Navigate / search

Om innovasjonsbremser i utdanning

På et møte om innovasjon og Big Data ble jeg utfordret med følgende spørsmål: Hva er hindringene for innovasjon i utdanningssektoren?

Siden jeg nå uttaler meg på FuN-bloggen må jeg jo ile til med å si at det daglig skjer mye nytt og spennende i norsk utdanning, og at man tar sitt ansvar som kompetansebyggere alvorlig, men likevel går ikke utviklingen så fort som den trolig burde.

Så hva står i veien for virkelig radikal og digital utdanningsinnovasjon? Etter litt grubling mener jeg det skyldes utdatert kunnskapssyn og misforstått datalagringsbehov.

Selv om vi med god grunn feirer norsk edtech, har vi vel samtidig klaget en stund over at ny utdanningsteknologi støtter opp om gamle undervisningsmetoder snarere enn å inspirere til innovasjon. Selv nye og spenstige læremidler, som VR-universer, fremstår egentlig ganske mye som de vanlige lærebøkene, men selvsagt med uslåelig grafikk og spill-elementer. Det er likevel fortsatt ferdig informasjon inn i hodet på elevene, og øving av forhåndsbestemte ferdigheter.

Jo mer teknologi som benyttes, jo mer informasjon om elevene genereres. Hvordan de gjør oppgaver, og hvor mange. Hva de klarer og hva de ikke klarer. Datasett som skaper hodebry, særlig nå i disse GDPR-tider. Hva har vi lov til å samle på, hva kan vi bruke? Kanskje best å ikke samle noe data i det hele tatt før ungdommen er 18 og kan gi sitt informerte samtykke?

Dette kan være de to viktigste hindringene for innovasjon, og for god bruk av teknologi, i opplæring og utdanning. Et gammeldags syn på kunnskap som individets varige, personlige og kontrollerbare eie, og en like gammeldags ide om at data om læring skal knyttes til tid og individ. Eksamensvitnemål er i grunnen et greit eksempel på begge deler.

Hva om vi i stedet ser på bransjer der læring skjer kollektivt, som svar på utfordringer som dukker opp. Kompetanse, i mangel av et bedre ord, er ikke noe man har, men noe man gjør. Sammen. Å kunne er et hjelpeverb. Jeg kan gir ingen mening. Man må kunne gjøre noe.

Da blir det unødvendig å lempe personlige lærings- og kunnskapsdata i hauger oppå eleven, eller studenten. Individuelle læringsdata er ferskvare og mest interessant i læringssituasjonen. Læringsteknologi genererer personlig informasjon om hver enkelt, og det kan være meget nyttig informasjon, men da bør den strømmes. Ikke lagres for så å hentes fram ved en senere anledning, når den sannsynligvis er blitt irrelevant for læringsprosessen.

Så kan vi heller samle data vi trenger for planlegging i større perspektiv. Hvis kunnskap skal være den nye oljen (og da altså ment som nasjonal ressurs, ikke som et lukket basseng vi langsomt tapper) så må vi forvalte den som en felles ressurs. La oss gjerne generere felles data om hva vi lærer og får til i skoler og universiteter. Vi som samfunn betaler for denne luksusen, og bør eie slike data. Men la det nå være data som beskriver vår kollektive kompetanse i et gitt øyeblikk, ikke en slags Sankt-Petersk protokoll som dunkes i hodet på den enkelte student.

Med hverandrevurdering for demokratiet

Av: Kari Olstad

Det lyder litt svulstig, men er slett ikke flåsete ment, og jeg tror faktisk at en effekt av systematisk hverandrevurdering i utdanning kan være styrket ytringsfrihet og likestilling og demokrati, som i dag lider under internettrolling og geriljadebatteknikk.

På engelsk kaller de det ofte peer review. Vi har prøvd oss med kameratvurdering. Og hverandrevurdering. Uansett hva vi kaller det; vi snakker om vurdering av tekst (gjerne utvidet tekstbegrep) og tilbakemelding på samme mellom to som i denne konteksten er å regne som likeverdige. Sånn omtrent.

Selv i førsteklasse finnes det hverandrevurderingspedagogikk, som POS (prosessorientert skriving) der elevene tilbakemelder på tekster som kan være muntlige, skriftlige, visuelle eller multimediale. De klarer å forholde seg til både vurderingskriterier og åpen kommunikasjon, disse meterhøye skapningene.

Oppover i studieløpet utvider og utvikler man repertoaret, og det finnes mange metoder, tips og triks for å få dette til å fungere slik at det fremmer læring og forståelse både hos den som vurderer og den som vurderes. Det kan være litt delikat å gi tilbakemelding på andres arbeid. Jeg deltok i et nettstudium der deltagerne stort sett var lærere, og man skulle tro vi alle var profesjonelle tilbakemeldere, men når vi skulle vurdere våre «likemenn», da ble det nokså pjuskete greier. Vi ble usikre på kriteriene -er det ikke like sannsynlig at det er jeg som har misforstått som min eminente kollega hvis arbeid jeg ikke får til å henge i hop? Det var ikke prosessen med å vurdere studentarbeider som var fremmed, det var konteksten.

