Navigate / search

Ingen vet hvordan framtidas læring ser ut. Men vi vet at den er fleksibel.

Av Torunn Gjelsvik, direktør Fleksibel utdanning Norge

Digitalisering, omstilling, livslang læring og kompetansepolitikk var høyaktuelle temaer på Arendalsuka 2018. Tematikken berører både utdanningstilbydere, bedrifter, offentlig sektor, partene i arbeidslivet og i høyeste grad også politikerne, som blir avkrevd konkrete løsninger på utfordringene vi som samfunn står overfor. En rekke debatter og arrangementer rullet og gikk gjennom hele uka der titler som kompetansetrygghet, inkludering og utenforskap, digitale ferdigheter og kapasitet, omstillingsevne og framtidens arbeidsliv gikk igjen. Fleksibel utdanning Norge arrangerte debatt med tittelen: «Livslang læring – hvem betaler?» sammen med flere av sine medlemmer, der LO, NHO, Kompetanse Norge, utdanningspolitikere og utdanningstilbydere diskuterte løsningene og hvordan regninga skal fordeles. Vi trakk bra med publikum til tross for en ikke spesielt sentral plassering på Skoleskipet Gann i Pollen, noe som vitner om at problemstillingen engasjerer. Se Facebook-live sendingen fra arrangementet her.

Fleksibel læring før og nå

Fleksibel utdanning Norge feirer i år hele 50 som medlems- og interesseorganisasjon, men opplever at vi er mer aktuelle enn noen gang. Selv om målgruppene og læringsformene har endret seg siden vi første gang oppstod som Norsk Brevskoleforbund, er ikke behovet for fleksibel læring blitt mindre. Det handler stadig om å utvide tilgangen til utdanning og å sikre inkludering og deltakelse i arbeidslivet for flest mulig av oss. Men fra å levere utdanning til en spesiell gruppe som av ulike årsaker ikke kunne følge ordinær undervisning ved et studiested, representerer våre medlemmer i dag en viktig del av løsningen på framtidens kompetansebehov. Det å sikre gode løsninger for læring på arbeidsplassen og læring gjennom hele livet er rett og slett utenkelig uten at ny teknologi og fleksible læringsformer spiller en viktig rolle.

Bedre koordinering mellom utdanning og arbeidsliv

I flere av debattene under Arendalsuka kom behovet for tettere dialog mellom utdanning og arbeidsliv opp. Vi må sikre at utdanningene er relevante for et arbeidsmarked som er i konstant endring, samtidig som arbeidsgiverne også må legge til rette for at vi lærer mens vi er i jobb. Livslang læring koster både tid og penger, men er helt nødvendig for å sikre omstilling og konkurransekraft, dette er det liten uenighet om. Men hvordan utvikle de konkrete løsningene, og hvem skal betale for gildet? Denne debatten er langt fra ferdig, men den har i alle fall startet, og Fleksibel utdanning Norge tar den videre.

Livslang læring i et internasjonalt perspektiv

Problemstillingen er i høyeste grad også aktuell internasjonalt, og Norge setter tematikken på verdenskartet gjennom konferansen ICDE Lillehammer Lifelong Learning Summit som arrangeres 11.-13. februar 2019. Her møtes akademia og arbeids- og næringsliv fra mange ulike land for å diskutere konkrete løsninger under slagordet «Lifelong learning for lifelong employability. Fleksibel utdanning Norge er en av partnerne for konferansen som arrangeres av den internasjonale medlemsorganisasjonen ICDE – International Council for Open and Distance Education i samarbeid med Høgskolen Innlandet. Både UNESCO og Commonwealth of Learning er med som internasjonale partnere, ettersom livslang læring også er nedfelt i FNs bærekraftmål nr 4: «Ensure inclusive and quality education for and promote lifelong learning». For at verden skal nå dette målet, er bruk av teknologi og fleksible læringsformer ikke bare ønskelig, men helt nødvendig. Det må til for å sikre skalerbare, kvalitetssikrete tilbud som også er bærekraftige, og her må Norge ta sin del av ansvaret. Registrer din interesse for konferansen her, og så håper jeg vi sees på Lillehammer i februar!

