Navigate / search

Hvor er innovasjonen i utdanningsdebatten

av gjesteblogger Torunn Gjelsvik

I Norge har debatten om bruk av teknologi i skolen bølget fram og tilbake i et heller trangt farvann mellom to ytterpunkter: «Fjern duppedittene og steng internettet, slik at vi kan få fokus tilbake på undervisningen», ropes det fra den ene siden. «Helt feil, barna må få full nettilgang og bruke sine egne mobile enheter, ellers blir de digitalt inkompetente sinker», hevdes det fra motsatt side. Det som sjeldnere blir utforsket er mulighetsrommet innenfor læring, hvordan teknologien faktisk kan hjelpe oss, og hvordan lærerrollen helt naturlig må endre seg i dette bildet. Langt mindre diskuterer vi hvorvidt vi er i stand til å innovere måten vi driver utdanning på, slik vi forventer innovasjon innen andre fagdisipliner og profesjoner.

Les hele artikkelen på bloggsiden

 

Hvor er innovasjonen i utdanningsdebatten?

I Norge har debatten om bruk av teknologi i skolen bølget fram og tilbake i et heller trangt farvann mellom to ytterpunkter: «Fjern duppedittene og steng internettet, slik at vi kan få fokus tilbake på undervisningen», ropes det fra den ene siden. «Helt feil, barna må få full nettilgang og bruke sine egne mobile enheter, ellers blir de digitalt inkompetente sinker», hevdes det fra motsatt side. Det som sjeldnere blir utforsket er mulighetsrommet innenfor læring, hvordan teknologien faktisk kan hjelpe oss, og hvordan lærerrollen helt naturlig må endre seg i dette bildet. Langt mindre diskuterer vi hvorvidt vi er i stand til å innovere måten vi driver utdanning på, slik vi forventer innovasjon innen andre fagdisipliner og profesjoner.

av gjesteblogger Torunn Gjelsvik

Snevert undervisningsbegrep

Problemet er ikke bare at ordet undervisning fremdeles oppfattes som synonymt med at en lærer står foran en klasse og formidler fagkunnskap. Formidlingen blir i stor grad også oppfattet som en uunnværlighet for elevene, og dermed blir bruk av teknologi i klasserommet fort et forstyrrende element. Tiden lærerne trenger til å prøve ut og integrere teknologien slik at de videreutvikler sin pedagogiske praksis fins ikke, siden dette må komme «i tillegg» til den undervisningen man driver med fra før.

Det eneste vi er enige om i den hjemlige debatten her i Norge, er at norsk skole og utdanning må bli bedre. Dessverre synes iveren etter å iverksette kvantifiserbare tiltak som vi ikke vet hvorvidt virker, stadig sterkere. Fokuset er dessuten påfallende sentrert rundt lærerne framfor de som skal lære. Får våre barn og unge virkelig en bedre og mer relevant utdanning av at alle lærere har minimum 4 i matte ut fra videregående? At lærerne er et bestemt antall timer fysisk til stede på skolen? Eller at de får flere studiepoeng på CV’en enn de allerede har? Burde vi ikke være mer opptatt av hvordan hver enkelt elev kan lære best mulig med de hjelpemidlene som fins tilgjengelig? Hvordan klasseromspedagogikken kan videreutvikles i lys av de nye mulighetene teknologien gir? Og hvordan vi best mulig kan tilrettelegge for innovasjon i hele utdanningsløpet i samarbeid med de som jobber der?