Derfor tenker jeg at hverandrevurdering handler om holdninger like mye som teknikk. At det å gi og få tilbakemelding er en god ting. At det ikke handler om kritikk. Og at det å bli invitert inn i andres tekst er å møte noen som har turt å gjøre seg sårbar -det tar man imot med respekt.

Og dermed er jeg kommet fram til mitt poeng:

Hvis vi lærer, virkelig får det under huden, å gi tilbakemelding til andre på en ærlig og konstruktiv måte. Hvis vi blir vant til å få tilbakemelding, både klønete og velformulert, blir vant til å kjenne på hva det gjør med oss, da blir vi kanskje også bedre på å håndtere dette sosiale internettet versjon 2.0, og 3.0 og alle kommende heltall og desimaler. Jeg tror ikke det får trollene til å sprekke, men det burde hindre dem i å formere seg noe særlig.

Tenker jeg. Velkommen til å hverandrevurdere blogginnlegget. Eller kom på FuNKon og få en praktisk og faglig tilnærming til temaet.

My first GDC

With accreditation as both press and Project Partner for Game Hub Scandinavia, I was really excited to attend my first Game Developers Conference in downtown, San Francisco, this spring.
 Here you’ll find the world’s largest gathering of game developers. And it isn’t really a media-friendly event, unlike E3 in Los Angeles, which is all about news for players and press. GDC is a place for game developers to share and learn. All twenty-six thousand of them.

Text and photos Ebba Køber

Editor at FuN and Project Partner in Game Hub Scandinavia

So how do you orient yourself at this gigantic arena? In a civilized society, there are rules and codes, and GDC is no exception. There are online guides and tips for how to survive the three-day event. And they don’t all say the same things. GDC is packed with virtual reality innovation, summits, tutorials, boot camps, developer days, round-tables, fun-filled interactive spaces and exciting parties and events. 
Some say GDC is all about networking, others think the lectures are the core of the show. And some even say it is the parties that are most important.

I was immediately invited into an indie-party, on my first night, on my way to the hotel. I took the opportunity to learn how this works. There were a lot of developers (even some award winning Norwegians), a keg of beer and computers for looking at games. After a couple of beers, I had to throw in the towel and check into the hotel. With a couple of business cards in my pockets, already feeling into the experience.

NEW GAMES AND ACCOLADES

An important part of the event is the presentation of new games, indie- and others, and there are also awards. 
IGF and Game Choice Awards Winners: The 18th Annual IGF Awards honoured and awarded over $50,000 in prize money to the most innovative and brightest developers in indie game development. Headlining the notable winners, ‘Her Story’ (Sam Barlow) received the Seumas McNally Grand Prize.

The 16th Annual Game Developers Choice Awards celebrated the industry’s best games and developers. ‘Witcher 3: Wild Hunt’ (Project RED) won top honours with Game of the Year and also received the Best Technology award. ‘Her Story’ (Sam Barlow) took home the Innovation Award, Best Narrative, and Best Handheld/Mobile Game accolades.

MEETINGS AND NETWORKING

As a Norwegian GHS partner, I was proud of the Norwegian developers participating at GDC. They won both Honourable Mentions and First Prizes at the GDC Play. I also had good meetings and talks while arranging a mixer with Scandinavian industry representatives and The Norwegian Consulate General. Together we attended the Nordic party, which is a very popular event, thanks to our friends at Game Hub Scandinavia.

The keynote speaker at our Norwegian FuNKon15 conference last year, Starr Long, from Portalarium was giving a talk at GDC.

THE WORLD OF VIRTUAL REALITY

This year the big focus was on VR and exciting new ways to use it in games. VRDC 2016 went on at the same time as GDC.
 In the expo area, people were queuing up to check out the newest edition of the Oculus Rift VR-mask. As press, I luckily didn’t have to stand in line and was brought into a dark room for testing.

In the picture, you see me trying out the newest Oculus Rift. It was a really new experience for the senses. With gloves, we could play tennis, light matches and build castles.

No one looks cool in a VR-mask – or do they?

LAST IMPRESSIONS

In the end, my impression of this massive event is that this is a place for sharing and learning, and those game developers have kept a playful indie approach to the industry, which I hope will continue in the years to come.