Nettverk i EDENs hage

av Torhild Slåtto

<strong>FuN direktør Torhild Slåtto med svenske kolleger på årets EDEN</strong>
FuN direktør Torhild Slåtto med svenske kolleger på årets EDEN

 

Å være en av 300 konferansedeltakere betyr mye ståk, mye prat og en god del sterk kaffe. Det siste gjaldt ikke minst årets EDEN-konferanse, som gikk av stabelen i italienske Genova. Halve koppen med kaffe og den andre halve med varmt vann, og det ble fortsatt sterk og god kaffe for norske smaksløker. Med sommervarme, et grønt atrium og gode pauser nettverket vi i EDENs hage.

Årets EDEN-begivenhet på konferansefronten var kanskje ganske gjennomsnittlig, men likevel var det overraskende godbiter å treffe på både i plenum og i parallellsesjoner. Sterkest visuelt inntrykk stod finnen Teemu Leinonen for. Han viste den enkleste, mest effektive og vakreste presentasjonen på skjermen. Bare vanlig Power Point, sa han, pluss en mastergrad i mediedesign og tjue års erfaring på toppen.

Blockchain-eksperten Anthony Camilleri fra Malta ledet oss inn i tanker om hvordan teknologien kan befri oss fra det meste av studieadministrasjonen. Bitcoin, forklarte han er «a digital way for people to transfer assets directly between each other». Workshop med gruppediskusjon omkring digital kompetanse og digitale læringsrom på mikro-, meso- og makronivå var også en «højdare», godt planlagt av svenske kolleger fra Mittuniversitetet, Högskolan Dalarna og Gøteborgs universitetet.

European Distance and e-Learning Network – EDEN – kan bære navnet med stolthet. De årlige konferansene gir gode vekstforhold for å vedlikeholde gamle og bygge nye nettverk. For meg ble en gammel tanke vakt til live da jeg møtte en islandsk kollega. Vi snakket om nordisk erfaringsutveksling. Skulle vi ikke etablere et nordisk nettverk for alle oss som jobber med fleksibel utdanning, et «Nordic Online Teaching and Learning Network». Vi ble litt oppglødd av tanken.

EDEN som organisasjon har samlet et betydelig nettverk av enkeltpersoner fra de 200 medlemmene i Network of Academics and Professionals, NAP. Her har 1200 personer adgang til et lukket område på nettet. Et mulighetenes nettverk, om enn tungvint med egen pålogging.

Nytt initiativ fra EDEN-president Airina Volungevičienė er å sette litt fart på «æresmedlemmene». EDEN bruker å hedre noen av sine medlemmer hvert år med å gi tittelen «EDEN Fellow» og «EDEN Senior Fellow» til personer som har ytt en innsats for organisasjonen. Kunne denne gruppa av hedrede medlemmer bidra med nye tanker og friske innspill som vitaminpiller for organisasjonen? Kanskje også som vaksine mot å bli for innadvendt? «It is always a danger to become too happy with ourselves, forgetting parts of the world around us,» som en tidligere EDEN-president, Antonio Teixeira, uttrykte det. En mindre gruppe av «fellows» skal jobbe med saken og fremme forslag til arbeidsform og agenda. Kanskje dukker det opp som en godbit på neste års konferanse?

Om innovasjonsbremser i utdanning

På et møte om innovasjon og Big Data ble jeg utfordret med følgende spørsmål: Hva er hindringene for innovasjon i utdanningssektoren?

Siden jeg nå uttaler meg på FuN-bloggen må jeg jo ile til med å si at det daglig skjer mye nytt og spennende i norsk utdanning, og at man tar sitt ansvar som kompetansebyggere alvorlig, men likevel går ikke utviklingen så fort som den trolig burde.

