Navigate / search

New blog post from our director on EPALE

facsimile
facsimile
Torhild Slåtto writes about quality in online education on the EPALE platform. She blogs about the importance of alignment between learning outcomes, learning activities av forms of assessment. She also reminds us how education from the earliest stage was based on dialogue, and that technology can help us bring back that dialogue between teacher and students and among the students.

Velkommen til årsmøte 28. april

Big Data network delt av en.wikipedia.org
Big Data network delt av en.wikipedia.org

Program finner du her: arsmøte_program2015

Det er fullt mulig å delta flere personer fra hver medlemsinstitusjon, og det er nok mange som vil ha utbytte av fagmøtedelen. I tillegg til at Nettskolen Vestfold kommer, får du møte Morten Krogh-Moe fra Sannsyn, med innlegget:

Big Data og teknologiutviklingen.
– Hva er på gang og hvordan vil dette påvirke undervisningssektoren?

FuN hørte Morten på Big Data-konferanse, og ønsket å gi medlemmene et innblikk i dette emnet de fleste av oss bare så vidt har begynt å snuse på.

Har du ikke meldt deg på ennå? Send en mail til kjendlie@fleksibelutdanning.no. Velkommen skal du være.

Ikke B-campus, men D-campus (digital og dynamisk)

Av: Torhild Slåtto

Foto: Lev Gonick (Lev Book)
Foto: Lev Gonick (Lev Book)
Jeg deler bekymringen fra Hallgeir Gammelsæter, Bente Ohnstad og Per Halse i dagens DN. Økt sentralisering av kunnskap gir fattigere regioner og et fattigere Norge, sier de. De skriver om sammenslåingen av universiteter og høgskoler, som nå dyttes fram av Kunnskapsdepartementet. Tilsvarende sammenslåinger skjedde i Danmark for flere år siden. Evalueringer viser ingen positiv effekt. Hvorfor må Norge gjøre de samme feilene som andre land? Er det så sikkert at små og halvstore høgskoler ikke kan være rike og dynamiske miljøer? Og hva med det nødvendige samspillet med næringslivet om å utvikle relevant utdanning? Det er svært mye livskraftig næringsliv andre steder enn Trondheim, Bergen og Oslo.

Men så, midt oppe i sentraliseringen og sammenslåingen, ligger digitaliseringen og lurer. Universiteter og høgskoler møter allerede sterke krav fra studenter om mer digitale læringsressurser, mer forelesninger på nett, digital eksamen! Nye måter å studere på, hvor studenten har tilgang til alt de trenger helt andre steder enn på campus. Universiteter og høgskoler blir neppe til å kjenne igjen når det har gått noen tiår. Mens Gammelsæter, Ohnstad og Halse frykter at de høgskolene som rammes av sammenslåing vil bli B-campus, er det faktisk like sannsynlig at de kan bli D-campus, digitale og dynamiske baser for en langt mer digitalisert høyere utdanning enn det en ser i dag. Campus ved de største universitetene vil gjennomgå samme endring, men kanskje store og tunge institusjoner vil trenge lenger tid til å tilpasse seg den nye digitale virkeligheten? Her kan de små og halvstore ha en fordel. Campus i Volda, Sogndal, Nesna kan bli viktige basestasjoner hvor studentene møtes for å kjenne på den gammeldagse auditoriefølelsen, eller heller for å møte det lokale næringslivet, hilse på veilederne sine, lage installasjoner eller ta en kaffe sammen. Men det meste av tida er de andre steder og jobber med studiene sine på nett, har praksis i næringslivet, tar studieopphold i utlandet og lever et mer variert studieliv enn dagens campusstudenter.

Vær smarte, dere små og halvstore høgskoler – satse på det digitale og dynamiske, og vis vei for både departement og sammenslåings-ivrige universitetsrektorer.

Den nye oljen er klar for foredling -til hva?

Foto: Abelia
Foto: Abelia

Av: Kari Olstad

«Du kan ha data uten kunnskap, men ikke kunnskap uten data», oppsummerte Abelias leder Håkon Haugli tirsdagens konferanse «Big data 2015».

Nå er både lunsjen og inntrykkene fra konferansen fordøyd, og jammen ble det mye å tenke på. For på den ene siden sitrer jeg som en liten chihuahua ved tanken på alt disse store dataene kan brukes til, men på den andre siden får jeg alltid lyst til å spille djevelens advokat.