Stortingsmeldingen om utenforskap: Skal satse på nettbasert lavterskeltilbud

Bildet: «Fra utenforskap til en ny sjanse»
Bildet: «Fra utenforskap til en ny sjanse»

En ny stortingsmelding kommer opp på skjermen fredag 19. februar. Den har vært varslet lenge. Overskriften på forsiden er lovende «Fra utenforskap til ny sjanse — Samordnet innsats for voksnes læring». Det kongelige kunnskapsdepartement har talt. Jeg er spent. I innledningen leser jeg at «Utenforskap i betydningen av å stå utenfor arbeidsliv og utdanning, har store omkostninger for den enkelte og for samfunnet.» Ja, og de som befinner seg i utenforskapet skal staten nå rekke en hjelpende hånd. Det lyser gjennom hele meldingen: Utdanning og opplæring er nøklene vi må bruke for å åpne døra som fører ut av utenforskapet og inn til en jobb.

«Regjeringens ambisjon er å utvikle et kunnskapssamfunn». Ja! Takk og pris for at regjeringen vil satse. Det var på tide. Men forventingsbobla sprekker. I siste kapittel står det svart på kvitt at det er satt av 52 millioner kroner til de nye tiltakene i 2016. Opp som ei løve og ned som en skinnfell? Norge har 400 000-500 000 personer som er for dårlig til å lese og regne, ifølge den samme meldingen. En god del av dem står utenfor arbeidslivet. Til sammenlikning ble det bevilget 400 millioner til grundere og innovasjon for noen måneder siden.

Banebrytende
Lite penger til tross, meldingen har et klart banebrytende trekk, sett fra ståstedet til en som jobber i Fleksibel utdanning Norge. Ordet «nettbasert» står skrevet 28 ganger, de fleste gangene gjelder det nettbasert opplæring. Opplæring kan skje på mange ulike arenaer, og nettbasert er en av mulighetene. Det er blant annet snakk om å utvikle «et nettbasert lavterskeltilbud for voksne med svake grunnleggende ferdigheter». Flott. Jeg tenker kjapt at her er en jobb å gjøre for FuNs medlemmer. Deres nettpedagogiske spisskompetanse og solide erfaringer fra nettundervisning vil være av stor verdi. Jeg leser videre, og oppdager at oppdraget med det nettbaserte lavterskeltilbudet allerede er utdelt. Vox har fått i oppdrag å utvikle «et nettbasert lavterskeltilbud for voksne med svake grunnleggende ferdigheter» (kapittel 9.1.2). Mye av jobben som beskrives i stortingsmeldingen vil tydeligvis hvile på Vox. Vox skal lage et kartleggingsverktøy for grunnleggende ferdigheter, og Vox skal også «utvikle forsøk med forberedende voksenopplæring», og videre «utvikle forsøk med modulstrukturert opplæring innenfor utvalgte utdanningsprogrammer i fag- og yrkesopplæringen».

Gjennomslag
Med et så klart gjennomslag for nettbaserte utdanningstilbud og digitale læringsressurser for personer med manglende utdanningsgrunnlag forventer jeg at eksisterende kompetanse på feltet skal hentes inn. Jeg håper og tror at det vil skje. Vox vil neppe gå over bekken etter vann, men bruke ressurser som allerede finnes for å lykkes med både nettbasert «lavterskeltilbud» og nettbasert «modulstrukturert opplæring for voksne». Jeg bare nevner at alle de fylkeskommunale nettskolene og mange av de godkjente nettskolene har tilbud på videregående skole-nivå. De kan mye om voksne som utdanner seg nettbasert. Er det ikke også smart å la den som er motivert og klar få kjøre i gang allerede nå. Ikke alle trenger å vente på lavterskeltilbudet. De kan bruke de nettbaserte tilbudene som allerede finnes. Jo raskere de kommer i gang, jo bedre.
Torhild Slåtto

Kunnskapsministeren løsner litt på den gordiske knuten

Dyktige nettveiledere som jobber på elevens premisser er en del av konseptet i den finske modellen.
Dyktige nettveiledere som jobber på elevens premisser er en del av konseptet i den finske modellen.

av Torhild Slåtto.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen får skryt i Dagbladets leder i første avis over nyttår. Ministeren vil åpne for at frafallselever i videregående skole kan gjenoppta skolegangen når som helst. Regelen om å fullføre i løpet av fem år, eller så måtte vente til en er 25 år for å få rett til gratis skolegang, skal oppheves. Veldig bra, men det trengs flere og mer spesialiserte tiltak for å løse opp i den gordiske knuten som frafallet i videregående skole er, påpeker Dagbladets lederskribent. Vi sier oss helt enig.