Så hva står i veien for virkelig radikal og digital utdanningsinnovasjon? Etter litt grubling mener jeg det skyldes utdatert kunnskapssyn og misforstått datalagringsbehov.

Selv om vi med god grunn feirer norsk edtech, har vi vel samtidig klaget en stund over at ny utdanningsteknologi støtter opp om gamle undervisningsmetoder snarere enn å inspirere til innovasjon. Selv nye og spenstige læremidler, som VR-universer, fremstår egentlig ganske mye som de vanlige lærebøkene, men selvsagt med uslåelig grafikk og spill-elementer. Det er likevel fortsatt ferdig informasjon inn i hodet på elevene, og øving av forhåndsbestemte ferdigheter.

Jo mer teknologi som benyttes, jo mer informasjon om elevene genereres. Hvordan de gjør oppgaver, og hvor mange. Hva de klarer og hva de ikke klarer. Datasett som skaper hodebry, særlig nå i disse GDPR-tider. Hva har vi lov til å samle på, hva kan vi bruke? Kanskje best å ikke samle noe data i det hele tatt før ungdommen er 18 og kan gi sitt informerte samtykke?

Dette kan være de to viktigste hindringene for innovasjon, og for god bruk av teknologi, i opplæring og utdanning. Et gammeldags syn på kunnskap som individets varige, personlige og kontrollerbare eie, og en like gammeldags ide om at data om læring skal knyttes til tid og individ. Eksamensvitnemål er i grunnen et greit eksempel på begge deler.

Hva om vi i stedet ser på bransjer der læring skjer kollektivt, som svar på utfordringer som dukker opp. Kompetanse, i mangel av et bedre ord, er ikke noe man har, men noe man gjør. Sammen. Å kunne er et hjelpeverb. Jeg kan gir ingen mening. Man må kunne gjøre noe.

Da blir det unødvendig å lempe personlige lærings- og kunnskapsdata i hauger oppå eleven, eller studenten. Individuelle læringsdata er ferskvare og mest interessant i læringssituasjonen. Læringsteknologi genererer personlig informasjon om hver enkelt, og det kan være meget nyttig informasjon, men da bør den strømmes. Ikke lagres for så å hentes fram ved en senere anledning, når den sannsynligvis er blitt irrelevant for læringsprosessen.

Så kan vi heller samle data vi trenger for planlegging i større perspektiv. Hvis kunnskap skal være den nye oljen (og da altså ment som nasjonal ressurs, ikke som et lukket basseng vi langsomt tapper) så må vi forvalte den som en felles ressurs. La oss gjerne generere felles data om hva vi lærer og får til i skoler og universiteter. Vi som samfunn betaler for denne luksusen, og bør eie slike data. Men la det nå være data som beskriver vår kollektive kompetanse i et gitt øyeblikk, ikke en slags Sankt-Petersk protokoll som dunkes i hodet på den enkelte student.

Med hverandrevurdering for demokratiet

Av: Kari Olstad

Det lyder litt svulstig, men er slett ikke flåsete ment, og jeg tror faktisk at en effekt av systematisk hverandrevurdering i utdanning kan være styrket ytringsfrihet og likestilling og demokrati, som i dag lider under internettrolling og geriljadebatteknikk.

På engelsk kaller de det ofte peer review. Vi har prøvd oss med kameratvurdering. Og hverandrevurdering. Uansett hva vi kaller det; vi snakker om vurdering av tekst (gjerne utvidet tekstbegrep) og tilbakemelding på samme mellom to som i denne konteksten er å regne som likeverdige. Sånn omtrent.

Selv i førsteklasse finnes det hverandrevurderingspedagogikk, som POS (prosessorientert skriving) der elevene tilbakemelder på tekster som kan være muntlige, skriftlige, visuelle eller multimediale. De klarer å forholde seg til både vurderingskriterier og åpen kommunikasjon, disse meterhøye skapningene.