Slipp barna fri fra instruksjonslæringen

Under en studietur til California nylig besøkte jeg Denali Summit School, en skole som har gått fullstendig bort fra tavlestyrt instruksjonslæring. Ved første øyekast ser ikke læringsmiljøet så forskjellig ut fra mange av våre skoler. Det er relativt åpne klasseromslandskap med flyttbare skillevegger, elevene sitter en og en eller i grupper og jobber. Noen ligger på gulvet. Alle har lap top’er. Lærerne er til stede og beveger seg fysisk rundt i dette landskapet, men vi hører ikke at de snakker. Tiden lærerne tradisjonelt har brukt på felles gjennomgang av pensum brukes i stedet til individuell oppfølging av den enkelte og deres respektive læreplaner. De individuelle planene ligger i et nettbasert læringsmiljø som også inneholder digitale læringsressurser og oppgaver. Innholdet er organisert i «spillelister» som er strukturert i forhold til ulike fag, læreplaner og kompetansemål. Det betyr at alle elever jobber med de samme temaene og kompetansemålene, men de jobber på ulike nivåer og med ulike typer og mengder av ressurser og aktiviteter. Lærerens jobb er å følge opp den enkeltes progresjon og resultater knyttet opp mot evner og mål. Det er ikke slik at elevene aldri får forklaring på fagstoff fra lærerne lenger, men de får det i mindre grupper og når de har behov for det. Barn lærer forskjellig og har behov for ulik type hjelp og stimuli.

Nøkkelen til suksess med denne modellen ligger ikke først og fremst i bruken av teknologien, selv om den er en viktig rammefaktor. Det Denali Summit School vektlegger i tillegg, er erfaringsdeling og videreutvikling av pedagogisk praksis i samarbeid med lærerne sine. 40 dager i året bruker skolen, og altså hver enkelt lærer på dette. De har tid til det, uten at de jobber mer enn vanlige arbeidsdager. Skolen har råd til det, selv med offentlige budsjetter som ligger langt under våre. Hvorfor? Fordi de har erstattet tiden til instruksjonslæring med annen type formidling av faginnhold og bruker teknologien smart. De bruker den menneskelige lærerressursen til oppfølging, veiledning, motivasjon og tilrettelegging for den enkelte elev der denne er. Lærerne har fått frigjort verdifull tid som de kan bruke til å følge opp elevenes utvikling av kognitive ferdigheter, problemløsning og kreativitet, i tillegg til de faglige målene.

Tverrfaglighet, problemløsning og innovasjon

Stanfords egen D’School, the «Hasso Plattner Institute of Design at Stanford», er et liknende eksempel fra høyere utdanning. Denne delen av Stanford er fullstendig tverrfaglig både på student- og lærersiden. Studentene har som hovedoppgave å løse virkelige problemer gjennom en utviklings- og designprosess hvor de er nødt til å samarbeid på tvers av fagdisipliner. De skal for det første identifisere et problem som er viktig nok til at det er behov (og betalingsvillighet) for en løsning. Deretter skal de utvikle og designe en prototype som testes mot et marked. Lærerne fungerer som veiledere og sparringspartnere i prosessen, og det hele foregår i et læringsmiljø som er eksperimentelt, åpent og fleksibelt, men som også innbefatter at studentene for en stor del jobber utenfor selve skolebygningen.

Formålet med et slikt studieopplegg er ikke bare geniale oppfinnelser verden trenger, selv om studentene faktisk noen ganger også produserer slike resultater. Et vel så stort poeng er selve læringsprosessen studentene går igjennom, og måten de de løser oppgaven på. Kunnskapen finner studentene gjennom selv å søke opp relevant kunnskap, oppdage verden rundt seg, observere, lytte til andre og ikke minst gjennom å utnytte medstudenters komplementære kunnskaper og kompetanser. Lærerne får en aktiv del i denne prosessen, men har ikke først og fremst rollen som kunnskapskilde.

 Vi trenger ikke først og fremst mer eller mindre. Vi trenger annerledes.

Løsningen på skolens utfordringer er verken at lærerne må ha mer utdanning, mer kontortid eller at elevene må få begrenset tilgang til Internett. Vi trenger å innovere måten vi legger til rette for læring på ved å sette eleven i sentrum. La oss bruke teknologien til å avlaste lærerne for instruksjonsoppgaven, slik at vi frigjør tid til å tilpasse det faglige opplegget bedre til hver enkelt elev. Og etter hvert som elevene blir eldre, må vi bygge bro over fagdisiplinene og tørre å gi dem oppgaver som det ikke fins fasit til. Det er denne kompetansen et komplekst arbeids- og næringsliv i større og større grad vil etterspørre.