Ensomhet og psykiske problemer er blant de vanligste årsakene til at elever faller ut, ifølge elevene selv. FuN har gjentatte ganger påpekt nettopp dette, at det må finnes andre veier til eksamen enn å møte på skolen og sitte på skolebenken. Under møtet vårt på Arendalsuka i august presenterte vi en finsk løsning for frafallselever. Ved skolen Otavan Opisto i Finland hjelper de frafallselever fra hele landet. De tilbyr nettstudier med veiledere som følger opp eleven fra dag til dag, på elevens premisser. Vi anbefaler kunnskapsministeren og hans medarbeidere å se på et slikt tiltak for å hjelpe enda flere gjennom porten inn til arbeids- og samfunnsliv – som eksamen fra videregående skole i praksis ofte er. Vårt tilbud til kunnskapsministeren er å bistå til å prøve ut et slik tiltak. Mange av studietilbudet finnes. Ved å bygge opp en tettere og mer individualisert veiledning kan tiltaket settes i gang fra høsten av.

Les mer om det finske tilbudet her

Nettstudier var løsningen for synssvake Marte Baade

Marthe ble Årets nettstudent 2010, her med juryleder Ingeborg Bø.
Marthe ble Årets nettstudent 2010, her med juryleder Ingeborg Bø.

av Torhild Slåtto

Nettstudier ble nøkkelen til utdanning og dermed til jobb for 29 år gamle Marte Baade fra Ulsteinvik. Som sterkt synshemmet elev hadde hun problemer med å følge med på videregående skole. Derfor valgte hun i stedet å studere på nett. Hun gjennomførte utdanning som skoleassistent og pedagogisk assistent med gode karakterer. I dag er hun assistent for en synshemmet elev ved Ulstein vidaregåande skule.

Assistent Marte Baade (29) gir råd og støtte. Hun kjenner situasjonen av egen erfaring. Hun satt selv i dette klasserommet da hun gikk på videregående. Med ti prosent syn på den ene øyet og fire prosent på det andre, pluss tunnelsyn på det ene øyet, kunne skoledagen være krevende. Ofte ble tempoet for raskt for henne.

Nå underviser hun i norsk, matematikk og spesialfag som mobilitet. Mobilitet handler om hvor en er, og det å kunne ta seg fram fra ett sted til et annet. Det viktigste utstyret i en del av disse timene er datamaskin med leselist. Leselista oversetter det som står på skjermen til blindeskrift. En leselist kan også bli brukt som et noteringshjelpemiddel. Det som blir skrevet på leselista kan bli overført til datamaskinen.

– Eg har også lærevanskar i tillegg til synshemminga. Når undervisninga i klasserommet gjekk for fort fram, så var det vanskeleg å få med seg alt som blei sagt. For oss synshemma er hørselen ein viktig sans. Det er lettare å få med seg det som blir sagt enn det som blir skrive ned på ei tavle.

Fra mistrivsel til suksess
Det ble ingen god skoleopplevelse for Marte Baade. Etter videregående valgte hun derfor nettstudier. Hun begynte på skoleassistent-studiet hos NKI Nettstudier høsten 2009, og fulgte opp med pedagogisk assistent og spesialpedagogikk for assistenter. Hun gjorde det så bra at hun vant prisen Årets nettstudent 2010.

21000 på nettstudier
I 2013 var det over 21 000 personer som studerte på nett hos de godkjente nettskolene. De fleste er voksne som kvalifiserer seg for arbeidslivet eller tar etter- og videreutdanning. Noen av nettstudentene og nettelevene har ulike lærevansker, sykdom eller funksjonshemminger. De vil fungere dårlig i klasserom og auditorium, men gjennomfører studiene med glans når de får studere hjemmefra. Marte Baade er et eksempel på hvordan nettstudier har ført til gode eksamener og jobb. Ett annet eksempel er 17-åringen med en vanskelig graviditet. Hun maktet ikke oppmøte på skolen, men med nettstudier hjemme og privatisteksamen fikk hun studiekompetanse og kunne fortsette med utdanning.

Eksemplene på ulike behov er mange, men det er ikke gitt at studietilbudene vil finnes på nett i framtiden. De private nettskolene har per i dag et bredt spekter av studietilbud, men de står nå i fare for å miste den eneste støtten de har på statsbudsjettet, midler til utviklingsarbeid, blant annet for elever med spesielle behov. Regjeringen har kuttet denne posten i årets budsjettforslag.

Struktur med konkrete mål
Marte Baade fant en måte å lære på som var ideell for henne.
– Nettstudia gjekk heilt fint med bruk av leselist. Eg fekk 4-arar, 5-arar og 6-arar. Studiet var så utruleg godt strukturert, med tydelege læringsmål for kvar studieeinheit. Eg likte så godt formuleringa «Når du er ferdig med studieeinheit 1 skal du kunne osv.» Det var konkrete mål og fast plan å gå etter. Dette passa for meg. Tempoet og tidspunktet styrte eg sjølv, og elles følgde eg vanlege skolesemester.