Big data er gjerne omtalt som den nye oljen. Kristin Skogen Lund sa: «Det Norge har vært utrolig gode til , det er å ha tilgang på råvarer som man så har vært kjempegode til å foredle.» Hun nevnte eksempler som olje, vannkraft og fisk. Allerede her blir jeg litt bekymret, det finnes gode grunner til å påstå at Norge først og fremst har vært en råvareeksporterende nasjon. Å hevde at vi har bygget vår velstand på foredlingskompetanse vil være å tolke næringslivshistorien med i overkant velvillige øyne. Dessuten er det slik at naturressursene våre er noe mer eksklusive enn datamengdene. Vi bør altså bli grådig gode på denne foredlingen noe inmari svint.

Det er likevel ingen tvil om at det ligger store og spennende muligheter i de enorme mengdene med data de fleste av oss daglig legger igjen på nettet; strukturerte som ustrukturerte, ubevisst eller med vitende og vilje. På Abeliakonferansen fikk vi innspill fra folk som henter ut datasett fra all denne aktiviteten, og blant annet gjør dem om til tjenester.
Vi er ikke bare slepphendte med våre personlige og upersonlige opplysninger, vi vil dele. Hvis vi synes det tjener et overordnet mål, eller vi får en direkte fordel, er veldig mange av oss villige til å dele veldig mye informasjon om oss selv.

Data, store som små sett, kan brukes til å lage nye tjenester og forbedre eksisterende. Eksempler er medisinsk diagnosestilling og livsstiltips, automatisk trafikkregulering, tilpassede tilbud og annonser, tilpasset informasjon og smarte hus.

Av utfordringer var personvern det stadig tilbakevendende tema. Noen mente for tilbakevendende, at overdrevet fokus på personvern går på bekostning av næringsutvikling, og også utvikling av offentlige tjenester.

Hva med oss i undervisningssektoren? For oss er kanskje de store dataene mest aktuelle som grunnlag for det vi kaller «learning analytics», uten at vi nødvendigvis blir så mye klokere av det. Yngve Lindvig fra Conexus sa at læringsanalyse må bygge på en kombinasjon av datasett. Dataene kan høstes fra aktiviteter med et annet hovedformål (for eksempel ulike læringsaktiviteter på nett), fra kartleggingsprøver og gjennom tilbakemeldinger fra studenter, foreldre og lærere. Læringsanalyse er et komplisert felt, fordi læring i seg selv er så komplisert.

Høyres Heidi Nordby Lunde deltok i siste plenumssesjon, og hisset seg opp over ensrettetheten i innleggene og utvanningen av begrepet. For henne handler big data om å sette disse store datasettene sammen for å gi oss ny informasjon som vi ikke visste at vi hadde. Jeg er enig i at generelt snakk om digitale muligheter og utfordringer ikke bringer oss nærmere løsningen på mysteriet, men FuN skal forfølge temaet.

Gi flere sjansen

I dag har de fleste av oss en tilværelse på nett med alt fra banktjenester og reiseplanlegging til underholdning og kommunikasjon med venner og familie – tilgjengelig når det passer oss.
Likevel later det til å være komplett ubegripelig for noen at det også går an å ta utdanning på nett. Ordentlig utdanning. Bli noe.
I Aftenposten i dag, 19. februar, skriver LOs Gerd Kristiansen og NHOs Kristin Skogen Lund om fagskolens betydning for norsk arbeidsliv. Overskriften er «Flere bør velge fagskole». Det er en oppfordring vi slutter oss til, men vi mener samtidig at flere må få anledning til å velge fagskole.
Av landets ca 16.000 fagskolestudenter er 40 prosent over 30 år. Voksne studenter har andre utfordringer enn de unge. Blant annet har mange forpliktelser i forhold til arbeidsgiver, familie og økonomi som de ikke kan sette på vent i opptil to år for å tilegne seg den kompetansen samfunnet trenger. Skal vi få enda flere voksne til å fortsette sin utdanning, må vi legge til rette for fleksible ordninger. Det innebærer å satse på nettbasert undervisning.
Flere av våre fagskoler har allerede meget gode nettilbud, og disse er ikke et billig påheng til den stedbaserte opplæringen. God undervisning på nett krever gjennomarbeidede tekniske og pedagogiske løsninger. Dette koster penger! Resultatet av innsatsen er den kompetansen som både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, samt flere offentlige rapporter konkluderer med at Norge trenger; nå og i framtiden.
Verktøyene og kunnskapen finnes allerede. Finnes det også politisk vilje til å bruke dem godt?

Foto: Norsk olje og gass/Tom Haga
Foto: Norsk olje og gass/Tom Haga

Genier uten hjerne

Av : Kari Olstad

A brainless crowd is a scary thing. Photo by  sookie/flickr.com
A brainless crowd is a scary thing. Photo by sookie/flickr.com

Tilgang på informasjon uten evne til å bruke den kritisk kan være skummelt. Informasjon er ikke det samme som kunnskap, og med det første uten det andre blir vi kanskje litt som sci-fi-ens roboter?