Oppover i studieløpet utvider og utvikler man repertoaret, og det finnes mange metoder, tips og triks for å få dette til å fungere slik at det fremmer læring og forståelse både hos den som vurderer og den som vurderes. Det kan være litt delikat å gi tilbakemelding på andres arbeid. Jeg deltok i et nettstudium der deltagerne stort sett var lærere, og man skulle tro vi alle var profesjonelle tilbakemeldere, men når vi skulle vurdere våre «likemenn», da ble det nokså pjuskete greier. Vi ble usikre på kriteriene -er det ikke like sannsynlig at det er jeg som har misforstått som min eminente kollega hvis arbeid jeg ikke får til å henge i hop? Det var ikke prosessen med å vurdere studentarbeider som var fremmed, det var konteksten.

Derfor tenker jeg at hverandrevurdering handler om holdninger like mye som teknikk. At det å gi og få tilbakemelding er en god ting. At det ikke handler om kritikk. Og at det å bli invitert inn i andres tekst er å møte noen som har turt å gjøre seg sårbar -det tar man imot med respekt.

Og dermed er jeg kommet fram til mitt poeng:

Hvis vi lærer, virkelig får det under huden, å gi tilbakemelding til andre på en ærlig og konstruktiv måte. Hvis vi blir vant til å få tilbakemelding, både klønete og velformulert, blir vant til å kjenne på hva det gjør med oss, da blir vi kanskje også bedre på å håndtere dette sosiale internettet versjon 2.0, og 3.0 og alle kommende heltall og desimaler. Jeg tror ikke det får trollene til å sprekke, men det burde hindre dem i å formere seg noe særlig.

Tenker jeg. Velkommen til å hverandrevurdere blogginnlegget. Eller kom på FuNKon og få en praktisk og faglig tilnærming til temaet.

Fråversgrense på ein sommardag

Eit mottrekk til «venne seg til arbeidsliv»-argumentet er dei sterke endringar vi ser i arbeidslivet. Jobben vert gjort heime, på reise, på kafé og ofte med fleksible tidsrammer.

Truleg er det riktig å gi elevane eit visst spelerom, ikkje stengja dei inne i eit klasserom i eit bestemt tal timar for dagen.
Truleg er det riktig å gi elevane eit visst spelerom, ikkje stengja dei inne i eit klasserom i eit bestemt tal timar for dagen.

Fråversgrensa er ein suksess. Fråveret i vidaregåande skole går ned, melder kunnskapsministeren midt i ferietida. 40 prosent nedgang når det gjeld heile dagar, og 33 prosent nedgang for timar. Slike tal er kraftig skyts i diskusjonen om ja eller nei til fråversgrense. Regjeringa vil nok stå på ei slik grense også til hausten. Sjølv om skolen er litt langt bak i hovudet for dei fleste nå, blir det fort haust att med nye rundar omkring fråver.
Aftenposten er raskt ute på leiarplass med kort og konsis melding, Fraværsgrensen må bestå. Leiarskribenten trekkjer arbeidslivs-kortet. Elevane må ha same disiplin som tilsette, dei må stilla på jobb kvar dag. Elevorganisasjonen vil ha bort grensa. Dei vil i staden ha ein spennande skole som engasjerer.
Det høyrest fornuftig ut at elevar skal læra å vera arbeidstakarar. Stå opp om morgonen, gå på jobb og gjera si plikt. Men åra på vidaregåande skole er ikkje arbeidsliv. Det er skoleliv og ungdomstid. Det er førebuing til vaksenliv og arbeidsliv. Kanskje bør vilkåra vera annleis enn for vaksne arbeidstakarar? Dei unge skal læra, utforska, prøva ut, orientera seg og i det heile tatt utvikla seg . Truleg er det riktig å gi dei eit visst spelerom, ikkje stengja dei inne i eit klasserom i eit bestemt tal timar for dagen. Slapphet eller skoletrøtthet er berre ein av mange grunnar til at elevar ikkje stiller til time. Ei av dei som er inne i fråversregimet for vidaregåande skole, er Maya på 17 år. Ho uttaler seg på eigne vegner på Si;D: «Hva med å la alle disse forskjellige typene elever, med forskjellige læringsprosesser og forskjellige mål, få lov til å møte opp til prøven og få muligheter til å ta den uten å få stryk på grunn av hvordan de har studert?»
Som motvekt mot dette kan vi føra opp samfunnskostnadene ved å driva vidaregåande skole. Har du fått ein plass, kostar det samfunnet ein god del kroner i året. Bør ikkje eleven då vera til stades og gjera seg nytte av plassen?
Eit mottrekk til arbeidslivsargumentet er også dei sterke endringar vi ser i arbeidslivet. Jobben vert gjort heime, på reise, på kafé og ofte med fleksible tidsrammer.
Kva vart så konklusjonen? Som alltid, saka kan sjåast frå fleire sider. Uansett, ikkje gløym å høyra på dei unge sjølve, dei som har skoen på. La oss ta inn over oss at samfunnet er sterkt endra sidan 50-åringane var skoleelevar på yrkesskole og gymnas. Læringsprosessane er endra, tilgangen på kunnskap er enorm, og skolen strever med å ta konsekvensen av det. Vi treng skoleutvikling snarare enn grenser.
Torhild Slåtto