Innsendingsoppgavene var godt egnet for å trekke inn egne erfaringer. Marte Baade laget en gang en oppgavebesvarelse der hun beskrev aktivitetsopplegg for synshemmede elever med bruk av goalball. Goalball er et ballspill som egner seg spesielt godt for synshemmede. Nettlæreren ble imponert.

Skreddersy
Det fine med teknologi er mulighetene det gir for spesialtilpasninger for ulike funksjonshemminger, men det må brukes pedagogisk, og her gjør nettskolene en stor innsats.

– Hele den pedagogiske grunntanken til NKI bygger på at vi prøver å tilpasse læringsinnholdet ved å skreddersy leveransen til alle de ulike målgruppene vi møter, sier adm. dir. ved NKI Nettstudier, Wenche Halvorsen.

NKI Nettstudier har i dag et utviklingsprosjekt – med statlige støttemidler 2014 – hvor de tilrettelegger nettstudier for studenter med lese- og skrivevansker, samt de som har svake norskspråklige ferdigheter. Dette gjøres ved å utvikle et digitalt bibliotek, som inneholder en orddatabase og et ordprogram. Norsk nettskole utvikler treningsprogram på nett for dyslektikere. De 21 godkjente, private nettskolene jobber daglig med undervisningsløsninger og metoder for å utvikle pedagogisk bruk av teknologi.
Marte Baade
Pedagogisk assistent ved Ulstein vidaregåande skule, Ulsteinvik, Møre og Romsdal
Utdannet seg til skoleassistent og pedagogisk assistent ved NKI Nettstudier, 2009-2010

Fakta
En leselist er en rektangulær, flat boks med en leselinje som presenterer elektronisk tekst i form av punktskrift (braille). Punktskriften dannes av små plastpinner som kan føles ved en lett berøring med fingertuppene. Pinnene skyves opp gjennom huller i overflaten på leselisten ved hjelp av såkalt piezo-elektrisk mekanikk. Leselisten brukes som regel sammen med en datamaskin og plasseres i forkant av PC-tastaturet. Listen kobles til maskinen og styres av et dataprogram som kalles en skjermleser. Sammen med skjermleseren gjør leselisten det mulig for blinde og sterkt svaksynte å få tilgang til den informasjonen andre ser på skjermen.

Fakta
21 offentlig godkjente, private nettskoler
Fikk 15,7 mill kroner i støtte til utviklingsarbeid i 2014
Statsbudsjett for 2014: Foreslår å stryke støtten

http://www.vikebladet.no/nyhende/article283626.ece

Hvor er innovasjonen i utdanningsdebatten?

I Norge har debatten om bruk av teknologi i skolen bølget fram og tilbake i et heller trangt farvann mellom to ytterpunkter: «Fjern duppedittene og steng internettet, slik at vi kan få fokus tilbake på undervisningen», ropes det fra den ene siden. «Helt feil, barna må få full nettilgang og bruke sine egne mobile enheter, ellers blir de digitalt inkompetente sinker», hevdes det fra motsatt side. Det som sjeldnere blir utforsket er mulighetsrommet innenfor læring, hvordan teknologien faktisk kan hjelpe oss, og hvordan lærerrollen helt naturlig må endre seg i dette bildet. Langt mindre diskuterer vi hvorvidt vi er i stand til å innovere måten vi driver utdanning på, slik vi forventer innovasjon innen andre fagdisipliner og profesjoner.

av gjesteblogger Torunn Gjelsvik

Snevert undervisningsbegrep

Problemet er ikke bare at ordet undervisning fremdeles oppfattes som synonymt med at en lærer står foran en klasse og formidler fagkunnskap. Formidlingen blir i stor grad også oppfattet som en uunnværlighet for elevene, og dermed blir bruk av teknologi i klasserommet fort et forstyrrende element. Tiden lærerne trenger til å prøve ut og integrere teknologien slik at de videreutvikler sin pedagogiske praksis fins ikke, siden dette må komme «i tillegg» til den undervisningen man driver med fra før.

Det eneste vi er enige om i den hjemlige debatten her i Norge, er at norsk skole og utdanning må bli bedre. Dessverre synes iveren etter å iverksette kvantifiserbare tiltak som vi ikke vet hvorvidt virker, stadig sterkere. Fokuset er dessuten påfallende sentrert rundt lærerne framfor de som skal lære. Får våre barn og unge virkelig en bedre og mer relevant utdanning av at alle lærere har minimum 4 i matte ut fra videregående? At lærerne er et bestemt antall timer fysisk til stede på skolen? Eller at de får flere studiepoeng på CV’en enn de allerede har? Burde vi ikke være mer opptatt av hvordan hver enkelt elev kan lære best mulig med de hjelpemidlene som fins tilgjengelig? Hvordan klasseromspedagogikken kan videreutvikles i lys av de nye mulighetene teknologien gir? Og hvordan vi best mulig kan tilrettelegge for innovasjon i hele utdanningsløpet i samarbeid med de som jobber der?

