Navigate / search

Om innovasjonsbremser i utdanning

På et møte om innovasjon og Big Data ble jeg utfordret med følgende spørsmål: Hva er hindringene for innovasjon i utdanningssektoren?

Siden jeg nå uttaler meg på FuN-bloggen må jeg jo ile til med å si at det daglig skjer mye nytt og spennende i norsk utdanning, og at man tar sitt ansvar som kompetansebyggere alvorlig, men likevel går ikke utviklingen så fort som den trolig burde.

Så hva står i veien for virkelig radikal og digital utdanningsinnovasjon? Etter litt grubling mener jeg det skyldes utdatert kunnskapssyn og misforstått datalagringsbehov.

Selv om vi med god grunn feirer norsk edtech, har vi vel samtidig klaget en stund over at ny utdanningsteknologi støtter opp om gamle undervisningsmetoder snarere enn å inspirere til innovasjon. Selv nye og spenstige læremidler, som VR-universer, fremstår egentlig ganske mye som de vanlige lærebøkene, men selvsagt med uslåelig grafikk og spill-elementer. Det er likevel fortsatt ferdig informasjon inn i hodet på elevene, og øving av forhåndsbestemte ferdigheter.

Jo mer teknologi som benyttes, jo mer informasjon om elevene genereres. Hvordan de gjør oppgaver, og hvor mange. Hva de klarer og hva de ikke klarer. Datasett som skaper hodebry, særlig nå i disse GDPR-tider. Hva har vi lov til å samle på, hva kan vi bruke? Kanskje best å ikke samle noe data i det hele tatt før ungdommen er 18 og kan gi sitt informerte samtykke?

Dette kan være de to viktigste hindringene for innovasjon, og for god bruk av teknologi, i opplæring og utdanning. Et gammeldags syn på kunnskap som individets varige, personlige og kontrollerbare eie, og en like gammeldags ide om at data om læring skal knyttes til tid og individ. Eksamensvitnemål er i grunnen et greit eksempel på begge deler.

Hva om vi i stedet ser på bransjer der læring skjer kollektivt, som svar på utfordringer som dukker opp. Kompetanse, i mangel av et bedre ord, er ikke noe man har, men noe man gjør. Sammen. Å kunne er et hjelpeverb. Jeg kan gir ingen mening. Man må kunne gjøre noe.

Da blir det unødvendig å lempe personlige lærings- og kunnskapsdata i hauger oppå eleven, eller studenten. Individuelle læringsdata er ferskvare og mest interessant i læringssituasjonen. Læringsteknologi genererer personlig informasjon om hver enkelt, og det kan være meget nyttig informasjon, men da bør den strømmes. Ikke lagres for så å hentes fram ved en senere anledning, når den sannsynligvis er blitt irrelevant for læringsprosessen.

Så kan vi heller samle data vi trenger for planlegging i større perspektiv. Hvis kunnskap skal være den nye oljen (og da altså ment som nasjonal ressurs, ikke som et lukket basseng vi langsomt tapper) så må vi forvalte den som en felles ressurs. La oss gjerne generere felles data om hva vi lærer og får til i skoler og universiteter. Vi som samfunn betaler for denne luksusen, og bør eie slike data. Men la det nå være data som beskriver vår kollektive kompetanse i et gitt øyeblikk, ikke en slags Sankt-Petersk protokoll som dunkes i hodet på den enkelte student.