Robotene kommer -sett på kaffen!

Av: Kari Olstad

Jeg synes stadig jeg får presentert skrekk-scenarier om hvordan robotene skal komme og ta over jobbene våre. Jeg sier bare: «vær så god!», de fleste har vel i sin arbeidsdag nok av trøtte oppgaver de gjerne skulle delegert videre.

Jeg er så heldig å få være med i et nettverk som heter Girl Geek Dinner. Det er et ganske uformelt nettverk der teknologiinteresserte jenter og damer av alle slag møtes for å nettverke, og så er det et faglig program. I går var vi på AVO conslulting i Oslo. Et firma som driver robotutvikling. Av bygg-selv-roboter. Vi ble invitert til å bygge vår egen robot.

Noen trodde nok de skulle bygge en fysisk liten figur, men de fleste roboter lever tross alt inni PC-en din. Eller i skyen. Hos AVO blir robotene født i et program kalt Blue Prism, et slags drag-n-drop, boksebasert system der eieren i et ganske forståelig grensesnitt kan programmere roboten sin.

På en drøy time lærte vi vår robot å åpne en browser, logge seg inn i Gmail og hente ut titlene fra emnefeltet. Ikke en operasjon egnet til å vekke beundring hos drevne epostbrukere, men ganske spennende at vi med minimalt med instruksjon klarte å lære roboten vår opp til å utføre en rutineoperasjon som ville kostet meg 42 tastetrykk (hvis vi tenker et passord med 8 tegn, hvorav to versaler eller spesialtegn). Det var fantastisk gøy å se boten utføre handlingen automatisk og riktig igjen og igjen. Litt magisk. Jeg følte meg som en seksåring som leser sin første setning. Eller en sekstiåring som lager sin første hyperlink.

Hvem husker sin første hyperlink? Kanskje knotete hakket ned i HTML med mystiske vinkelparenteser rundt. Og så ut av source mode, og stor stas når det virket! Nå trenger du bare å kopiere URL-en inn i tekstfeltet, og facebook (for eksempel) lager automatisk lenka di om til en flott, liten vignett.

Etter å ha prøvd Blue Prism ser jeg at vi er omtrent der med roboter også. Med ferdig programmerte funksjonsbokser kan man sette sammen den prosessen man vil ha. Fortsatt krever det litt opplæring, men snart har vi IKEA-robotene på plass. Modulbaserte for mix-n-match, og ganske enkle å montere. Så kan den få sine egne tilganger og kontoer -og gå i gang å jobbe. Vipps, har jeg fått en ny kollega.

Men kaffen er ikke til roboten. Den skal jeg drikke selv mens boten jobber.