Slipp barna fri fra instruksjonslæringen

Under en studietur til California nylig besøkte jeg Denali Summit School, en skole som har gått fullstendig bort fra tavlestyrt instruksjonslæring. Ved første øyekast ser ikke læringsmiljøet så forskjellig ut fra mange av våre skoler. Det er relativt åpne klasseromslandskap med flyttbare skillevegger, elevene sitter en og en eller i grupper og jobber. Noen ligger på gulvet. Alle har lap top’er. Lærerne er til stede og beveger seg fysisk rundt i dette landskapet, men vi hører ikke at de snakker. Tiden lærerne tradisjonelt har brukt på felles gjennomgang av pensum brukes i stedet til individuell oppfølging av den enkelte og deres respektive læreplaner. De individuelle planene ligger i et nettbasert læringsmiljø som også inneholder digitale læringsressurser og oppgaver. Innholdet er organisert i «spillelister» som er strukturert i forhold til ulike fag, læreplaner og kompetansemål. Det betyr at alle elever jobber med de samme temaene og kompetansemålene, men de jobber på ulike nivåer og med ulike typer og mengder av ressurser og aktiviteter. Lærerens jobb er å følge opp den enkeltes progresjon og resultater knyttet opp mot evner og mål. Det er ikke slik at elevene aldri får forklaring på fagstoff fra lærerne lenger, men de får det i mindre grupper og når de har behov for det. Barn lærer forskjellig og har behov for ulik type hjelp og stimuli.

Nøkkelen til suksess med denne modellen ligger ikke først og fremst i bruken av teknologien, selv om den er en viktig rammefaktor. Det Denali Summit School vektlegger i tillegg, er erfaringsdeling og videreutvikling av pedagogisk praksis i samarbeid med lærerne sine. 40 dager i året bruker skolen, og altså hver enkelt lærer på dette. De har tid til det, uten at de jobber mer enn vanlige arbeidsdager. Skolen har råd til det, selv med offentlige budsjetter som ligger langt under våre. Hvorfor? Fordi de har erstattet tiden til instruksjonslæring med annen type formidling av faginnhold og bruker teknologien smart. De bruker den menneskelige lærerressursen til oppfølging, veiledning, motivasjon og tilrettelegging for den enkelte elev der denne er. Lærerne har fått frigjort verdifull tid som de kan bruke til å følge opp elevenes utvikling av kognitive ferdigheter, problemløsning og kreativitet, i tillegg til de faglige målene.

Tverrfaglighet, problemløsning og innovasjon

Stanfords egen D’School, the «Hasso Plattner Institute of Design at Stanford», er et liknende eksempel fra høyere utdanning. Denne delen av Stanford er fullstendig tverrfaglig både på student- og lærersiden. Studentene har som hovedoppgave å løse virkelige problemer gjennom en utviklings- og designprosess hvor de er nødt til å samarbeid på tvers av fagdisipliner. De skal for det første identifisere et problem som er viktig nok til at det er behov (og betalingsvillighet) for en løsning. Deretter skal de utvikle og designe en prototype som testes mot et marked. Lærerne fungerer som veiledere og sparringspartnere i prosessen, og det hele foregår i et læringsmiljø som er eksperimentelt, åpent og fleksibelt, men som også innbefatter at studentene for en stor del jobber utenfor selve skolebygningen.

Formålet med et slikt studieopplegg er ikke bare geniale oppfinnelser verden trenger, selv om studentene faktisk noen ganger også produserer slike resultater. Et vel så stort poeng er selve læringsprosessen studentene går igjennom, og måten de de løser oppgaven på. Kunnskapen finner studentene gjennom selv å søke opp relevant kunnskap, oppdage verden rundt seg, observere, lytte til andre og ikke minst gjennom å utnytte medstudenters komplementære kunnskaper og kompetanser. Lærerne får en aktiv del i denne prosessen, men har ikke først og fremst rollen som kunnskapskilde.

 Vi trenger ikke først og fremst mer eller mindre. Vi trenger annerledes.

Løsningen på skolens utfordringer er verken at lærerne må ha mer utdanning, mer kontortid eller at elevene må få begrenset tilgang til Internett. Vi trenger å innovere måten vi legger til rette for læring på ved å sette eleven i sentrum. La oss bruke teknologien til å avlaste lærerne for instruksjonsoppgaven, slik at vi frigjør tid til å tilpasse det faglige opplegget bedre til hver enkelt elev. Og etter hvert som elevene blir eldre, må vi bygge bro over fagdisiplinene og tørre å gi dem oppgaver som det ikke fins fasit til. Det er denne kompetansen et komplekst arbeids- og næringsliv i større og større grad vil etterspørre.

