer står foran en klasse og formidler fagkunnskap. Formidlingen blir i stor grad også oppfattet som en uunnværlighet for elevene, og dermed blir bruk av teknologi i klasserommet fort et forstyrrende element. Tiden lærerne trenger til å prøve ut og integrere teknologien slik at de videreutvikler sin pedagogiske praksis fins ikke, siden dette må komme «i tillegg» til den undervisningen man driver med fra før.

Det eneste vi er enige om i den hjemlige debatten her i Norge, er at norsk skole og utdanning må bli bedre. Dessverre synes iveren etter å iverksette kvantifiserbare tiltak som vi ikke vet hvorvidt virker, stadig sterkere. Fokuset er dessuten påfallende sentrert rundt lærerne framfor de som skal lære. Får våre barn og unge virkelig en bedre og mer relevant utdanning av at alle lærere har minimum 4 i matte ut fra videregående? At lærerne er et bestemt antall timer fysisk til stede på skolen? Eller at de får flere studiepoeng på CV’en enn de allerede har? Burde vi ikke være mer opptatt av hvordan hver enkelt elev kan lære best mulig med de hjelpemidlene som fins tilgjengelig? Hvordan klasseromspedagogikken kan videreutvikles i lys av de nye mulighetene teknologien gir? Og hvordan vi best mulig kan tilrettelegge for innovasjon i hele utdanningsløpet i samarbeid med de som jobber der?

Slipp barna fri fra instruksjonslæringen

Under en studietur til California nylig besøkte jeg Denali Summit School, en skole som har gått fullstendig bort fra tavlestyrt instruksjonslæring. Ved første øyekast ser ikke læringsmiljøet så forskjellig ut fra mange av våre skoler. Det er relativt åpne klasseromslandskap med flyttbare skillevegger, elevene sitter en og en eller i grupper og jobber. Noen ligger på gulvet. Alle har lap top’er. Lærerne er til stede og beveger seg fysisk rundt i dette landskapet, men vi hører ikke at de snakker. Tiden lærerne tradisjonelt har brukt på felles gjennomgang av pensum brukes i stedet til individuell oppfølging av den enkelte og deres respektive læreplaner. De individuelle planene ligger i et nettbasert læringsmiljø som også inneholder digitale læringsressurser og oppgaver. Innholdet er organisert i «spillelister» som er strukturert i forhold til ulike fag, læreplaner og kompetansemål. Det betyr at alle elever jobber med de samme temaene og kompetansemålene, men de jobber på ulike nivåer og med ulike typer og mengder av ressurser og aktiviteter. Lærerens jobb er å følge opp den enkeltes progresjon og resultater knyttet opp mot evner og mål. Det er ikke slik at elevene aldri får forklaring på fagstoff fra lærerne lenger, men de får det i mindre grupper og når de har behov for det. Barn lærer forskjellig og har behov for ulik type hjelp og stimuli.

Nøkkelen til suksess med denne modellen ligger ikke først og fremst i bruken av teknologien, selv om den er en viktig rammefaktor. Det Denali Summit School vektlegger i tillegg, er erfaringsdeling og videreutvikling av pedagogisk praksis i samarbeid med lærerne sine. 40 dager i året bruker skolen, og altså hver enkelt lærer på dette. De har tid til det, uten at de jobber mer enn vanlige arbeidsdager. Skolen har råd til det, selv med offentlige budsjetter som ligger langt under våre. Hvorfor? Fordi de har erstattet tiden til instruksjonslæring med annen type formidling av faginnhold og bruker teknologien smart. De bruker den menneskelige lærerressursen til oppfølging, veiledning, motivasjon og tilrettelegging for den enkelte elev der denne er. Lærerne har fått frigjort verdifull tid som de kan bruke til å følge opp elevenes utvikling av kognitive ferdigheter, problemløsning og kreativitet, i tillegg til de faglige målene.

Tverrfaglighet, problemløsning og innovasjon

Stanfords egen D’School, the «Hasso Plattner Institute of Design at Stanford», er et liknende eksempel fra høyere utdanning. Denne delen av Stanford er fullstendig tverrfaglig både på student- og lærersiden. Studentene har som hovedoppgave å løse virkelige problemer gjennom en utviklings- og designprosess hvor de er nødt til å samarbeid på tvers av fagdisipliner. De skal for det første identifisere et problem som er viktig nok til at det er behov (og betalingsvillighet) for en løsning. Deretter skal de utvikle og designe en prototype som testes mot et marked. Lærerne fungerer som veiledere og sparringspartnere i prosessen, og det hele foregår i et læringsmiljø som er eksperimentelt, åpent og fleksibelt, men som også innbefatter at studentene for en stor del jobber utenfor selve skolebygningen.

Formålet med et slikt studieopplegg er ikke bare geniale oppfinnelser verden trenger, selv om studentene faktisk noen ganger også produserer slike resultater. Et vel så stort poeng er selve læringsprosessen studentene går igjennom, og måten de de løser oppgaven på. Kunnskapen finner studentene gjennom selv å søke opp relevant kunnskap, oppdage verden rundt seg, observere, lytte til andre og ikke minst gjennom å utnytte medstudenters komplementære kunnskaper og kompetanser. Lærerne får en aktiv del i denne prosessen, men har ikke først og fremst rollen som kunnskapskilde.

 Vi trenger ikke først og fremst mer eller mindre. Vi trenger annerledes.

Løsningen på skolens utfordringer er verken at lærerne må ha mer utdanning, mer kontortid eller at elevene må få begrenset tilgang til Internett. Vi trenger å innovere måten vi legger til rette for læring på ved å sette eleven i sentrum. La oss bruke teknologien til å avlaste lærerne for instruksjonsoppgaven, slik at vi frigjør tid til å tilpasse det faglige opplegget bedre til hver enkelt elev. Og etter hvert som elevene blir eldre, må vi bygge bro over fagdisiplinene og tørre å gi dem oppgaver som det ikke fins fasit til. Det er denne kompetansen et komplekst arbeids- og næringsliv i større og større grad vil etterspørre.

Torunn Gjelsvik er daglig leder for Nettstudier Norge og rektor ved Akademiet Nettstudier og Heltberg Nettstudier.