Da jeg var 12, ble jeg passe vettskremt av Arnold Schwarzenegger i ‘The terminator’. Sju år senere kom oppfølgeren og jeg ble noe mindre vettskremt, men en ting var fortsatt skummelt: måten robotene skanner mennesker med blikket, og umiddelbart får opp masse informasjon om dem. Nå er det ikke lenger science fiction, det er Google glass.

Informasjon er makt, og det trenger ikke en gang være eksklusiv informasjon. Førstemann som bruker Google glass til å glitre i sosiale sammenhenger har en fordel. Ville du ikke bli smigret om noen var så interessert i deg at hun husket alt du fortalte. Ville du ikke blitt engstelig om hun også husket alt du aldri hadde fortalt?

Informasjon er i dag allment tilgjengelig. (Og da mener jeg tilgjengelig for den delen av allmenheten som bor i land der informasjonsflyt ikke aktivt saboteres av myndigheter, eller dårlig infrastruktur legger altfor mange hindringer i veien.)

Jeg hadde en gang et datakurs med en gruppe lærere (tid, sted og utdanningstrinn skal være usagt) hvorav de fleste ikke hadde noen overdreven teknisk selvtillit (for så vidt kan det samme sies om meg). Noen mente at nå som all informasjon ligger så tilgjengelig på internettet, er det liten vits å lære elevene basiskunnskaper lenger. Så jeg ga dem en utfordring: Hvem er førstemann til å finne på nettet navnet til presidenten av Barakasthan og årsaken til at USA nå har forbudt trær i alle byparker? Ingen løftet så mye som et øyebryn, langt mindre en hånd. De bare kastet seg over Google. (Og hvis du nå selv skal til å google; dette er tullball fra ende til annen, og jeg hadde regnet med å få i det minste et lite «Hæ?».)

Når vi tar en total og generell mangel på oppmerksomhet i vår daglige ferd på internett i betraktning, og legger til den naivitet de fleste av oss presenterer oss og deler stoff med, da er det på tide å bli redd. Skikkelig åttitallskrekkfilmredd. Særlig når vi leser artikler som denne.

For det skumle er jo ikke alt som finnes der ute, det er hva vi gjør med det.

Kommer vi til å bli som filmens roboter og reagere automatisk på alt som popper opp foran øynene våre? Kommer vi til å ha tilgang på alskens info, men mangle evnen til å skille sant fra usant, til å bruke informasjonen klokt, etisk, kritisk?

For English version, click here:

Brainless genius

By: Kari Olstad

A brainless crowd is a scary thing. Photo by  sookie/flickr.com
A brainless crowd is a scary thing. Photo by sookie/flickr.com

I was 12 when Arnold Schwarzenegger decided to scare the living daylight out of us with ‘The Terminator’, and old enough to not be very scared seeing ‘The Terminator II’ seven years later. Still, one thing was just as spooky in the sequel; the way the robots scan their targets and get all sorts of information about them. Today that is not science fiction anymore, it’s Google glass.

Information is power, and it doesn’t have to be exclusive. The first one to use smart glasses to sparkle at social events will have an advantage. Wouldn’t you be very flattered if a person is interested enough to remember everything you tell him? Wouldn’t you be freaked out if he also remembers all those things you didn’t tell?

Information is available to us all. (And by “us all” I am of course referring to people in countries who aren’t actively restricting access to this information or areas where infrastructure is so poor that information is unavailable for practical reasons.)

I was teaching a group of teachers (I will not say what level or country) whereof most were not very tech-savvy (neither am I, to be fair). Some of them complained that with everything so available on the internet, there would be no need for basic knowledge anymore. So I gave them a challenge: Who is the first to tell me if the name of the president of Barakasthan using the most efficient search on internet, and why has USA just banned trees in parks within all city borders? No one even raised an eye brow, much less a hand. They just went to work –and by work I mean Google. (If you plan to Google this yourself, let me save you the trouble: This is total bogus, and I was thinking it would trigger at least a small “huh?”.)

Consider this total ,and general, lack of awareness and mix it with the naivety with which we create a digital presence, and it is time to be scared again; good old fashioned eighties style horror movie scared. Especially when reading articles like these:

Because the scary thing is not what is out there, it is how we process it.

Will we be like the robots of the Terminator movies, reacting to whatever information that pops up in front of us? Have access to all kinds of information, but be unable to choose, unable to use the information wisely, to use it ethically, to use it even remotely critically?