Girl Geeks bygger bot
Girl Geeks bygger bot

Språkhopping, blockchain-teknologi og spill er nye innovative trender i utdanning

av Torhild Slåtto

Raske overganger fra et språk til et annet i undervisning og gruppearbeid er en trend. «Translanguaging» kalles det. Dette er ett av ti områder hvor det skjer innovasjon på utdanningsfeltet, og hvor innovasjonen er i ferd med å få fotfeste, heter det i en fersk rapport fra Open University i Storbritannia og National Institute of Education i Singapore. Trendene er tydelige, men har likevel ikke har fått noen avgjørende innflytelse på undervisningen ennå, heter det i rapporten.

Den 47 sider lange rapporten er ganske lettlest og gjør rede for de innovasjonstrendene en har identifisert på utdanningsfeltet. Begrepene som brukes er ikke alltid så enkle å oversette til norsk. Dermed må jeg benytte meg av «språkhopping» i denne bloggen. Jeg tar en rask gjennomgang av trendene for å gi en smakebit på det britene og Singapore-instituttet har funnet ut. Ellers finner du rapporten her: http://www.open.ac.uk/blogs/innovating/?p=3

«Translanguaging» er en slags “språkhopping”, det er fleksibel og uanstrengt veksling mellom språk. Pedagogiske strategier benytter språkkompetansen hos tospråklige studenter, for eksempel ved å organisere internasjonalt samarbeid, søke på nettet på flere språk, og benytte et bredt spekter av online-grupper og nettressurser.

Læring ved hjelp av spill
Spill kan gjøre læring morsomt, interaktivt og stimulende. ‘Lemonade Stand’ var et spill på 1970-tallet som engasjerte barn med å prissette, avertere, kjøpe og selge brus. Det drives innovasjon på slike, såkalte «serious games», spillifisering og spillpåvirket læring. Dette er en tydelig trend i dag, ifølge rapporten.

«Productive failure»
Det drives også innovasjon på det rapporten omtaler som «productive failure». Studentene får prøve seg på å løse problemer uten hjelp i starten. Underviseren kommer inn først når studentene har strevd med problemet en stund.

 «Design thinking»
Studentene lærer ut fra et designperspektiv, der de skal finne løsninger med bestemte målgrupper for øye.

Formative analyser
Denne trenden er å bruke dataanalyser for å støtte studentene mer individuelt i deres læringsprosess.

Læring gjennom sosiale medier
Det skjer som vi vet mye uformell læring gjennom sosiale medier. En trend er å drive innovasjon i bruk av sosiale medier i undervisning, hvor det legges vekt på at studentene skal lære seg å håndtere mediene på en mer avansert måte, og de skal lære å utvise kildekritikk.

«Teachback»
Lære videre til andre det en selv har lært er også et område hvor det drives innovasjon, ifølge rapporten. Studentene blir satt til å forklare for hverandre, og dette kan gjøres på mange ulike måter. Her trengs utprøving og piloter.

Å lære for framtida
Denne trenden konsentrerer seg om ferdigheter som å lære seg å lære. I framtida må en tilegne seg ferdigheter som gjør en i stand til å mestre et usikkert liv og komplekse arbeidsforhold.

Å lære av (alle) andre
Det er en trend at en åpner kurs og prosjekter for mange flere enn de som opprinnelig skal være med. En inviterer med eksterne fordi dette kan gi tilgang til verdifull kunnskap og meningsveksling. Amatører og eksperter utveksler ideer, diskuterer innhold og løser problemer.

“Blockchain for learning”
Det er også en trend at en ønsker å samle ferdigheter og erfaringer hos den enkelte på et sikkert sted. «Blockchain»-teknologi gir mulighet til å registrere ens meritter, for eksempel eksamensresultatrt, i en digital kjede av hendelser.