Torunn Gjelsvik er daglig leder for Nettstudier Norge og rektor ved Akademiet Nettstudier og Heltberg Nettstudier.

Dysleksivennlig skole

Av Torhild Slåtto.
Spesialpedagog Eva Steffensen på Benterud skole i Lørenskog jublet over systemoppdateringen på iPhone. Hun forteller at hun satt oppe til langt på natt for å prøve ut nye funksjoner. Nå kan SMS-ene snakkes inn og sendes som lyd. Er det så viktig da? Ja, for de som sliter med at bokstavene stokker seg, og som kanskje ikke aner hvordan et ord skal skrives, er det et superverktøy. Eva Steffensen jobber med elever med dysleksi daglig. Hun vet at mange elever arbeider hardt for å få bokstaver og ord på plass og for å klare å lese i så noenlunde tempo. Da kommer teknologien inn og blir nyttige hjelpemidler. Eva Steffensen bygger det analoge og digitale sammen, i samarbeid med elevene. Vi ser et lite dokkeskap stå langs veggen, og hun forteller at det utgjør en scene, så bygger de opp scener alt etter hva de holder på med. De filmer det, og resultatet blir morsomme videosnutter som elevene kan bruke til læring, og ikke minst til repetisjon. Vi får se en videosnutt med fire små nisser. De er laget i plastelina, og i fire forskjellige farger. Det er Nisse Pluss, Nisse Minus, Nisse Ganging og Nisse Deling. De plasseres etter tur i dokkeskapet, og historien bygges opp. Når Nisse Pluss er på scenen blir det stadig flere epler rundt henne, men når Nisse Minus kommer inn, forsvinner eple for eple. Mens Nisse Ganging dobler, tredobler og firedobler antallet epler, er Nisse Deling opptatt av rettferdighet, det skal deles nøyaktig likt på alle som er til stede. Slik fabulerer læreren sammen med elevene. Ord, setninger og matematikkforståelse vokser fram, sammen med fine opplevelser.

Teknologien kan brukes til å lage levende historier hvor eleven planlegger, tegner, skriver, leser, forteller og betrakter resultatet. Vi var en nordisk gruppe på besøk hos Eva Steffensen på Benterud skole. For å vise hvordan elever med lese- og skrivevansker og kanskje også språkvansker kan jobbe, presenterte en tiåring filmen sin om planter og hvordan de er bygd opp. Med ulike tekniske hjelpemidler hadde han fått fram alle fakta, og han var selv oppleseren og skuespilleren. Resultatet var enestående. Han hadde fått kunnskap i naturfag, norsk muntlig og skriftlig, tegning, form og farge, prosjektarbeid og sikkert også mer. Inspiratoren og støtten i prosessen var Eva Steffensen.

Benterud skole er en av 17 grunnskoler og videregående skoler som er godkjent som dysleksivennlige skoler. De oppfyller bestemte kriterier, blant annet at skolen identifiserer problemene og omfanget av lese- og skrivevansker og lager en handlingsplan for dette. Nærmere ti prosent har dysleksi i svakere eller sterkere grad, og det betyr at alle skoler har elevene som vil streve mer enn andre med lesing og skriving. Dysleksivennlige skoler tar dette på alvor.

Mange lærere kan og vet lite om dysleksi og hvordan de best kan møte elever med lese- og skrivevansker. Norsk Nettskole har i samarbeid med Norsk Dysleksiforbund laget et nettbasert kurs for lærere og foresatte om dysleksi. Enkelte kommuner har sendt alle lærerne på kurset, og står dermed bedre rustet til å møte elever med lese- og skrivevansker. Hittil har 500-600 lærere gjennomgått kurset. Trolig er det et stykke igjen før en kan si at den norske skolen er godt rustet til å hjelpe barn med lese- og skrivevansker. Men 17 skoler er kommet langt.

Jeg er blitt en ivrig moocer

Av: Kari Olstad

Jeg moocer på Coursera og FutureLearn, og gleder meg til å gå løs på Canvas. Erfaringen med kvalitet så langt? Høyst varierende, fra et av de beste kurs jeg har tatt til følelsen av at jeg egentlig ikke har tid til å kaste bort så mange timer av mitt liv.

Om kvalitet skal måles etter læringsutbytte, var den beste moocen også den mest krevende. Gode videoleksjoner var supplert av omfattende skriftlig materiale, og oppnådd kunnskap ble testet underveis, ikke bare i form av selvrettende tester, men også obligatoriske skriftlige oppgaver med kameratvurdering. Meget lærerikt, men krever også en streng struktur. Tidsfristene er, og må være, fullstendig rigide. En normal norsk påskeferie var nesten nok til å velte det åtte uker lange opplegget.