Torunn Gjelsvik er daglig leder for Nettstudier Norge og rektor ved Akademiet Nettstudier og Heltberg Nettstudier.

Forsker advarer mot å kutte støtten til nettskolene uten å kjenne konsekvensene

Faksimile dn.no
Faksimile dn.no

I et debattinnlegg i dn.no, under overskriften «Ikke kutt nettskolene», skriver NIFU-forsker Cathrine Edelhard Tømte at vi ikke har oversikt over dagens tilbud av nettbasert utdanning i Norge, og derfor ikke vet hva effekten vil bli om man kutter støtten. Dette er et viktig poeng; det er ikke risikofritt å kutte utviklingsmidler slik regjeringen nå har foreslått.

Edelhard Tømte skriver at nettskolene sitter på relevant og viktig kompetanse innen nettpedagogikk og at også UH-sektoren har erfaring med dette, og at i samarbeidet mellom gruppene ligger det et stort utviklingspotensial i kompetanseutvikling.

Forskeren peker på flere områder der vi mangler kunnskap om både direkte virkninger, og ringvirkninger av nettskolenes arbeid, og konkluderer: «Det vil være uheldig å legge ned nettskolene uten å ha undersøkt hvilke deler av terrenget disse dekker og kan dekke

All støtte til nettskolene kuttes i forslag til statsbudsjett

All støtte til utviklingsmidler kuttes i dagens forslag til statsbudsjett. Dette vil få svært alvorlige konsekvenser for utdanningsinstitusjoner, studenter og ansatte dette rammer.

Fleksibel utdanning Norge jobber på spreng for å få bevilgningen på plass igjen.
Vi tar imot innspill fra medlemmer og støttespillere. Vi vil sette pris på om de som sender budsjettinnspill til behandlingen av  statsbudsjettet i Stortinget, vil ta med denne saken.

Styreleder FuN: Uakseptabelt

– Dersom dette blir vedtatt, sier regjeringen nei takk til det fremste miljøet på nettbasert utdanning. Viktig kompetanse kan komme til å forsvinne, sier styreleder i Fleksibel utdanning Norge Kristin Dahl, direktør ved Handelshøyskolen BI.
– Vi er forskrekket over at departementet avviser støtte til utviklingsarbeid hos de skolene som har drevet fram den nettbaserte utdanningen helt fra internett som læringsarena kom i bruk.

– Miljøet i Fleksibel utdanning Norge stimulerer dette utviklingsarbeidet idet FuN er møteplass for nettskoler og høgskoler/universitetet, som samarbeider og driver aktiv erfaringsutveksling. Mange høgskoler og universiteter drar nytte av verdifull kompetanse fra nettskolene i utvikling av nettbaserte og fleksible studietilbud. Med dagens budsjettforslag blir dette mangeårige arbeidet nullet ut. Dette mener vi er uakseptabelt med dagens situasjon hvor Norge har et stort utdanningsbehov, hvor nettopp den fleksible utdanningen er uhyre viktig;  både for den enkelte som ellers kanskje ikke vil ha et utdanningstilbud og ikke minst for et arbeidsliv som trenger den kompetansen nettskolene i høy grad bidrar til.

 

Direktør Eva Gjerdrum: Dette kuttet er meget beklagelig. Mye kompetanse og kunnskap vil gå tapt. Men budsjettet er ikke vedtatt ennå. Fleksibel utdanning Norge og medlemsinstitusjonene arbeider for en endring her. Vi får håpe regjeringen snur i saken, uttaler Gjerdrum.

Abelia, direktør Håkon Haugli:
Et paradoks
Der et paradoks å kutte alle utviklingstilskudd til det miljøet i Norge som er den mest aktive bidragsyter i å utvikle pedagogikk og teknologi med det formål å heve kvaliteten i utdanningen.  Det er nettopp dette MOOC-utvalget og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning anbefaler at vi bør satse på i årene framover. Forum for fagskoler anbefaler derfor at utviklingstilskuddene til
nettskolene i det minste opprettholdes på dagens nivå.