Var dette de ti trendene du ville ha satt opp? Stemmer dette med det som skjer i Norge? Jeg inviterer til innlegg og diskusjon

Innovasjon: Få ting til å skje

Av: Kari Olstad

I våres ble FuN presentert for en spennende nyhet. I samarbeid med Peace Innovation Lab fra Stanford University, skulle det opprettes en innovasjonslab her i Oslo. FuN var ønsket inn som representant for utdanningsinstitusjonene. Vi var usikre på hva en sånn innovasjonslab er. Skulle det være et nettverk? En klubb? Et kurs? Barnet fikk etter hvert navnet Open Innovation Lab of Norway, og FuN valgte å bli med.

Stanford samarbeider med innovasjonslabber i en rekke land. Ideen er at gjennom å skape verdier sammen legges grunnlag for fred. Å skape verdier, og å innovere, er en handlig og en vane som må trenes inn, og derfor arrangeres det workshopper. FuN har deltatt på workshoppene sammen med BI, Partnership for Change, Agder Energi, ISS, NAV, Nortura, Center for Creative Leadership, Norwegian, Storebrand, Statens Innkrevingssentral og X2.

Det skal innrømmes at det har vært litt tåkevandring: Sitt i grupper og finn på samarbeidsprosjekter, øv på å finne minste verdiskapende handling, forsøk å sette den ut i livet i løpet av 15 minutter! Det virker både litt fjernt og litt skremmende. Men øvelse gjør mester, og nettverket begynner å ta form. Nå er vi klare for å involvere flere. Gjerne mange. Vi har tro på et sterkt innovasjonsnettverk som kan dele og som kan få ting til å skje både i institusjonene og i samfunnet. Vi ønsker derfor i første omgang å knytte oss til en fast innovasjonskontakt fra alle våre medlemmer. Er du en av innovasjonsoptimistene ved din institusjon, eller vet du om noen som er interessert i å dele informasjon og ideer? Ta kontakt med FuNs Kari Olstad.

En ting vi har lært dette halvåret er at innovasjon kjennetegnes av handling. Vår akkurat nå viktigste og mest umiddelbare handling er å arrangere konferansen FuNKon16 i samarbeid med BI2020, der innovasjon er hovedtema. Selvsagt har vi invitert Truls Berg, initiativtager og leder av arbeidet med Open Innovation Lab of Norway. Truls beskriver seg selv som seriegrunder, skribent og fremtidsoptimist. Han vil holde et innlegg om Open Innovation Lab of Norway, svare på spørsmål og være tilgjengelig for prat og nettverking gjennom hele konferansen.

Ny glanstid for fylkeskommunen?

Fylkeskommunen får ei forsterka rolle som samfunnsutviklar frå 2020, lova statssekretær Grete Ellingsen i Kommunaldepartementet.
Fylkeskommunen får ei forsterka rolle som samfunnsutviklar frå 2020, lova statssekretær Grete Ellingsen i Kommunaldepartementet.

av Torhild Slåtto
Fylkeskommunen får ei forsterka rolle som samfunnsutviklar frå 2020, lova statssekretær Grete Ellingsen på temakonferansen om kompetansepolitisk strategi i Bergen på onsdag (29.juni). Dei får ansvar i kompetansepolitikken, blant anna skal dei halda oversikt over behova for kompetanse hos bedrifter og etatar i eigen region. Kor mange ingeniørar trengst i Trøndelag? Kor mange sjukepleiarar i Oslo? Samtidig må dei sørgja for at det er tilstrekkeleg tilgang på kompetanse i arbeidsstyrken. Det må skapast balanse mellom behov og tilgang. Nå vil sjølvsagt fylkeskommunane henta kompetanse hos kvarandre, slik dei alltid har gjort. Oslo har gjerne forsynt seg grovt av kompetente personar frå øvrige fylkeskommunar. Men kanskje vil kompetansen gå andre vegar i åra framover?

 

Kompetansepolitikk er inga lettvektar-oppgåve. Den ligg i eit trangt skjæringspunkt mellom næringspolitikk, utdanningspolitikk og regionalpolitikk. Her er det mange aktørar i sving, mellom anna høgare utdanningsinstitusjonar, som har ei sjølvstendige stilling, og som er opptatt av studiekvalitet og studiepoeng. Næringslisorganisasjonane steller med bedriftene sine utfordringar, og regionråda prøver å stimulera til næringstuvikling. Partane i arbeidslivet er også med i mange samanhengar. Og mange andre aktørar.