Jeg vet hvor mye innsats læring krever, men jeg er ikke noe mindre glad i snarveier for det. Det får jeg i mange moocer. Korte greie videoer og skriftlige oppsummeringer på under 300 ord. Ikke-obligatorisk lærestoff hopper jeg greit over, hvis testene er så enkle at minimum er nok for å få full pott. Jeg er tidvis en lat, liten moocer, men vil skrekkelig gjerne bestå kurset.

Det er svært ressurskrevende å lage virkelig gode moocer, kurs som faktisk fører til det læringsutbytte man er ute etter. Kurs som ikke lurer deg til å tro at du har oppnådd mer enn du faktisk har. Utdanningsinstitusjoner trenger pene tall –en måte å få det på er gjennom gode studentresultater, og gode studentresultater kan du blant annet få gjennom Fjordland-moocer.

For meg er mooc ikke metoden jeg ville valgt om jeg skulle omskolere meg til noe helt nytt, eller gå i dybden på fagområder jeg har kompetanse i, men jeg synes det er en mye bedre, og ofte mer underholdende, bruk av kveldstimene enn å se på serier på Netflix.

Vi mooces!

 

Kost-nytte med store fagkonferansar?

av Torhild Slåtto. Kva får vi ut av å delta på store fagkonferansar? Kva er kost-nytte? Eg veksla eit par tankar om dette med den nyvalde styreleiaren vår, Kristin Dahl, i ein pause på den europeiske EDEN-konferansen i Zagreb sist veke. Saman med 300 andre deltok vi på mengder av foredrag, workshop-ar og posters. Eg kom heim både overfylt og tom i hovudet på same tid. Tom fordi eg kjende meg sliten av alle orda og den tettpakka informasjonen. Kanskje eit blogginnlegg kan klara tanken?

Det sterkaste inntrykket etter ein konfeanse er for meg menneska, ikkje power point-ane. Det var Maria og Isabella som snakka engasjert om det opne universitetet i Brasil. Etter 7-8 års drift når dei ut til 270 000 studentar som bur spreidt over dette enorme landet, med utdanningsbehov som nordmenn ikkje heilt kan forstå. Teknologien kjem dei til hjelp. Det var kroatiske Tomislav, som eg prata med under konferansemiddagen. Han er forskarassistent og doktorgradsstudent, tener 5000-6000 kroner i månaden, og driv ein liten vingard på fritid. Han var ein av fem som var nominert til kåringa av beste paper under konferansen. Han vann ikkje, men strålte av glede. Det var også svenske Kristoffer som arbeider med utdanning for vaksne i Karlshamn. Han er totalt avhengig av rullestol, men let ikkje det hindra han i å vera med på europeiske konferansar. Det var også foredragshaldar Jeff Haywood frå University of Edinburgh som gav oss eit interessant oversiktsbilete av «digital education» og livslang læring. Eller Grainne Conole fra universitetet i Leicester. Ho oppdaterte oss om mooc-utviklinga.  Eg nemner også den norske ambassadøren til Kroatia, som tok imot oss i ambassaden. På ein time lærte vi mykje om krig, folkeslag, politikk og næringsliv i Balkan-statane, med vekt på Kroatia. Landet har for eksempel stort overskott av ingeniørar, men få  søkjer jobb utanlands, dei vil helst vera heime. Ved å bu i Zagreb i 3-4 dagar fekk eg også ein ørliten smak av ein by eg visste nesten ingenting om. Midt i byen står det ein mektig katedral som vart påbegynt for tusen år sidan. Inngangspartiet ligg i ein utsmykkingsdivisjon som vi ikkje har i dag.

Utbyttet mitt er faktisk stort når eg tar ei oppteljing. Men det vart ikkje betalt av mi lommebok. Kva er nytta for arbeidsgjevar? Kva får arbeidsgjevarane ut av å senda tilsette til ein slik konferanse? Dei får litt betre orienterte og kanskje også inspirerte medarbeidarar, med kontaktar og nettverk som kan komma til nytte, med informasjon om prosjekt, mulige prosjektpartnerar for framtida, kanskje nye idear og ny innsikt som kan springa ut i ny aktivitet ein gong i framtida. Kva får arrangøren ut av ein slik konferanse? Det europeiske fjernundervisningsnettverket EDEN har det som ei viktig oppgåve å skapa møtestader og stimulera til nettverksbygging, og spreia kunnskap om forskning og utviklingsarbeid på feltet. Dette oppnår dei langt på veg gjennom dei årlege storestilte konferansane.

Den store vinnaren er kanskje EU, når alt kjem til alt? Europeiske fagkonferansar gir alliansebygging i det små. Auka mobililtet. Institusjonar og personar som møtest med samarbeid som fellesnemnar – og lyst og evne til å dela – gir stabilitet. Det er fredsbygging i siste instans.