Virke: Nettskolene vingeklippes
Nettskoler og studieforbund vingeklippes, uten at konsekvensene for det nasjonale kompetansesystemet blir drøftet.
[…]Vi tar det for gitt at å sikre nødvendig digital kompetanse vil bli et sentralt element i en nasjonal kompetansestrategi. Ved å ta bort den statlige støtten vil et av dagens fremste fagmiljøer, Fleksibel utdanning Norge, bli borte […]

 

Lenke til statsbudsjettet her.

En dysleksivennlig skole

Av Torhild Slåtto.
Spesialpedagog Eva Steffensen på Benterud skole i Lørenskog jublet over systemoppdateringen på iPhone. Hun forteller at hun satt oppe til langt på natt for å prøve ut nye funksjoner. Nå kan SMS-ene snakkes inn og sendes som lyd. Er det så viktig da? Ja, for de som sliter med at bokstavene stokker seg, og som kanskje ikke aner hvordan et ord skal skrives, er det et superverktøy. Eva Steffensen jobber med elever med dysleksi daglig.

Les mer på bloggsiden

Dysleksivennlig skole

Av Torhild Slåtto.
Spesialpedagog Eva Steffensen på Benterud skole i Lørenskog jublet over systemoppdateringen på iPhone. Hun forteller at hun satt oppe til langt på natt for å prøve ut nye funksjoner. Nå kan SMS-ene snakkes inn og sendes som lyd. Er det så viktig da? Ja, for de som sliter med at bokstavene stokker seg, og som kanskje ikke aner hvordan et ord skal skrives, er det et superverktøy. Eva Steffensen jobber med elever med dysleksi daglig. Hun vet at mange elever arbeider hardt for å få bokstaver og ord på plass og for å klare å lese i så noenlunde tempo. Da kommer teknologien inn og blir nyttige hjelpemidler. Eva Steffensen bygger det analoge og digitale sammen, i samarbeid med elevene. Vi ser et lite dokkeskap stå langs veggen, og hun forteller at det utgjør en scene, så bygger de opp scener alt etter hva de holder på med. De filmer det, og resultatet blir morsomme videosnutter som elevene kan bruke til læring, og ikke minst til repetisjon. Vi får se en videosnutt med fire små nisser. De er laget i plastelina, og i fire forskjellige farger. Det er Nisse Pluss, Nisse Minus, Nisse Ganging og Nisse Deling. De plasseres etter tur i dokkeskapet, og historien bygges opp. Når Nisse Pluss er på scenen blir det stadig flere epler rundt henne, men når Nisse Minus kommer inn, forsvinner eple for eple. Mens Nisse Ganging dobler, tredobler og firedobler antallet epler, er Nisse Deling opptatt av rettferdighet, det skal deles nøyaktig likt på alle som er til stede. Slik fabulerer læreren sammen med elevene. Ord, setninger og matematikkforståelse vokser fram, sammen med fine opplevelser.

Teknologien kan brukes til å lage levende historier hvor eleven planlegger, tegner, skriver, leser, forteller og betrakter resultatet. Vi var en nordisk gruppe på besøk hos Eva Steffensen på Benterud skole. For å vise hvordan elever med lese- og skrivevansker og kanskje også språkvansker kan jobbe, presenterte en tiåring filmen sin om planter og hvordan de er bygd opp. Med ulike tekniske hjelpemidler hadde han fått fram alle fakta, og han var selv oppleseren og skuespilleren. Resultatet var enestående. Han hadde fått kunnskap i naturfag, norsk muntlig og skriftlig, tegning, form og farge, prosjektarbeid og sikkert også mer. Inspiratoren og støtten i prosessen var Eva Steffensen.