Regionalreforma skal gi fylkeskommunane større handlingsrom og større fridom til å bestemma over pengane sine. Regjeringa har tru på at regionale utfordringar best kan løysast på regionalt nivå, heiter det. På den eine sida bør fylkeskommunane vera glade for nye oppgåver, og på den andre sida kanskje skeptiske til kompetansejobben dei får.

 

– Kva meiner du er den viktigaste føresetnaden for at fylkeskommunen skal lykkast i å skapa regional kompetanseutvikling, spør Vox etter at konferansen er over, og vi som deltok er komne vel heim att. Det er sikkert mange føresetnader for å lykkast. Eg skal berre peika på eit par av dei: Den eine er gode infrastruktursystem som gir riktig flyt av informasjon og kommunikasjon. Både internt i den enkelte fylkeskommune, men også mellom fylkeskommunane. Den andre føresetnaden er bruk av dei mulighetene som nettet gir. Bruk nettet til kommunikasjon, karrierevegleiing og utdanning, er mitt sterke råd. Det finst mykje god kompetanse på bruk av nettbaserte møter og webinarer, nettvegleiing og nettstudier hos så vel private som offentlege aktørar. Bruk denne kompetansen. Ingen grunn til å begynna med blanke ark når det alt finst rikeleg med kompetanse.

Livslang karrierevegleiing skal vera eitt av tiltaka i kompetansepolitikken. Dette vart understreka på Bergenskonferansen. Vel og bra, men per i dag er det ikkje kapasitet til karrierevegleiing for meir enn ein liten prosent av det norske folk. Ein vil heller ikkje komma opp i den nødvendige kapasiteten, før ein satsar sterkt på nettbasert vegleiing. I NOU 2016:7 «Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn» ligg det også eit klart råd om å byggja opp nettbasert vegleiing. Det er berre å gå i gang.

Torhild Slåtto

Kunnskapsministeren løsner litt på den gordiske knuten

Dyktige nettveiledere som jobber på elevens premisser er en del av konseptet i den finske modellen.
Dyktige nettveiledere som jobber på elevens premisser er en del av konseptet i den finske modellen.

av Torhild Slåtto.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen får skryt i Dagbladets leder i første avis over nyttår. Ministeren vil åpne for at frafallselever i videregående skole kan gjenoppta skolegangen når som helst. Regelen om å fullføre i løpet av fem år, eller så måtte vente til en er 25 år for å få rett til gratis skolegang, skal oppheves. Veldig bra, men det trengs flere og mer spesialiserte tiltak for å løse opp i den gordiske knuten som frafallet i videregående skole er, påpeker Dagbladets lederskribent. Vi sier oss helt enig.

Ensomhet og psykiske problemer er blant de vanligste årsakene til at elever faller ut, ifølge elevene selv. FuN har gjentatte ganger påpekt nettopp dette, at det må finnes andre veier til eksamen enn å møte på skolen og sitte på skolebenken. Under møtet vårt på Arendalsuka i august presenterte vi en finsk løsning for frafallselever. Ved skolen Otavan Opisto i Finland hjelper de frafallselever fra hele landet. De tilbyr nettstudier med veiledere som følger opp eleven fra dag til dag, på elevens premisser. Vi anbefaler kunnskapsministeren og hans medarbeidere å se på et slikt tiltak for å hjelpe enda flere gjennom porten inn til arbeids- og samfunnsliv – som eksamen fra videregående skole i praksis ofte er. Vårt tilbud til kunnskapsministeren er å bistå til å prøve ut et slik tiltak. Mange av studietilbudet finnes. Ved å bygge opp en tettere og mer individualisert veiledning kan tiltaket settes i gang fra høsten av.

Les mer om det finske tilbudet her