Benterud skole er en av 17 grunnskoler og videregående skoler som er godkjent som dysleksivennlige skoler. De oppfyller bestemte kriterier, blant annet at skolen identifiserer problemene og omfanget av lese- og skrivevansker og lager en handlingsplan for dette. Nærmere ti prosent har dysleksi i svakere eller sterkere grad, og det betyr at alle skoler har elevene som vil streve mer enn andre med lesing og skriving. Dysleksivennlige skoler tar dette på alvor.

Mange lærere kan og vet lite om dysleksi og hvordan de best kan møte elever med lese- og skrivevansker. Norsk Nettskole har i samarbeid med Norsk Dysleksiforbund laget et nettbasert kurs for lærere og foresatte om dysleksi. Enkelte kommuner har sendt alle lærerne på kurset, og står dermed bedre rustet til å møte elever med lese- og skrivevansker. Hittil har 500-600 lærere gjennomgått kurset. Trolig er det et stykke igjen før en kan si at den norske skolen er godt rustet til å hjelpe barn med lese- og skrivevansker. Men 17 skoler er kommet langt.

NDLA vant Boldic award 2014

Boldic Award 2014 ble i år tildelt NDLA (Nasjonal digital læringsarena). Dette er tredje gang prisen går til en norsk deltaker (i tillegg delte NKI Nettstudier prisen med Berghs and Danish School of Media  i 2011).  Selve prisoverrekkelsen skjer på konferansen ”Lärande i förändring” i Stockholm 23 oktober. Prisen er på 500 EURO. Les mer om Boldic award på www.boldic.org.

Fleksibel utdanning Norges representant Petter Kjendlie takket for valget av vinner på Boldics konferanse i Riga 13. okt.

Prisen ble første gang delt ut i 2005 så dette er  niende gang prisen deles ut (ikke delt ut i 2012). Neste år deles prisen ut for tiende gang på FuNKon15 i november i Oslo.

I år vil vi markere prisen ved at NDLA vil presentere nyheter på FunKon14 som går av stabelen 10. og 11. november, dette ser vi fram til.

Fleksibel utdanning Norge gratulerer!

Les mer om NDLA her-
og her

Om saken på våre facebooksider

Look to Scotland

Delegates from Norway, Denmark and Sweden visiting University of Highlands and Islands in Perth.
Delegates from Norway, Denmark and Sweden visiting University of Highlands and Islands in Perth.

A small delegation of eight Danes, four Norwegians and a Scottish Swede went to Scotland, just four days after the historic “No”. The field trip had be planned long before we were aware of the independence referendum, simply because we thought the Scots might have a thing or two to teach us about education.

One of the first thing to be noticed was that the Scots seemed to share a more flexible definition of “flexible education” than I have been doing so far. I am used to thinking of flexible education as teaching and learning that is detached from the traditional boundaries of being in the same place on the same time, and also being able to study full time or part time. In the universities we visited, flexible also included recognition of prior learning, work based learning, being able to enter learning without fulfilling formal requirements and taster courses.

Scottish Centre for Work based Learning was a good example of this. A part of Glasgow Caledonian University, it provides courses, training and education in close cooperation with employers and organisations, providing just-in-time learning that can also result in academic degrees. Engaging in learning contracts with every student, the centre develops study programs that let working professionals get academic credits while developing very relevant skills in what they think useful, even having the option to have work projects as their assessment.

Other great places to visit were the University of Highlands and Islands and the University of Edinburgh. Both demonstrated successful implementation of flexibility and technology enhanced learning, brining quality education to larger groups of learners. Two things they had in common to explain their success were thoroughness and professionalism. The development was secured with the senior managers, who were not afraid to dig in and get their hands dirty, so to speak. When pedagogical staff were motivated to go digital, they were supported both technically and legally. The universities didn’t just have visions; they had professional project management and change management. They were willing to spend the time and money necessary. For them “moocs” and “flexible education” became a part of “how we do things around here”, not just icing on the cake.

The people we spoke to all thought there was a new wind blowing; teachers are sharing and collaborating more than they used to, not only because they have to, but because they want to. Maybe they define themselves as context rather than content. This might very well increase the quality of education. It is even a viable business model.

By: Kari Olstad